Har du vært i diamantbryllup? Det kan feires etter å ha vært gift i 60 år? Da jeg var åtte år, fikk jeg med meg et minne fra diamantbryllupet til Konrad og Amalie Omland 14. mars 1952. Konrad er bror til min farfar, Teodor Omland. De bodde da på Omland i Lyngdal bare noen få meter fra hverandre. Det eneste jeg husker fra diamantbryllupet, var noe som skjedde på loftet. Der sto det noe festmat. Et mykt og mildt lite husdyr hadde funnet ut at det var godsaker der oppe. Det snille, husvarme dyret lurte seg opp på loftet på sine lydløse bein og forsynt seg av mat som var laget til gjestene i diamantbryllupet. Katten var neppe invitert til festen, men han hadde likevel stor glede av å delta i selskapet på sin måte. Hva kan vi lære av denne erfaringen? Og hva kan vi reflektere over i diamantbryllup?
Diamanter er et hardt materiale. De må slipes for å bli skinnende og skjønne å se på. Begrepet diamant kommer fra det klassiske språket gresk og betyr uovervinnelig. Diamant er en ettertraktet edelstein. Både 60 års diamanten, edelsteinene i ekteskapet og festmaten må vi ta godt vare på, så vi ikke minster noe verdifullt.
Bildet: Amalie f. Berntsdatter Handeland f. 1870 og d. 1966 og Konrad Sakarias Pedersen Omland f. 1867 og d. 1966. De gift seg i 1892. De døde samme år i 1966.
Jeg har funnet en sang på seks vers som ble skrevet til Konrad og Amalies diamantbryllup. Jeg tar med her vers 2, 3 og 5 som skildrer personene, livet på gården og utreise til Amerika.
På slik en dag er det tanken går
helst langt tilbake i tiden.
Ja de har strevet i mange år
så trutt og trofast på gården.
Og barneflokken var riktig stor –
så blir det travelt for far og mor.
Men alltid blid. De hadde tid
når noen kom og dem besøkte.
Ja Konrad var slik en grepa mann
til arbeid ute og inne.
For han var snekker og tømmermann,
der var ei bedre å finne.
Og var det kjøring og slikt, med hest
på gården, som det trengtes mest.
Vi gikk den vei – han sa ei nei –
selv om han hadde nok å gjøre.
Ja, barna vokste og reiste ut –
helt til Amerika de ville.
De hjemme savnet den store gutt.
I stuen ble det så stille.
Men intet sted er på denne jord
som nettopp hjemme hos far og mor.
Og det vi vet – at de er med!
I tankene de er tilstede.
Valg av bilde og tekst: Trygve Omland, Lyngdal 6.01.2017.
