Jeg leser i Lister24 om den politiske prosessen knyttet til å bygge boliger for bostedsløse i Lyngdal. Det ser ut som det er politisk enighet om behovet for boliger, og det er bra. Vi er nok også enige om at det er en krevende sak. Men som avisleser sitter jeg igjen med noen spørsmål.

Er det viktigere å få et godt tilbud enn et raskt tilbud i form av nye boliger? Er det gjort grundige undersøkelser i andre kommuner om erfaringer knyttet til å bo samlet eller spredt i kommunen? Har de som skal bruke boligene fått mulighet til å komme med sine synspunkter og erfaringer? Har familie og venner til de som blir brukere av boligene fått mulighet til å dele sine erfaringer med saksbehandlere og politikere?

Hva er et godt tilbud både til de som skal bruke boligene og deres naboer? Er det vurdert nok hva som gir best mulighet for bostedsløse til å bli en integrert ressurs i et bomiljø? Lytter vi nok  til frykten fra naboer for samling av bostedsløse på ett sted?

Hvordan kan spredt bosetning åpne muligheter for at flere i Lyngdal kommune kan bli medarbeidere i oppfølgingsarbeidet for bostedsløse?

Jeg har flere spørsmål enn svar, og jeg har ikke en ferdig fasit på utfordringene i denne saken. Derfor er jeg opptatt av å lytte aktivt til de som blir mest berørt av et politisk vedtak.  Å lytte er å vise tillit til brukeres kunnskap og erfaring. Å lytte er å bruke tid til å finne de løsningene som gir det beste tilbud til de mest berørte, det vil si brukerne, deres familier og naboene. De billigste løsningene i kroner her og nå kan bli dyre på sikt, når vi tenker helhetlig, det vil si menneskelig, sosialt og økonomisk.

Er det rett å velge en rask løsning, viss det finnes en bedre løsning som det tar mer tid å finne?

Trygve Omland  

Lyngdal 6. mars 2017