I dag 1.12.2018 fikk vi en overraskelse i Farsund. I ei gate sto det et amerikansk dollarglis utenfor et  hus med et stort amerikansk flagg på veggen.

Vi ble invitert inn i et lite rom overlesset med amerikansk julepynt i plast. Her luktet det ikke av norsk natur og norske grantrær. Ikke et vondt ord om glitter og glans. Men jeg savnet det norske, det naturlige, det levende, det ekte. På en gråværsdag var det  likevel en glede å se mennesker som var opptatt av å skape noe som skilte seg ut i bybildet.

Vi ruslet rundt i bratte gater og ei slett strandgate uten å se mange andre  på bytur i adventstida. Farsund er en koselig by på mange måter. Jeg har bak meg tre gode år, 1961-1964, som elev på det som i dag kalles Eilert Sundt videregående skole. Jeg passerte i dag denne majestetiske skolebygningen som skiller seg ut i farger og fasong fra andre hus i området. 

Vi trenger opplevelser som kan ta oss med ut i noe som er annerledes, noe som bryter med rutiner og vaner. Den amerikanske festivalen i Farsund  i adventstida er et slikt brudd som kan irritere eller friske opp søvnige lyngdøler som enda har ei ku som byvåpen. Kua skiller seg ut. Men hva er galt med å skille seg ut når en bare blir sett og snakket om? Er det  ikke  bedre å skille seg ut og høste litt latter enn å bli oversett av likegyldige blikk?

Lyngdal 1.12.2018

Trygve Omland.