I dag 20. November 2018 var det i avisen Vårt Land og på verdidebatt.no en lang og grundig artikkel om holdninger i Den norske kirke til en storaksjon mot jødene i Norge i 1942. Forfatter av artikkelen er professor emeritus Torleiv Austad som er kjent blant annet for fagboka Kirkens Grunn analyse av en kirkelig bekjennelse fra okkupasjonstiden 1940-1945. Luther forlag ga ut boka i 1974.
Bildet av Torleiv Austad er tatt fra mf.no/ansatte/107.
Jeg klipper et par avsnitt fra artikkelen og anbefaler alle å lese resten i Vårt Land eller på verdidebatt.no.
(sitat begynner)
Kirken var ikke våken nok da den ble gjort kjent med at en storaksjon mot jødene var på trappene.
I sin nye bok Hva visste hjemmefronten? har Marte Michelet undersøkt hvordan ledere i motstandsbevegelsen reagerte på forhåndsvarslene om storaksjonen mot de norske jødene høsten 1942. Hun hevder at hjemmefronten visste mer enn mange vil innrømme.
Også Den norske kirke kommer i kritisk søkelys i Michelets bok. Det overrasker ikke. Kirken var ikke forberedt på arrestasjonen og deportasjonen av jødene i oktober og november 1942, selv om den i forkant var varslet. Dette er ikke nytt. Med grunnlag i historisk forskning har en innrømmet at kirken ikke var tilstrekkelig våken og handlekraftig da den ble gjort kjent med at en storaksjon mot jødene i Norge var på trappene.
Stans jødeforfølgelsen!
Etter innspill fra generalsekretær Arnold T. Øhrn i Det norske Baptistsamfund gikk Den Midlertidige Kirkeledelse i begynnelsen av november i gang med å utarbeide et protestskriv om jødeforfølgelsen, adressert til ministerpresident Quisling. Skrivet, som er datert 10. november 1942, ble ført i pennen av professor Ole Hallesby. På folkemunne gikk det under navnet «Hebreerbrevet». Det fikk støtte fra alle biskopene, professorene ved de teologiske fakulteter og så godt som samtlige kirkesamfunn i landet og fra de aller fleste kristelige organisasjoner. Protestskrivet appellerte til Quisling og NS: «Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land!» Det påpekes at jødene straffes ikke fordi de har forbrutt seg, men ganske enkelt for sin avstamning. Å tenke og handle slik er i strid både med den kristne betoning av alle menneskers likeverd og med de enkleste rettskrav i samfunnet.
Protesten ble lest opp i mange kirker de følgende søndager. Kirken var den eneste kollektive instans i det norske samfunn som reiste seg i protest mot jødehatet og jødeforfølgelsen. Selv om dette skarpe og profilerte protestskrivet vakte oppsikt, kom det for sent til å kunne hindre deportasjonen av 529 jøder, som forlot Oslo 26. november med lasteskipet «Donau» med kurs for Stettin og derfra med tog til Auschwitz.
Alt i alt ligger det nær å trekke den slutning at den jødiske minoriteten under okkupasjonen ikke fikk den omsorg og støtte som en kunne vente ut fra kirkens sterke understrekning av rett og rettferdighet i samfunnet. Ved flere anledninger falt jødene utenfor kirkekampens horisont, også da kirken ble forhåndsvarslet om storaksjonen høsten 1942. (sitat slutter)
Jeg spør: Er vi våkne nok i dag når det gjelder holdninger til jøder og andre minoriteter i Norge og i andre land? Hva kan vi lære av historien om følger av likegyldighet og mangel på bevissthet rundt folk, grupper og individer som forfølges i dag?
Lyngdal 18. November 2018
Trygve Omland.
