Gissel i eget hjem i Greipstad

Da jeg var prest i Greipstad fra 1978 til 1988, ble jeg kjent med mange mennesker som jeg tenker tilbake på med stor takknemlighet.  To av mine gode kjenninger var ekteparet Olga og Gustav Tronstad i Brennåsen. Jeg kom  over  dem på nytt i ei fersk bok om andre verdenskrig med tittelen Den lille bygda i den store krigen utgitt av Kai Erland i Stiftelsen Arkivet 2015. Der forteller ekteparet Tronstad om da de ble gissel i eget hjem. Jeg gjengir noen utdrag fra boka.

 


Gustav Trondstad fra boka Den lille bygda i den store krigens. 36. Foto Margrete Svee.

Tyske offiserer plukket ut ti mann i Greipstad til å være gissel dersom noen i bygda iverksatte motstand. Gustav Tronstad var en av disse. Det var beinende hardt å leve hvor vi alltid måtte være forberedt på avstraffelse. Mye verre ble det etter at tyskerne flyttet inn hos oss.

Et eneste lite feiltrinn fra motstandsbevegelsen eller andre i Greipstad så ville liv kunne stå på spill, sier Gustav. Vi visste ikke hva dagen kunne bringe.

Det var vårdagen 1944 at lensmann Bredland plutselig, uten forvarsel, sto i ytterdøra hos oss. …Den bredskuldrede, tyskvennlige lensmannen kom med beskjed om at om få dager ville det ankomme ni tyske soldater som skulle bo hos oss i huset vårt. De skulle bruke både kjøkken og kammers, kunne lensmannen forteller.

 


Olga Tronstad fra boka Den lille bygda i den store krigen, s. 36. Foto Margrete Svee.

Vi ble fylt av hat og aggresjon. Vi var nygifte, og jeg ventet barn. Huset delte vi fra før av med to enslige tanter. Var det rart at vi ble overgitt?

For oss ble det som for tusenvis av familier i Norge: å innstille seg på den nye situasjonen. Det verste var følelsen av at vi ikke hadde noe å si eget hus. Vi gikk rundt som nikkedukker og følte oss som null. Så kom de tyske soldatene. Det ble en del fekting og peking. Soldaten kom direkte fra østfronten og de forsto ikke norsk.


Tyskere på trappa utenfor hjemmet til Gustav og OLga Tronstad. Bildet er tatt fra boka Den lille bygda i den store krigen.

De ble boende lite komfortabelt hos oss. Rommene var små og trangstilte. Snart luktet det ille av svette, stekt mat og børseolje. Linoliumen på gulvet ble etter kort tid liggende som flatbrødbiter etter de stålbeslåtte søvlene.

Interesserte leser kan låne boka på et bibliotek eller kjøpte den og lese mer fra krigen i Greipstad og Finsland.

Jeg var nyfødt i 1944 da Gustav og Olga ble gisler i eget hjem. Det er 71 år siden dette skjedde. Vi som ikke har opplevd krig i Norge, må ikke glemme de som ble rammet av den tyske okkupasjonen. På denne enkle måte ved å skive av noe fra ei ny bok, vil jeg ære Gustav og Olga Tronstad og allle de andre som ble utsatt for plager under krigen.

 

Trygve Omland

1. november 2015

Kristtorn stikker og skaper tanker

Kristtorn er den eneste representanten for kristtornfamilien i Europa. I Norden finnes arten langs vestkysten av Danmark og Norge. Fordi vanlig kristtorn er det eneste viltvoksende treslaget med vintergrønne blad hos oss, står planten i en særstilling i vår flora. Det er alltid spennende å gå i skogen om høsten for å se om det er mye, lite eller ingen kristtorn i år. Kristtorn er en selvsagt del av vår julefering.

I dag på Alle Helgens Dag passer det også å lete etter Kristtorn. Grønne blader hele året kan minne oss om at Kristus er den samme hele året. Grønt står for livet som varer. Kristtornet kan stikke oss iblant. Slik er livet. Men stikkene stopper oss ikke på jakten etter Kristtorn med bær på. De runde, røde bærene kan minne oss om Guds rause kjærlighet. Bærene har blodets farge. Jeg tenker på kjærlighetens apostel Johannes som skriver i 1 Joh 1,7:  Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd. Begrepet blod finner vi 255 vers i Bibelen.

I Åp 7,14 leser vi om blodets betydning for de som er samlet i den store hvite flokk i framtida:
Dette er de som kommer ut av den store trengsel,
de har vasket sine kapper
og gjort dem hvite i Lammets blod.

Er det ikke naturlig på Alle Helgens Dag å tenke over hvordan vi kan bli en del av den store hvite flokk?

Trygve omalnd

1. november 2015.

 

Gud leker med farger

Telefonen kimet hos presten i Greipstad. En person spør: Er det hos fargehandleren? Nei, sier jeg, men jeg har en fargerik Gud.

Jeg har fått bekreftet denne sannheten i dag også. En liten tur i skogen og i hagen beviser at Gud elsker å leke med farger. Jeg blir aldri lei av å delta i Guds fargelek.

Når jeg tenker på nære, kjære personer som ikke lever lenger her på jorda, blir savnet omskapt til mangfoldige, fargerike minner.

En tur ut i hei og hage kan gi oss en forsmak på fargespillet på den nye jord. Jeg er spent på om Gud vil overraske sine barn i Guds fullkomne rike med finere  farger enn de fineste vi ser her på jorda.

Åp 21,5 Han som sitter på tronen, sa: Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.
Alle farger nye! Spennende…Festlig…Friskt…

 

Alle Helgens søndag 1. november 2015.

Trygve Omland