Sang for sekstiåtte forrædere
Gaute Heivolls siste roman er et dristig prosjekt. Gaute Heivoll forsøker i sin nye roman å finne svar på hvorfor så mange i hjembygda Finsland meldte seg inn i Nasjonal Samling under andre verdenskrig. Tittelen på boka Sang for sekstiåtte forrædere begynner med ordet sang. For meg ble sang og musikk i romanen en nøkkel inn til rom som gir mulighet for å bygge bro over splittelser i ei lita bygd.
Fotoet tok jeg under et bokbad med Gaute Heivoll i Lyngdal Kulturhus 17.11.2011.
Romanen slutter i kirken etter krigen og før jul. Kirken gir plass til over 300 mennesker. Man la merke til hvem som kom, men enda tydeligere så man hvem som ikke var der, skriver Heivoll. De fleste holdt seg hjemme. De var kanskje sytti i kirken. Det var ingen gudstjeneste. Bygda og menigheten var splittet. Sekstiåtte mennesker i bygda var innskrevet i en protokoll for medlemmer i Nasjonal Samling.
Andreas, bygdas store musikalske stjerne, spilte i kirken O du Frøliche. Etterpå sang alle Deilig er jorden. Man sang lavmælt, både de få forræderne og de rettskafne. Juleevangeliet ble lest. Engelen lova Gud og kvad: Æra vere Gud i det høgste, og fred på jordi, og hugnad med menneske!
Andreas spilte orgelfantasien over Ave Maria. Etterpå sang alle I denne søte juletid, og sangen lignet det milde skogsuset om våren.
Men gleden ville ikke slå rot. Heller ikke da man var kommet til siste nummer i sangboken, som var fem hundre og tretten, Her kommer dine arme små. Man sang alle versene.
Men, Jesus, hvordan går det til
at dog så få betenke vil
den store, store kjærlighet
som drog deg til vår jammer ned.
På baksida i boka leser vi: Andreas er bygdas store musikalske begavelse. Både på bedehuset og i kirken har man lagt merke til barnet som skaper slik vidunderlig musikk, og som for et øyeblikk opphever den store splittelsen som krigen har skapt.
Jeg var prest i Finsland menighet i ti år fra 1978 til sommeren 1988, 33 år etter at krigen var slutt. Bygda og menigheten var, slik jeg opplevde det, preget av stor omsorg, trygt samhold og godt samarbeid. Splittelsen under krigen 1940-1945 var ikke et tema som jeg la merke til. Under overflaten var det kanskje spenninger som jeg ikke så. Større åpenhet kunne nok ha vært til hjelp for noen.
Etter å ha lest Heivolls roman om splittelsen i hans hjembygd har jeg blitt enda mer klar over at sang og musikk kan fungere som glør i ovnen, glør som gir varme, og glør som brenner opp vonde minner.
I forbindelse med refleksjoner over Heivolls roman kom jeg over et interessant kapittel i boka Finsland kyrkje 200 år 1803-2003. Det viser sangens og musikkens store plass i kirken og bedehuset i Finsland. Programmet for sangkrefter ved gudstjenester den siste vinteren og våren før jeg sluttet som prest i Finsland viser at sangen stor sentralt:
31. januar, Kilen Grendehus, sang ved Kilen Søndagsskole.
14. februar, Finsland ungdomskor.
13. mars, Finsland barnekor.
16. mars, Finsland Sanggruppe.
3. april, (Fyrste påskedag) Liv Follerås og Ragnhild Hærås.
10. april, (Eldres kyrkjedag) Finsland Sangsøstre.
24. april, Finsland Musikkorps.
På s. 33 i jubileumsboka står det til slutt: Ikkje så rart at res. kap. Trygve Omland skjøna at han var i SONGdalen.
Bokbad i Lyngdal Kulturhus
Ca. 90 var samlet i Lyngdal Kulturhus 6.12.2018 for å høre Gaute Heivoll fortelle om sin siste roman Sang for sekstiåtte forrædere. Rammen rundt fortellingen var salmer som ble spilt på piano av Rune Hauan og på gitar av Edgar Vegge: Lær meg å kjenne dine veie/og gå dem trøstig skritt for skritt, Milde Jesus, dine hender/la du kjærlig på de små og en salme som jeg ikke husker. Musikken traff midt i blinken for romanens fokus på sang og musikk som et middel til å bygge bro i et splittet lokalsamfunn.
Heivoll understreket flere viktige punkter i fortellingen om de sekstiåtte forræderne som utdypet min forståelse. 1. De 68 ble skrevet inn som medlemmer i Nasjonal Samlings (NS) protokollen på butikken midt i bygda allerede i 1940. Folk i bygda hadde kanskje lite kunnskap om Hitler og nasjonalsosialismen så tidlig i krigen. Noen visste noe. I biblioteket på loftet i Herredshuset fant Heivoll noen eksemplarer av boka Mein Kampf. 2. I 1942 ble åtte beboere i motstandsbevegelsen fengslet. Lensmannen hjalp til med å finne og fengsle disse. Det førte til at bygda ble dypt splittet. 3. Noen ledende menn som var sterke personligheter er i bygda, meldte seg inn i NS, og det kan ha ført til at andre fulgt med som “bjellesauer”. Den mektige og dyktige butikksjefen, den godtroende lensmannen og klokkeren/kirkesangeren/læreren var med i NS. 4. I følge Heivoll er det i dag få i hjembygda hans som vet noe særlig om splittelsen under krigen i 1940-1945. Det har nok vært vanskelig å snakke om dype sår og store spenninger. Mange har vel lagt lokk på erfaringene under krigen og etterpå. Miljøet og mentaliteten legger nok til rette for at man velger å være taus og tie ihjel smerten.
I bloggen Gaute Heivoll om Sang for sekstiåtte forrædere kan du lese om mine refleksjoner etter å ha lest romanen og før jeg hørte forfatteren forteller.
Lyngdal 17.11/7.12..2018
Trygve Omland