Begrepet Knekt kommer fra tysk. Det er et gammelt ord for soldat eller kriger til fots. Her er det uttrykk for en soldat som har gjort noen tapper som andre kan le av. I forbindelse med Forsvarets utdeling av ca. 2300 medaljer i dag 6. april 2018 til veteraner som har gjort tjeneste i UNIFIL 1978-1998, mimrer jeg om en annen slags markering som gir rom for smil og latter. Humor er et viktig vitamin i en alvorstung hverdag.
Jeg har gjort mange tabber. Da jeg var bataljonsprest i Libanon i 1983, gjorde jeg tre tabber som ble til en triumf. Jeg ble tildelt Sigurd Jorsalfar Orden med rang av Knekt den 12. november kort tid før min tjeneste i De Forente Nasjoner var slutt. Mens jeg knelte, ble jeg med stil slått til knekt i byen Ebel es Saqi i Sør-Libanon. Jeg gjorde tre tabber som mine kollegaer kunne humre og le over.
1. tabbe. Før avreise fra Gardermoen ble Norbatt 11 med 660 personer stilt opp for å bli sjekket av Sjefen for Hæren. Alle formaliteter var nøye øvd inn. Bataljonssjefen og sjefen for Hæren kommer bort til meg, der jeg står i stram giv vakt. Ingen snakker. Stillheten og stundens alvor skaper små indre skjelvinger. Sjefen i Hæren ser rett på meg og spør: Hva er din oppgave? Jeg hadde øvd på å si: Jeg er bataljonsprest, general. Men jeg sier i stedet: Jeg er bataljonsjef, general. Mitt svar ble ikke godtatt. Bataljonsjefen sto rett foran meg. Han ville selvfølgelig ikke gi fra seg sin stilling som sjef. Jeg måtte svare en gang til, og denne gangen ble det rett. Mitt nervøse forsøk på å bli bataljonsjef var mislykket. Mitt kuppforsøk ble en fiasko. Men seinere ble tabben til triumf.
2. tabbe. I offisersmessa i Libanon var det et rom hvor vi kunne henge fra oss utstyr som vi ikke ha bruk for i messa. En dag hengte jeg fra meg utstyret på feil knagg. Bataljonssjefen kom også til messa. Han hadde en fast knagg på veggen. Den var nå okkupert. Det er en alvorlig sak å bruke knaggen som tilhører den øverste sjefen i bataljonen. I løpet av kort tid ble det avslørt hvem som var synderen. Bataljonpresten forsøkte for andre i gang å tilrive seg stillingen som bataljonsjef. Denne pinlige affæren ble siden en brikke i begrunnelsen for å erklære meg som knekt. Tabben ble til en triumf.
3. tabbe. Jeg ledet rundt ti bibelturer fra Libanon og inn i Israel som hver gang varte i tre dager. Turene var populære blant menige soldater og offiserer. Jeg delt ut ca 200 felttestamenter (nytestamenter) til ca 200 som var med på turene. Under en tur kjente jeg ubehag i magen. Vi var i Betlehem og besøkte grotten som vises fram som Jesu fødested. Jeg leste utdrag av juleevangeliet om at dere er i dag en frelser født. Jeg tror julens budskap berørte mange i grotten. Seinere sitter vi rundt et bord på en restaurant i Betlehem som bugner av arabiske matretter. Jeg orker ikke å smake på noen delikatesser. Min mage har meldt om indre opprør. I bussen på vei til Jerusalem ba jeg intenst til Herren Jesus, julens juvel. Vi stoppet på Oljeberget. Jeg fant meg en plass ved noen tomme brusbokser. Der kom bønnesvaret ut av munnen. Det veltet ut. Jeg kjente meg lettere. Nå kunne jeg gå rolig med tom mage ned til Alle Nasjoners Kirke i Getsemane og knele ved alterringen for å takke for bønnesvaret. Noen mente at det ikke var mange prester som hadde spydd på Oljeberget. Selv om dette kan kalles en tabbe, så ble også det til en triumf.
PS: Jeg er medlem av Edru Livsstil Det Norske Totalavholdslag. DS.
Lyngdal 6. april 2018.
Trygve Omland
Bataljonsprest
