I går kveld 13.03.2018 var jeg på sirkus igjen ved Å barneskole i Lyngdal. Hva er det som får oss til å møte opp i sirkusteltet mer enn en gang? Forskjellene fra år til år er ikke veldig store. Jeg gikk i år fordi jeg ble spurt av sønnen om jeg ville ta med barna Thora og Berly.
Er det barnebarn som driver oss til å sitte sammen et par timer å se på artister, akrobater, klovner, sjonglører, sterke menn og spenstige kvinner, hissige hunder og dresserte hester?
Er det ønske om at barn og barnebarn skal få oppleve det som noen opplevde i sin barndom?
Er det gleden ved å føre videre våre gamle tradisjoner i en tid som er blandet opp med mye nytt og mange motstridende kulturer?
Er det blitt en vane for noen å gå på sirkus en gang i året?
Trenger vi noen ritualer, noe som gjentar seg og er gjenkjennelig i møte med alt det nye og fremmede?
Er det behov for å kjenne spenningen når artister svinger seg i fritt svev under telttaket som er fullt av stjerner?
Er det selve livet som utfordrer grensene våre for hva vi våger og hva vi mestrer ?
Er det alt dette, mye annet eller ingen spesiell grunn?
Hva mener du?
I år er det 250 år siden Philip Astley trakk opp en sirkel på en forlatt flate nær Waterloo i London og fylte den med artister og andre typer som ble starten på det moderne sirkuset. For 70. gang ruller Cirkus Arnardo i år på veiene i Norge med mange artister fra andre land, men uten elefanter, og godt er det. Dyrevern er viktig. Den lille runde sirkelen i sirkusteltet er ikke stor nok arena for en elefant som kan bli fire meter høy og veie mer enn ti tonn på det meste. På safari i Tanzania i 2004 så jeg mange elefanter i sitt rette element i naturen.
Bildet av cirkusdirektør Arild Arnardo i heftet om sirkuset 2018.
Alt i alt er jeg imponert over det artistene og familien Arnardo får til.
Lyngdal 14. mars 2018.
Trygve Omland
