Løvetannblomster fylte store deler av markene i Epledalen i dag 13. mai 2018. Som små soler lyste de runde, gule blomstene mot oss, enten vi var født i Norge eller i utlandet. Mange innvandrere så ut til å kose seg på vårens vidunderlige vakre blomsterkledde landskap. Barn vasset ut i sjøvannet, og noen våget nesten å bade i det kalde vannet. Sola på himmelen og solene på jorda strålte mot oss og varmet godt i vinden.
Jeg måtte finne fram diktet av Inger Hagerup som hjelper oss til å setter ord på gleden over løvetannen.
Løvetannen av Inger Hagerup
Der står en liten løvetann
blant andre løvetenner
i bakken på et åkerland
og blomstrer så den brenner.
Den har slått ut sitt gule hår
på toppen av seg selv.
For av en bustet knopp i går
er det blitt blomst i kveld.
Nå er den sterk og stri og vill,
en riktig løvetann,
og strekker kry sin lille ild
mot solens kjempebrann.
Hvor stolt og gladelig den gror!
Men like nedenfor
står en sørgmodig eldre bror
og feller hvite hår.
Slik, venner, farer livet med
all verdens løvetenner.
Først blir de ild, så blir de sne,
og siden gamle menner.
Løvetannbarn har blitt et begrep som forteller om barns evner til å overleve og utvikle seg under en vanskelig oppvekst. Barn kan blomstre i hardt hverdagsliv som løvetann i trange sprekker. De overrasker oss og slår ut sitt gule hår i vårens milde vind.
Lyngdal 13. mai 2018
Trygve Omland
Lette etter diktet om «løvetanna «av Inger Hagerup, og fant , uten å vite det, denne bloggen.
Nå har jeg lært meg diktet!
Du skriver så hyggelig og fint.