I går 27. november 2016 var jeg oppe i skogen vår i Romsåsen for å se etter juletre og kristtorn. Jeg liker å lete etter røde bær, grønne kvister med røde bær, busker med kristtorn. I år passerte jeg kristtorn etter kristtorn med friske, grønne, spisse blader som stakk, men uten de små, kulerunde, blodrøde bærene. Først da jeg kom opp til det bratte fjellet kalt Raudalsfjellet, fant jeg noen få høye busker som viftet med sine røde smykker. De høye buskene sto tett sammen i vannrik skogsjord. Før i tida tenker jeg lyngdalskuer har stått her i ly av fjellet og spist saftig skogsgress. Fornøyde har de rautet så fjellet har svart som et ekko. Kan det være en forklaring på stedsnavnet Raudalsfjellet – å raude? Nå er verken lyngdalskua eller andre kuer å høre i skogen vår.
Jeg holder eviggrønne kristtorn fram som en kontrast til et hult, dødende tre. Jeg gleder meg i advent til å lete etter de runde kulene på det eviggrønne.
Støy fra biler i det nye byggefeltet i Romsåsen og E 39 kan blande seg inn i skogenes stillhet. Jeg møtte en kvinne i trimtøy på skogstien med en hund i band. Hun forklarte et fenomen jeg opplevde dagen før ved Nenningsland. En ensom hund kom mot meg med antenne og tre ting til på hodet og rundt halsen. Formålet med denne – for meg – fremmede hodepryden er å gi eieren av hunden mulighet til å peile inn hvor hunden er, sa kvinnen.
Klokere enn før satte jeg meg i bilen og kjørte der skogen før var rik på blåbærris, furutrær, bjørketrær og skogsgress til sauer og kyr. I bil kjørte jeg ut av skogen på den nye, asfalterte veien forbi området som før var som Edens hage for kristtorn. Skogsjorda var som en svamp fylt med vann. Den liknet en myr mett på rikt regnvann som har rent over og under jordskorpa.
Nå hadde menneskene flyttet inn i skogen, og høye busker med kristtorn var borte for alltid. Men symbolet kristtorn lever videre. En legende forteller at kristtorn ble brukt i Kristi tornekrone. De røde bærene skal minne oss på Jesu blod og hans død for våre synder, tenker jeg og takker.
I Wikipedia leser vi blant annet dette. Kristtorn er Norges eneste eviggrønne løvtre. På blomstrende greiner mangler ofte tornene unntatt i spissen. Vårt navn på planten kommer fra tysk og spiller på assosiasjoner til tornekronen Jesus bar på vei til Golgata. I legenden heter det at bærene egentlig var hvite, men ble farget av Jesu blod. I en annen legende er kristtorn den brennende busken som Moses så. De røde bærene representerer flammene.
I Romsåsen kan beboerne si til hverandre: Bakom synger skogene. Vi er inne i suset fra julesangene og julekonsertene. Syng og stå sammen…
Trygve Omland
Lyngdal 28.11.2016.