Om sau i folkeskolen for 90 år siden.

Jeg fant ei bok om naturkunnskap for folkeskolen trykt i 1929. Boka ser ut til å være brukt av Elias Herdal og to av mine onkler, Alf Rom f. 23.09.1923 og Robert Rom f.25.01.1926. Alf gikk vel i folkeskolen rundt 1930-1937. Navnene på disse tre elevene er skrevet inn i boka med hånd. 20 navn til er skrevet inn på første side med mer eller mindre tydelig skrift. Kan dette være elever som har gått i samme klasse?

Jeg er nettopp nå opptatt av sau. Derfor skriver jeg av etter boka fra 1930-årene det som vi kan lese om sauen, s. 11-12.

Sauen (fåret) er rund i kroppen og har granne ben. Hannen (sauebukken, væren) har ofte store, kantete, meget krumme horn; hunnen mangler oftest horn. Hårkledningen er bløt og kalles ull.
Sauene er fredelige dyr. Mot rovdyrene kan de ikke verge sig, og de holder sig derfor gjerne sammen i store flokker. En av de største og sterkeste i laget er fører, og han følger de i ett og alt. Blir føreren skremt utover et stup, følger de andre oftest efter.
Sauene eter høi, løv, turnips og annen planteføde. I fiskeridistriktene eter de også en hel del fiske-avfall.
Av sauene får vi ull og kjøtt; derfor har vi dem til husdyr. På somme steder blir sauene melket, men sjelden i Norge.
Om sommeren holder de helst til på høilendte, tørre beiter. På mange øer i Nordland og på Vestlandet går de ute også om vinteren. Disse utgangersauene har gjerne nokså grov ull. (R1, 183).
Den norske sauen er liten. Den blir nu mer og mer byttet med fremmede saueslag. Den skotske sjeviotsau er meget utbredt særlig på Vestlandet. I forhold til flere fremmede saueslag har sjeviotsauen grov ull; men den gir både bedre og mer ull enn den norske sau. Den vokser både hurtigere og er større og er derfor også et bedre kjøttdyr. (M. S. I, 254). Sitat slutt.