I går kveld 30.01.2018 så jeg filmen siste resept om Per Fugelli i Lyngdal Kulturhus. Filmen fascinerte meg mer enn jeg hadde forventet.
Bildet viser utdrag av ei bok som Per Fugelli har skrevet.
Jeg sitter igjen med sterke inntrykk av slitesterk kjærlighet i 50 år mellom ektefellene Charlotte og Per Fugelli, nasjonalromantisk landskap på Ogge på Jæren i sør og Røst i nord, og Per som en åpen, ærlig kriger mot kreften.
Rettferdighet, barmhjertighet og nestekjærlighet var varige verdier han satset på. Han kjempet for fattige og flyktninger. Han formante oss til å vise tålmodighet med fremmede som har andre kulturer enn oss. Han viste åpenhet og respekt for at religion kan være en viktig del av livet.
Han var stadig på leit etter mening med livet. Han søkte mening og inspirasjon i familien, flokken og fellesskapet. Nærhet til de nærmeste og nærhet til naturen ga næring til å leve engasjert livet ut. Havet, kjærligheten og døden hang sammen i hans univers.
I den nederste skuffen i kontorpulten hadde han gjemt salmebøker som han satte stor pris på. Charlotte og Per berørte meg sterkt da de sang med sine gamle stemmer:
Tider skal komme,
tider skal henrulle,
slekt skal følge slekters gang.
Aldri forstummer
tonen fra himlen
i sjelens glade pilgrimssang.
Sosialmedisineren og samfunnsdebattanten Per tar oss med inn på livets og dødens scene. Han er flink med ord, også ord for smerter, og fagord om kreftens herjinger.
Sønnen Aksel ser ut til å ha noen kritiske tanker til farens prosjekt. Filmen hadde ikke tapt seg om noen av sønnens synspunkt hadde byttet plass med f. eks. tyveriet av blomster på Tøyen i Oslo, selv om det viser fram den lekende og humoristiske Per. Filmen hadde heller ikke blitt tapt seg om en røst fra Pers motstandere hadde sluppet litt til.
Jeg sier takk til Charlotte og Per for at de delte ærlig og åpent fra livet deres i onde og gode dager.
Lyngdal 31. januar 2018.
Trygve Omland
