I går kveld ble jeg ferdig med å lese romanen De skyldfrie av Gaute Heivoll. Men jeg er ikke ferdig med romanen. Fortellingen fortsetter å utfolde seg i min fantasi. Jeg anbefaler romanen til alle som liker å reflektere over grunnleggende verdier i hverdagen.
Forsiden på romanen.
De skyldfrie, tror jeg, er barna Astri og Signe som ligger rygg mot rygg på forsida av boka. Romanen slutter slik: De lå så stille og fredelig. Litt av håret deres var filtret sammen og gled i hverandre. Han sto lenge og bare så. Han vekket dem ikke. Han lot dem sove i fred.
Han som står og ser på barna er den skyldige, Embret. Han produserte løgner for å dekke over skam og voldtekt, slik jeg ser det, utført på ei ung jente. Mannen som gjorde overgrepet heter Sem. Han var onkel til jenta, Edit. Fortelleren i romanen utforsker hvordan løgn fanger inn mange mennesker i fangenskap, og det fører til at de blir fremmede for hverandre. Alle som blir dratt inn i løgner, lager nye løgner for å skjule sannheten om det som har skjedd. Løgnen er som en snøball som blir stadig større og fryser til is. Ingen klarer å smelte den harde isklumpen. Det ender med at Edit, som ble voldtatt, dør som en følge av den lange prosessen med løgner, fortielser og taushet som skulle hindre at sannheten kom fram. Hun orket ikke å leve lenger som skuespiller på et teaterstykke gjennomsyret av løgner. Edit ble et offer for et overgrep fra hennes onkel Sem, mens han som gjorde overgrepet gikk fri.
Romanen er rammet inne av varme og omsorgsfulle mennesker på bedehuset. Bedehuset er et trygt i miljø i starten, og bedehuset er et godt sted å vende tilbake til i slutten. Jeg legger merke til to bønner på bedehuset som står i skarp kontrast til løgnhistoriene i resten av romanen. Predikant Lundberg ber bl. a. slik til Herren Gud Fader i himmelen på side 9: Vi ber om at du renser oss og åpner våre hjerter slik at vi tar imot ordet, og bærer grøden med tålmodighet.
Ti år seinere kommer predikant Lundberg tilbake til bedehuset, og han ber da bl. a. slik: Pris være deg, Herre, for at du har renset meg med ditt blod. Gi meg nåden, La meg være åpen i lyset fra din kjærlighet
I disse bønnene ser jeg håp for mennesker som er ødelagt av løgnens makt. I Guds nåde, i renselse i Jesu blod og i Guds kjærlighet ser jeg muligheter til å velge sannheten, åpenheten, ærligheten og fellesskapet i stedet for løgnen, fortielsen, tausheten og ensomheten.
Takk, Gaute Heivoll, for en roman som har utfordret meg til å tenke videre kritisk på løgner i dag som ødelegger mennesker og relasjoner.
Mine tanker går til kontrasten mellom sannhet og løgn i Johannes evangeliet. Jesus sier i Joh 8,31-32: Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.
Kilde: De skyldfrie av Gaute Heivoll, Tiden Norske Forlag 2016, 2. opplag
Lyngdal 3.02.2017
Trygve Omland