I dag 08.08.2016 er det 103 år siden pappa ble født. Han var 57 år gammel da han døde. Jeg kjenner enda på savnet. Han var et forbilde for meg. Jeg var bare 26 år da han døde. Nå er jeg 72 år. Jeg fylles med takknemlighet, når jeg tenker på pappa.
Bildet av pappa og meg er fra første del av 1950-årene på Rom. Slips og sløyfe var på mote da. Som barn kunne vi bruke hatt på hodet uten å være kongelige. Rom var et romslig sted å vokse opp i. Jeg opplevde raushet og rike muligheter. Jeg lærte mye ved å gå inn i forskjellige oppgaver på gården. Fra jeg var seks år, vokste jeg opp i samme hus som både mine foreldre og mine besteforeldre. Tre generasjoner lærte å leve sammen. I livets skole lærte gjennom praktiske utfordringer. Guds godhet forbinder jeg med min oppveksten. Jeg bukker og sier takk, i dag uten hatt på hode.
Jeg ble minnet om å lese Salme 103 i Bibelen i dag, siden pappa ble født for 103 år siden. Jeg velger å sitere fra bibeloversettelsen fra 1930.
Salme 103,1-2 Av David.
Min sjel, lov Herren, og alt som i mig er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren og glem ikke alle hans velgjerninger!
Sal103,13
Som en far forbarmer sig over sine barn, forbarmer Herren sig over dem som frykter ham.
Jeg vil ikke glemme alle Guds velgjerninger gjennom pappa. Jeg vil huske pappas barmhjertighet. Han forbarmet seg over meg og mange andre på en stillferdig måte.
Foto og tekstvalg: Trygve Omland,
Lyngdal 8. august 2016.