Kom å se, sa kona. Hun sto i vaskerommet og så et rådyr stå stille på asfalten i tunet vårt. Jeg kom, og jeg så. Fort for jeg inn i stua og hentet mobilen for å ta bilder. Er vi stille nok i huset til ikke å skremme rådyret? Rekker jeg å ta bilder av rådyret før det løper bort? Dette er dagens drama. Klokka er 10.30. En nyhet til tar vi med. Regn, sludd og noe som likner på fuktig snø fylte lufta i dag, mens lyset lokket fram en ny, mild dag. Blaut snø har lagt seg ned på plenen mellom grønne spirer av gress. Snart er bart, og det er bare grønt igjen.
Rådyret har oppdaget oss. Det lytter og lurer på om tiden er inne til å løpe litt vekk fra oss mennesker.
Kalenderen viser 2. februar 2017. Klimaet er ikke som da jeg var barn i 1950-årene. Da kunne jeg renne på ski og kjelke på låvebrygga hjemme på Rom. Jeg kunne gå på ski på et jorde like ved huset. Bestemor kunne ta sparken og skli av sted til møte i misjonsforeninga. Vinteren som årstid har blitt annerledes. Varmegrader biter seg fast. Snøfreseren har enda ikke kommet ut i kamp med tung snø. Her er så underlig. Ser vi spor i lufta etter mennesker som bruker lufta som søppelplass? Kommer ikke snøen snart, tenker barna.
Lyngdal 2.02.2017
Trygve Omland