Flukt fra fattige kår i Lyngdal

Mennesker på den første gården som du kommer til på Nenningsland i Lyngdal, opplevde fattigdom på slutten av 1800-tallet. Det ser ut som de fleste flyktet fra gården. For å forstå bedre hvorfor mange flykter i vår tid kan vi prøve å leve oss inn i mennesker på flukt i Norge før i tida.

Jeg har mange ganger gått forbi denne lille heiegården som er den først av tre små gårder på Nenningsland. Når jeg tenker på levekårene de hadde, blir jeg ydmyk og fylt av respekt for de som sleit og strevde for å overleve. 

Ved folketellingen i 1875 var det 8 storfe, 6 sauer, 3 ½ tønne korn og 5 tønner poteter på gården. I nærheten av huset renner to bekker, og det er et par heievann som kanskje kunne bidra med fisk. Gården ligger i et område som i dag kan få besøk av elg og rådyr, og kanskje var det slik før også. Storfugl ser vi lite til nå, men kanskje var det annerledes på slutten av 1800-tallet.

Fra 1863 til 1890, altså i løpet av 27 år, ble det født ti barn knyttet til denne gården. Etter hvert ble det hardt å klare seg økonomisk. Før det ellevte og siste barnet ble født, måtte foreldrene selge gården på Nenningsland på auksjon for kr 1700 i følge skjøte. De flytte til Herdalen i 1890. Deretter bodde familien på Rosfjord i 1891 og 1893, så bodde de på Dragland, før de igjen flyttet til Rosfjord. Der døde faren til de elleve barna i 1890 rundt 90 år gammel som fattiglem.  

 

Bildet: Frihetsstatuen er et symbol for mange med håp om frihet fra fattigdom og fangenskap i forskjellige former. Jeg var der høsten 2015.

Seks av barna med røtter på Nenningsland og i Lyngdal reiste til USA, og en ble sjømann. Tre eller fire av barna ble gift i USA. Det tiende barnet, ei jente født i 1886, ble gift to ganger, først med en mann fra Kvinesdal i 1916 som jobbet i Knaben gruver. Han døde i 1918. Så ble hun gift med en tater som var på reise i båt fra Mandal langs kysten mot øst og vest.

Hun fødte fem barn, tre i det første ekteskapet og to i det andre, men selv beholdt hun ingen. Mye tyder på at hun forlot mann og barn fra det første ekteskapet kort tid etter at det tredje barnet ble født. Ektemannen greide ikke å ta seg av de tre barna alene samtidig som han var i arbeid. Barna ble satt vekk til pleieforeldre, de to yngste et stad, og den eldste på et annet sted.

Begge barna fra det andre ekteskapet ble tatt fra henne og ektemannen. Staten og Norsk misjon blant hjemløse overtok barna. Det var ikke lov å ha barn på skøyter som taterne brukte. Foreldrene hjemme i Lyngdal ville ikke ha noe å gjøre med ei datter som valgte kjærligheten til en tater foran ansvaret for egne barn.

Etter at gamlemor, som hadde født elleve barn, var død, ble kontakten mellom halvsøsknene opprettet igjen. Fembarnsmora i tatermiljøet som ikke beholdt noen av barna, fikk klær og andre ting fra en halvsøster i Amerika.

Vil du vite mer om hvordan det gikk videre i storfamilien, kan du lese disse i kildene:

Lian Oddleiv,  LYNGDAL III, 1985, S. 535.

Bredesen Kristian, Tatersønn, Lunde forlag 1995.

Bredesen Kristian, Taterblod, Lunde forlag, 2. opplag, 2002. (Jeg har lånt den på Lyngdal bibliotek).

Nøkland Gunlaug, Vestbygda Lindesnes, 2006, s.251-253.

Wikipedia: Utvandringen fra Norge til Amerika foregikk i perioden 1825-1920. Fram til 1836 var utvandringen moderat og til dels dominert av religiøse og politiske minoriteter. De store utvandringsbølgene startet på 1860-tallet. Omtrent 800 000 nordmenn utvandret til Amerika. Motivet for masseutvandringen var svært sammensatt: Fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning og næringsmessige reguleringer i Norge, foruten eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland i Amerika.

Bilder og valg av tekst: Trygve Omland, Lyngdal 29. oktober 2016.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg