Jeg er nettopp kommet hjem fra Klokkergården Bygdetun. Det var høstmarked i regi av Lyngdal Husflidslag. Folk strømmet ut og inn i de mange rommene som huset utstillinger og salg. I mitt gamle skolerom spiste vi god risgrøt. Vi har ikke lagt ut puter på stolene her, sa en kvinne, så folk ikke blir sittende for lenge.
Trygve Haugeland var i sin tid opptatt av å ta vare på gamle ting som f. eks. en flettet ryggkurv. Vi kunne gjerne bruke en gammel gjødselkjeller til å samle ting i, sa Haugeland en gang. Nå er mange kulturgjenstander tatt bedre vare på.
Klokkergården Bygdetunet har blitt et levende museum om misjon, håndarbeid, smiekunst, brukskunst og tradisjonsmat, en møteplass for alle som er interessert i våre historiske røtter.
På denne bakgrunnen undres jeg over at Lyngdal Landbruksmuseum ikke blir trukket inn i varmen. Fikk ikke ildsjelene bak dette store, innholdsrike museet en kulturpris? Når skal Lyngdal kommune ta denne kulturprisen på alvor? Skal både Lyngdalskua og landbruksmuseet gjemmes bort i glemselens hav?
Besøket på Klokkergården Bygdetun motiverte meg til å mimre om å gripe sjansen når den er der.
Høst inn farger før bladene faller.
Smi mens jernet er varmt.
Grip dagen før mørket tar deg.
Høst inn før stormen slår til.
Carpe diem.
Lyngdal 27. oktober 2018
Trygve Omland.
