I forbindelse med farsdagen vil jeg fortelle en historie om faren som sto ved dumpedøra.

I gamle dager ble elevenes karakterer lest opp høyt så alle kunne høre det. De som ikke klarte stå-karakter strøk, og de måtte gå ut en bakvei gjennom ei dør som ble kalt dumpedøra. Å dumpe kan bety å kaste noe fra seg eller å kaste det i søpla.

Under avslutningsfesten på en skole fikk en elev beskjed om at han hadde strøket. Skuffelsen veltet innover han.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

• Hva vil far si, tenkte han.

Motløs og og knust ruslet han til dumpedøra. Der ble han møtt av sin fars åpne og sterke armer.

• Er du her? sa sønnen forundret.

• Ja, sa faren. Jeg tenkte det var bedre å være her hvis du strøk enn å være der inne hvis du hadde stått.

Mine tanker går til Gud, vår himmelske Far, i fortellingen om den hjemvendte sønnen. Vi leser i Luk 15 i Bibelen.

Dermed brøt der bortkomne sønnen opp og dro hjem til faren.

 Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.

Sønnen sa: `Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.`

Men faren sa til tjenerne sine: `Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.` Og så begynte festen og gleden. Luk 15,20-24.

Bildet: Del av bildet foran på veggen i Å bedehus malt av Ansgar Mørland.

Gud, vår Far, står alltid ved dumpedøra

og speider etter de

som stryker i livets skole.

Lyngdal 12. november 2018.

Trygve Omland.