Hva husker vi fra barneårene, og hvorfor husker vi noe bedre? Mitt svar er blant annet besteforeldre, for de er de beste besteforeldrene.

Jeg ble igjen minnet om gode opplevelser i går 3.12.2018 da jeg satt i bilen til min fetter, Terje Rom, som kjørte til veis ende på Birkestøl.

 

Bildet fra ca 1950. Jeg står sammen med bestefar Reinert Rom på huk, og bestemor Olene Rom som  står til høyre. Mine foreldre står på hver sin kant bak.

 

Jeg var ofte og mye sammen med mine besteforeldre på Rom, mormor og morfar. Gården på Rom hadde en støl noen kilometer inn på heia kalt Birkestøl, et sted med mange bjørker som lyste opp med sine slanke, hvite legger like ved hytta. Den hadde to rom, en liten veranda og to lave loft. Der var utedo bak hytta, ei umalt løe, et fjøs nede ved en bekk og rester etter en jårplekjeller. Vi måtte gå langt for å hente vann. Om sommeren var jeg med mine besteforeldre i dette Paradiset som enda smiler til meg.

Jeg kjenner nesten lukten av steikte lapper og arme riddere som bestemor serverte. Tørt brød ble dyppet i melk og egg og steikt i ei panne på en komfyr med mange runde ringer på toppen. Ringene kunne fjernes etter behov og åpnes for at det skulle bli levende ild under panna. Varmen fra komfyren og lukten fra nysteikte delikatesser fylte hytta med stemninger som sitter i kroppen enda. Bestemors billige sommermat var det beste vi kunne spise

Jeg ser bestefar hvile på en smal benk i et hjørne inn til en umalt tømmervegg. Jeg ser vedkassen på den andre siden av rommet like ved komfyren. Bestemor ser meg i livlig lek. Jeg bærer ved fra vedkassen og legger den opp på bestefar som ligger rolig på ryggen på benken. Bestefar blir bunnen i et vedlag. Men for meg er bestefar toppen på trygghet og tålmodighet. Bestefar var vant til å hogge ved og legge opp ved i tilmålt vedlag. Han kunne også selv være en del av vedlaget. Han kunne arbeide hardt i skogen og leke lett i stova.

Jeg ser meg redd rundt løa på Birkestøl. Jeg hadde kanskje gjort noe jeg ikke burde i min lave alder. Jeg hadde brukt ei sag, og saga hadde skåret seg inn i nedre del av venstre bein. Enda har jeg et arr som er ca. 3 cm langt og ½ cm breit. Selv om jeg var redd for å møte de voksne, måtte jeg ha hjelp fra dem. Vi var langt fra lege. Ingen kunne sy sammen det åpne såret. Men på en heiegård er det nødvendig å ta i bruk det som er i nærheten. På en støl må vi støtte oss på folks erfaringer og naturmedisin. En voksen person i hytta la et løv fra et tre på såret til lillegutt. Jeg kan ikke huske at jeg fikk noe problem siden med såret. Men arret er der som en dokumentasjon på det farlige, men trygge livet langt fra medisinsk vitenskap. Besteforeldre kan noen ganger være den beste medisinen for å redde smårollinger.

Mitt barndoms Birkestøl viser en serie bilder av mine besteforeldre og meg i fantasiens filmsal. Bestefar kjører høy med hest til løa på en slede nedover bakker og oppover, over stokk og stein. Vi henter greiner fra ospetrær til næring for kyrne.

 

Bestemor og jeg plukker bær i hagen foran hytta.

Bestemor henter grønnsaker og bær fra to forskjellige hager som er stengt for dyr. Jeg leker med biler på en liten vei som er laget i naturen. Bestemor ligger i senga og sover med lyder som hun blåser ut i stova i stille støt. Jeg puster i en atmosfære av trygghet og velvære. Besteforeldre går aldri ut på dato.

Trygve Omland.

Lyngdal 4.12.2018.