Ropet etter regn blir stadig sterkere. Gresset til mat for kuer og andre husdyr tørker, visner og dør. Kornåkrene krymper inn. Kuer som skulle gi oss melk og annen mat sendes til slakt. Situasjonen for bøndene blir vanskeligere for hver dag.
Jeg føler med dem, og jeg følger med elever som jeg har hatt på Lyngdal Jordbruksskole/ Kristen videregående skole. De fortjener støtte og solidaritet.
Alfred Hauge debuterte med romanen Septemberfrost i 1941.
I dag gikk tankene min brått til ei bok fra 1941 som jeg brukte i norskundervisningen. Den handlet blant annet om dårlig vær, sult og nødsår. Tittelen på boka taler tydelig om et stort problem, og det er frost. Septemberfrost heter boka. Det er et folkelivsbilde fra 1812-1814. Bøndene i dag sliter med mangel på regn, regn, regn. Her vil jeg avgrense meg til noen få sitater fra denne fortellingen om høstfrost, vinter og altfor sein vår.
Det hadde ikkje gått så fort med snøsmeltinga som dei hadde venta. Natta til andre pinsedag kom med frost att, og så vart det gnellkald på nyo. S. 35.
Om åkrane skreiv Hauge. På dei fleste stadene låg han flat. Ein kunne mest ottast at både halm og aks skulle rotna på rot. Hadde det endå kome turrver og vind, så kunne mangt ha laga seg, men ingen vind kom, berre iskaldt regn, regn, regn. S. 44.
Mykje av kornet i bygda fraus heilt bort, så det var ikkje bryet verdt å skjera det ein gong. Både aks og halm var så rote at det var med nauda krøtera ville ta det. S. 48.
Dette mjølet er det siste eg eig, sa Helge. Det er fjorgamalt. Oppe hjå oss fraus det bort alt saman i haust. S. 56.
Slik kunne vi fortsette å sitere sterke skildringer av sult for dyr og mennesker. Alle er vi avhengige av været: ikke for lite regn, men heller ikke for mye; ikke for lite varme, men heller ikke for mye; ikke for lite frost og snø, men heller ikke for mye.
Alfred Hauge skriver i en kristen tradisjon. Septemberfrost begynner den første pinsedag 1812 og slutter julenatt i det Herrens år 1814. På side 10-11 leser vi:
Så skalv lufta av pinseklokker over dalen.
Helg var det, ja. Stor helg. Snart ville folk strøyma til kyrkje i flokk og fylgje. Dei fylte Guds hus i naudstider.
Er det slik i dag også at vi fyller bedehus, forsamlingshus og kirkehus i vanskelige tider?
Eller har vi glemt å be til Vår Far i himmelen: Gi oss i dag vårt daglige brød?
Lyngdal 25. Juli 2018
Trygve Omland
