I går 11. februar 2018 var det morsdag og 100 år siden mamma ble født. Konger, kjendiser og andre kjente personer blir ofte hedret og husket på når det er 100 år siden de ble født. Jeg synes vi også kan minnes helt alminnelige mennesker 100 år etter deres fødsel. Derfor vil jeg gi noen glimt fra minner jeg delte i Lyngdal kapell 23. mars 2007 under mammas gravferd. Hun døde 17. mars 2007.
Rom framfor alt
Mamma elsket å bo midt på Romsletta i det gamle huset fra 1892. Det ble bygd da hennes far var tre år gammel. Bråkete trailere og brautende bilkøer plaget henne. Men hennes beste plass i verden var likevel heimen der mine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre hadde levd. Hun fikk ønsket oppfylt om å bo heime så lenge hun maktet det. Da hun falt og brakk lårhalsen den 13. desember 2006, måtte hun forlate huset sitt. Hun ble båret ut fra huset sitt til ambulansebilen. Da sa hun: Det er heimen min.
Rom for gjester
Det gamle huset på Rom var åpent for mange gjester. Mamma og pappa, som døde 5. oktober 1970, gav mat og husrom til mange predikanter som Grandal og Revheim fra Sjømannsmisjonen, og Kristiansen og Igland fra Misjonsselskapet.
Jeg husker vi tok imot to gassiske damer som var med i et sangkor på besøk i Lyngdal kirke. Vi forsto ikke språket deres, og jeg ville ikke prøve meg på et fremmed språk. De spurte etter toalett. Vi hadde ikke annet å tilby enn en utedo. Da de kom tilbake fra toalettet, skjulte de nok et lite smil. Toalettveska fikk de ikke bruk for. De opplevde likevel gjestfrihet, selv om det var under enkle kår.
Rom for humor
Mamma snakket ofte som de gjorde før i tida. Hun sa: Når eg kåge jårpla å he noge smørr te, så e det godt. Da mamma lå i ambulansebilen på vei til Lyngdalsheimen, sa hun til sykepleieren som passet på henne: Dokke kan bare sette mæ a med kjørka, så kan æ gå heim. Hun kunne ikke stå et sekund aleine på beina. Den 27. desember 2006 ringte en sykepleier fra Lyngdalsheimen og sa: Thorhild spiser ikke og drikker ikke, og hun sover bare. Vi fortalte mamma dette. Da sa hun da: Æ det nogen som he besa (sladra)?
Rom for misjonen og basar
Mange vil huske mamma på sykkel eller i bil sammen med hennes mann fra 1978, Andreas Vegge, som privatsjåfør. Hun samlet inn penger til misjonsarbeidet. I basarbøkene for Sjømannsmisjonen og Misjonsselskapet gjaldt det å få flest mulig navn skrevet inn. Hun besøkte hus etter hus og møtte mange mennesker som nok ventet henne. Den 6. februar 1988 sa hun i Farsunds avis: Mest minnes jeg gleden og velsignelsen det har vært å få være med i arbeidet med å bringe evangeliet ut til all verdens folk. Det har vært stort å få være med, stort å få lov til å føre mormors og mors arv videre.
Hitinntil Herren har hjulpet så vel, var en sang som mamma levde og døde i.
Som enebarn er det ekstra viktig å ta vare på minnet etter mine foreldre.
Trygve Omland
Lyngdal 12. februar 2018.
