Min bønn er at et lys fra himmelen igjen må stråle over mennesker i Damaskus i Syria, så de får nytt liv og ny giv til å arbeide for fred og forsoning.

Saulus ved Damaskus kan inspirere oss til å se at Gud kan omskape mennesker som er fiender til å bli venner. Vi leser utdrag fra Ap.gj. 9.

Saulus raste fremdeles mot Herrens disipler og truet dem på livet. Han gikk til øverstepresten og ba om brev til synagogene i Damaskus for å kunne finne dem som hørte til Veien, både menn og kvinner, og føre dem i lenker til Jerusalem. Underveis, da han nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen omkring ham. Saulus reiste seg og åpnet øynene, men han kunne ikke se. Så de tok ham i hånden og leide ham inn til Damaskus. I Damaskus bodde en disippel som het Ananias. I et syn sa Herren til ham: Ananias! Han svarte: Her er jeg, Herre. Så spiste han og kom til krefter. Han ble noen dager hos disiplene i Damaskus. Men Saulus fikk stadig større kraft, og jødene i Damaskus ble svar skyldig da han viste klart at Jesus er Messias. Barnabas tok ham da med seg til apostlene. Han fortalte dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren, som hadde talt til ham, og hvordan han i Damaskus hadde forkynt frimodig i Jesu navn.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jeg var i FN-tjeneste i Libanon i 1983 som bataljonsprest i den norske FN-styrken, kjøpte jeg noe som jeg kalte Damaskus-duker fordi de skulle komme derfra. I dag tenker jeg: Måtte mønsteret i disse fargerike dukene inspirere folk i Syria til å satse på fred og forsoning!

Bildet viser en liten del av en Damaskus-duk som jeg kjøpte i Libanon. Damask er kanskje et riktigere navn. Kanskje var det bomullsduk.

Damask er opprinnelig mønstervevd silkestoff først fremstilt i Syria. Stoffet har fått sitt navn etter den syriske byen Damaskus, som eksporterte silkestoff og andre orientalske varer til Europa. Mønsteret fremkommer ved skiftevis bruk av ulike sider av samme binding, vanligvis veft- og varpsateng. Fremstilles nå av forskjellige fibrer for mange formål, i første rekke dekketøy og boligtekstiler. Sitat fra Store Norske Leksikon.

Lyngdal 11.02.2017.

Trygve Omland

Forandringene i Forsvaret er svært omfattende siden jeg var på rekruttskole på Steinkjersannan i 1965. Før jeg reiste dit, hadde pappa klipt håret mitt svært kort. Jeg fikk kort i posten med krav om kort hår. Pappa klipte håret mitt i garasjen som lå i låven på Rom. I dag er ikke rekruttene så like på håret og hårfine som vi var.

På Steinkjersannan måtte vi ligge i køy-senger, og vi lå mange i samme rom. Lydnivået kunne da blitt høyt etter harde øvelser i felten. Jeg våknet en gang med teppe over hodet som lyddemper.  Slik husker jeg det. Snorking sto ikke høyt i kurs. I 1965 var det ikke SMS, facebook eller andre sosiale medier. Vi kunne bruke telefon som var relativt dyrt og brev i posten. En rekrutt i troppen vår toppet listen over antall brev. Han fikk rundt seks brev pr uke.  

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lydighet mot offiserene var en selvfølge. Her var det ingen mild mor som trøstet med å stryke varsomt over kinnet.

På Evjemoen i 1971-1972  hadde jeg gudstjenester i kapellet. En søndag var leiren nesten tom for soldater fordi de fleste var reist hjem i helga. Jeg gikk derfor bort til hovedinngangen, der noen hadde vakt. Jeg tenkte som Jesus at jeg må oppsøke steder hvor det er folk. Frimodig holdt jeg andakt utenfor vaktlokalet. Da visste jeg ikke at den øverste sjefen for leiren også var nær vakta. Jeg ble kalt bort til sjefen, og han la ikke skjul på at andakt hørte ikke hjemme i vakta der trafikken gikk ut og inn.

De fysiske kravene sto i kø. Svette fra hele kroppen og vann fra blemmer sprutet som styrtregn og fontener under lange marsjer.

Da jeg var i FN-tjeneste i Libanon i 1983 og  skulle besøke en gruppe av våre folk i Chebaa nær grensen til Syria, måtte jeg gå oppover i en hard stigning i intens varme. Da ble skjorta gjennomvåt som nyvasket tøy før det er hengt ut til tørk. Jeg var kjent for jeg svettet veldig. Det er da noe å bli husket for.

Bildene ovenfor sendt jeg hjem, da jeg var i Forsvaret, for å informere urolige hjerter i familien på hjemmefronten.

Har du noen minner fra livet i Forsvaret? Bare skriv…

Trygve Omland

Lyyngdal 10.02.2017

Mors stygge hender

Et barn følte skam fordi moren hadde stygge hender. En gang fortalte moren hvordan hun hadde fått stygge hender. Ild kom bort i barnet. Klæ…rne på barnet begynte å brenne. Moren rev de brennende klærne av barnet. Hun reddet barnet ut av ilden. Derfor ble hendene stygge. Da sa barnet: Mor, du har de fineste hendene som finnes.
Skulle vi oftere spørre når vi ser noe stygt: Hvorfor og hvordan har det blitt slik og sånn?

I år vel eg songen til Per Sivle Annonse Tights.no SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den fyrste songen

Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga; dei mjuke ord til hjarta gjekk, dei kunde gråten stogga Dei sulla meg so underleg, so stilt og mjukt te sova; dei synte meg ein fager veg opp frå vår vesle stova Den vegen ser eg enno tidt, når eg fær auga kvila; der stend ein engel, smiler blidt, som berre ei kan smila Og når eg sliten trøytnar av i strid mot alt som veilar, eg høyrer stilt frå mor si grav den song som all ting heilar

Besta var en god nabo og en trofast misjonskvinne. Jeg flyttet til nabogården til Besta i 1950 sammen med mine foreldre. Jeg var seks år da, og Besta var min gode nabo til hun døde i 1961. Besta bodde i et hjørne av huset til sønnen Karl Fredrik Vintland og hans kone Inger f. Skaret. Jeg ble kjent med Besta blant annet fordi jeg lekte sammen med hennes barnebarn, Anna Helene Vintland. Bilder jeg har kommet over hjelper meg til å huske det gode mennesket Besta som heter Anne Helene Tobiasdatter Vintland ø.. Hun ble født i 1875 og døde i ca. 86 år. I 1903 ble hun gift med Ole Severin Abrahamsen Vintland ø. som døde det året jeg ble født i 1944. Familien bodde flere år på østre Vintland.

I 1934 skilte Ole Abrahamsen ut en del av eiendommen på Rom østre bnr. 1 til sin eldste sønn, Karl Fredrik Vintland. Nå bor det et oldebarn der sammen med familien. Han heter Karl Petter Vintland, og han er sammen med kona Anne kjent for dyrking og salg av bringebær med topp kvalitet. Besta hadde likt å smake de store, røde, saftige bringebærene. Jeg liker å smake på små glimt av et godt menneske i nabolaget. Når jeg skriver dette, kan jeg se ned til huset der Besta bodde. I fantasien ser jeg henne spinne på rokken i stova, og en ny trå blir til. Tråder tilbake til kjente og kjære medmennesker gjør livet rikere når jeg selv er  blitt 73 år.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Anne Helene Vintland omgitt av planter. Feirer hun en gebursdag eller…?

Jeg ser Anne Helene Vintland  på bildet. Hun er ca. 62 år. Kan du finne henne? Har du noe å fortelle om henne?

Helene, kan du navnene på alle disse kvinnene som din farmor var sammen med?

Bildet viser Rom kvinneforening i 1940. Se side 103 i boka Misjonsarbeid i Lyngdal gjennom hundre år ved Hj. Svennevik og E.M. Wåskeland, utgitt i Flekkefjord 1946. Foreninga ble startet av Gustava Kielland i 1840 eller 1844 i Lyngdal prestegård.

Trygve Omland

Lyngdal 9.02.2017.

Søndag 5. februar 2017 var vi på Sørlandstreff i regi av Plussreiser, før kalt Si-reiser. Navnet er nytt fordi SI-reiser er slått sammen med Ravinala og SABRA/FOKUSREISER. Du finner mer informasjon på

Plussreiser @www.plussreiser.no

Kona og jeg har vært med SI-reiser fem ganger, og vi er godt fornøyd. I tillegg til at vi får mange flotte opplevelser av natur og kultur, blir vi med i et spennende fellesskap med mennesker fra forskjellige steder i Norge. Vi får høre Guds ord forkynt, og det er mye sang og mye godt humor. Derfor passer det å kalle selskapet for Pluss: Du får noe mer enn en vanlig ferie. På Sørlandstreffet møtte jeg en person som hadde vært på SI-reiser fem ganger på to år. Noen har vært på 25 SI-reiser eller mer.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hvilke reiser har vært de beste? Jeg velger å løfte fram reisen i Apostlenes fotspor i Tyrkia i 2008 i regi av SABRA/FOKUSREISER og reisen i USA 2015 I REGI AV SI-REISER. Den Norske Israelsmisjon var ansvarlig for disse reisene, og den dyktige generalsekretæren i Israelsmisjonen, Rolf G. Heitmann, var reiseleder. Til Tyrkia hadde han med Bjørn Helge Sandvei som er en kunnskapsrik teolog med store pedagogiske evner. Sandvei er den beste reiseleder jeg har opplevd. Han maktet å gjøre oss reisende til deltakere og aktører. På begge turene som jeg har trukket fram, møtte vi jøder og kristne i deres fellesskap. Her er to eksempler.

Et enkelt skuespill i Pergamon i Tyrkia 2008.

Gudstjeneste i USA med fengende gospelrytmer ledet av et stort kor.

Bilder og tekst: Trygve Omland, Lyngdal 08.02.2017.
 

I går kveld på samenes nasjonaldag 6. februar 2017 så jeg to interessante programmer på NKR 1 om samene. Først så jeg samisk kultur og kunst utfolde seg i samiske drakter, samisk språk, samisk litteratur, samisk sang, samisk musikk og samisk dans. Deretter så jeg hva den samiske kvinnen Elsa Laula Renberg hadde fått til i kampen for utdannelse og rettigheter for samene. Jeg gledet meg over det samene hadde maktet å få til. Programmene viste at enda mangler det mye på at samenes rettigheter er i mål. Under programmene kom det for meg samer jeg hadde sett eller møtt. Det er ikke mange, men jeg har stor  respekt for dem.

Jeg så for meg to samer på Steinkjersannan militærleir i 1965. Jeg var med i en tropp med teologistudenter som skulle lære å gå i takt. Det ble et bilde på hvordan storsamfunnet har tvunget samer til å gå i en takt som ikke passer til deres språk, kultur og livsstil. De to samene som jeg så, var kanskje vant med å leve i frihet i naturen uten å bli kommandert hit og dit uten hensyn til deres verdier og verdighet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er tilbake på Steinkjersannan militærleir i 1992, der jeg var på rekruttskole i 1965 og sto vakt.
 

Jeg så også for meg en same i 1983 i Libanon, da jeg var bataljonsprest i NORBATT i FN. Der var det en same som var løytnant og sjef for en tropp med ansvar for mineryddig. Det står det respekt av.

Jeg ser også for meg samer i Skibotn i Nord-Troms i 1992, da jeg vikarierte som prest i Lyngen prestegjeld. De var på stevne for læstadianere. Skibotn kapell var fullt av mennesker, og ca. 360 kom til Herrens nattverd. Gudstjenesten varte i tre timer. De læstadianske vekkelsene og bevegelsene har betydd mye for mange samer.

Skibotn kapell der jeg vikarierte som prest sommeren 1992 i ca. to måneder. Hit kom samer på læstadianerstevne.

Jeg ser også for meg en samisk gutt i en novelle som jeg brukte i norskundervisningen på Lyngdal Jordbruksskole, nå KVS Lyngdal. Novellen Skolegutt av Laila Stien fra 1979 handler om gutten Mattis som hadde lært Fadervår på samisk hjemme, men klarte ikke å si fram bønnen på norsk, slik læreren krevde og maste om. Men da Mattis hadde sagt fram Fadervår på samisk i klassen som en trillende vårbekk, sa læreren til slutt: Takk, takk, det ?er bra. Han sa det lavt. Det var bare så vidt de kan høre det. Samegutten viste læreren hva som var rett. Fadervår har vi rett til å be på vårt morsmål.

I Vårt Land 6. februar 2017 var overskriften på en artikkel av biskop Ann Helen Fjeldstad Jusnes

slik:

Storsamfunnet

trenger samene

Samenes nasjonaldag er viktig for hele det

 norske folket.

Trygve Omland

Lyngdal 7.02.2017.for

Rådyret.

En morgen sto jeg inne i huset og så et rådyr stirre på meg. Ansikt til ansikt. Etter en slik opplevelse trenger jeg hjelp til å finne ord som passer til det som skjer. Jeg fant et dikt  som hjalp meg videre noen dager seinere. Skjønnheten hadde sett på meg med de mildeste øyne i skogen.

Dikt av Hans Børli

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hesten kan vi stole på, der busser, tog og fly må gi opp.

 

Sommerflor

Sommerflor er ikke det samme som et fjøs. Begrepet fjøs kommer fra det norrøne ordet fjos. Det skal gi natte- og vinterly for husdyr, vanligvis kuer,… sauer og geit. Flor var et enkelt bygg et stykke fra fjøset og våningshuset.
Min morfar, Reinert Rom, hadde en flor i Statsskogen ved toppen av Hagekleiva. Thorvald Hagen forteller om denne sommerfloren i Barndomsminner. (s.25).?Det var mor som fikk hovedansvaret for å gå til Reinerts sommerflor å gi dyrene mat og drikke, samt melke, og bære den heim,? skriver Thorvald. Han var mange ganger med sin mor. Det var slitsomt om sommeren å gå den lange, bratte veien fra Hagen til sommerfloren morgen og kveld. Selv om det ikke var mange kyr å melke, fulgte det med mye ekstra arbeid. Gjødsla måtte bæres ut fra floren morgen og kveld. Vann måtte bæres inn fra bekken som ikke rant rett forbi floren. Høyballer måtte rives opp og fordeles til dyrene.
Jeg ser for meg denne sommerfloren, en liten, grå, umalt bygning i skogen med litt gress her og der og mange trær. Jeg tenker: Blir stedet der den simple sommerfloren sto, om noen år et boligfelt med hvite, vakre hus? Når beboerne nyter melk i Statsskogen i framtida, kan det være sunt å sende noen tanker tilbake til de som satt på en lav krakk i sommerfloren og melket kyrne med sterke, veltrente hender. Kanskje melka smaker enda bedre viss vi drikker den med et sideblikk til prosessen fra kyrne gir fra seg sitt produkt til melka renner ned i magen vår. Ville vi da kjenne trang til å takke både kua og Vår Herre for melka som kan bli til mangfoldig og velsmakende mat og drikke? Hvordan hadde vi levd viss Skaperen ikke hadde skapt kyr? Er det skadelig om barn lærer at melka i glasset ikke kommer fra et stort, tilfeldig smell?
Mine besteforeldre, Reinert og Olene Rom, tok meg med til sommerfloren på Birkestøl i Lyngdal. De kjøpte et bruk på Birkestøl i 1921 av Tobias Bertinius Tønnessen Høyland. Han dro med familien til Amerika. Ved folketellingen i 1875 ble Birkestøl drevet som et underbruk til Høyland. Mine besteforeldre brukte det som underbruk til gården på Rom. Jeg var mye på Birkestøl om sommeren. Sommerfloren ser jeg for meg som nærmeste nabo til en vannrik bekk med to fossefall like ved. Det var en bro over bekken fra floren og inn til skogen. Mine besteforeldre hadde kyrne med seg til Birkestøl når de skulle slå gress, tørke det og få høyet inn i løa. Da var avstanden kort fra melka i spente jur på kyrne til bestemors matbord. Jeg vet ikke om det lå bonderomantikk i lufta når melka suste ned i pøsen og bekken bruste og fossen skummet ned som et brudeslør.
Nå ligger det bare igjen råtne rester etter sommerfloren på Birkestøl, men minnene er friske som lysende, hvite bjørkestammer. Vi sa Berkjestøl som betyr stølen der det vokser bjørk. Like ved hytta sto det noen stramme bjørkestammer. De lyste opp som nysilt melk. Birkestøl har vel tidligere vært en melkeplass i utmarka under en større nabogård, trolig Nenningsland. I hele Å sogn finnes bare to gårdsnavn som inneholder ordet støl, Birkestøl og Støle. I Austad og Kvås finnes dette navnet flere steder. Melkeplasser ble til sommerflorer, og i moderne språkbruk kaller vi gjerne støl for seter. Men melk er melk når den kommer fra kyrne, selv om den ekte Lyngdalskua ikke finnes lenger.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

 

Bildet ovenfor: Min mormor Olene Rom styrer hesten. Hun har med seg tre barnebarn bak. Til høyre Martin Birkestøl og så min mor Thorhild. Sommerfloren ligger til høyre, usynlig på bildet. Det er sommer på Birkestøl.

Trygve Omland
Rom 5.02.2015

Kilder:
Hagen, Thorvald, Barndomsminner, 2004.
Lian, Oddleif, Lyngdal III Østre del GARD OG FOLK, 1986.
http://no.wikipedia.org/wiki/Fj%C3%B8s

I går kveld ble jeg ferdig med å lese romanen De skyldfrie av Gaute Heivoll. Men jeg er ikke ferdig med romanen. Fortellingen fortsetter å utfolde seg i min fantasi. Jeg anbefaler romanen til alle som liker å reflektere over grunnleggende verdier i hverdagen.

Forsiden på romanen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De skyldfrie, tror jeg, er barna Astri og Signe som ligger rygg mot rygg  på forsida av boka. Romanen slutter slik: De lå så stille og fredelig. Litt av håret deres var filtret sammen og gled i hverandre. Han sto lenge og bare så. Han vekket dem ikke. Han lot dem sove i fred.

Han som står og ser på barna er den skyldige, Embret. Han produserte løgner for å dekke over skam og voldtekt, slik jeg ser det, utført på ei ung jente. Mannen som gjorde overgrepet heter Sem. Han var onkel til jenta, Edit. Fortelleren i romanen utforsker hvordan løgn fanger inn mange mennesker i fangenskap, og det fører til at de blir fremmede for hverandre. Alle som blir dratt inn i løgner, lager nye løgner for å skjule sannheten om det som har skjedd. Løgnen er som en snøball som blir stadig større og fryser til is.  Ingen klarer å smelte den harde isklumpen. Det ender med at Edit, som ble voldtatt, dør som en følge av den lange prosessen med løgner, fortielser og taushet som skulle hindre at sannheten kom fram. Hun orket ikke å leve lenger som skuespiller på et teaterstykke gjennomsyret av løgner. Edit ble et offer for et overgrep fra hennes onkel Sem, mens han som gjorde overgrepet gikk fri.

Romanen er rammet inne av varme og omsorgsfulle mennesker på bedehuset. Bedehuset er et trygt i miljø i starten, og bedehuset er et godt sted å vende tilbake til i slutten. Jeg legger merke til to bønner på bedehuset som står i skarp kontrast til løgnhistoriene i resten av romanen. Predikant Lundberg ber bl. a. slik til Herren Gud Fader i himmelen på side 9: Vi ber om at du renser oss og åpner våre hjerter slik at vi tar imot ordet, og bærer grøden med tålmodighet.

Ti år seinere kommer predikant Lundberg tilbake til bedehuset, og han ber da bl. a. slik: Pris være deg, Herre, for at du har renset meg med ditt blod. Gi meg nåden, La meg være åpen i lyset fra din kjærlighet

I disse bønnene ser jeg håp for mennesker som er ødelagt av løgnens makt. I Guds nåde, i renselse i Jesu blod og i Guds kjærlighet ser jeg muligheter til å velge sannheten, åpenheten, ærligheten og fellesskapet i stedet for løgnen, fortielsen, tausheten og ensomheten.

Takk, Gaute Heivoll, for en roman som har utfordret meg til å tenke videre kritisk på løgner i dag som ødelegger mennesker og relasjoner.

Mine tanker går til kontrasten mellom sannhet og løgn i Johannes evangeliet. Jesus sier i Joh 8,31-32: Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.

Kilde: De skyldfrie av Gaute Heivoll, Tiden Norske Forlag 2016, 2. opplag

Lyngdal 3.02.2017

Trygve Omland

Dåpsliturgi i Den norske kirke.

Joh 3,16 er kalt den lille bibel. Det korte verset viser oss kjernen i vår kristne tro. Mange har lært det utenat. Verset lyder så:

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I liturgien for Den norske kirke vedtatt i 2011 er dette verset tatt med under avsnittet mottakelse til dåp.

Nå gjør Kirkemøtet verset til et valgfritt ledd i starten av dåpsliturgien, selv om ca 70 % av høringsuttalelsene ville beholde Joh 3,16 som et fast ledd ved dåpen.

Jeg mener vi kan beholde Joh 3,16 som et fast, felles kjerneord ved dåpen. Vi trenger et klart, kort kjerneord som mange vil lære utenat ved å høre det mange ganger.

Hva er så viktig i Joh 3,16?

Gud har elsket verden. Han elsket og elsker verden. Han elsker alle mennesker og alt han har skapt. Han elsker de som er hans fiender og de som ikke vil tro på han. Guds kjærlighet virker selv om ingen av oss fortjener hans trofaste kjærlighet.

Gud har elsket verden så høyt at han ga sin Sønn, den enbårne til oss. Gud sendte Jesus til oss mennesker, og han sender alle troende ut til verden. Ingen kan elske oss i høyere grad enn det Gud gjør. Han ofret sin egen og sin eneste Sønn, det mest dyrebare han hadde. Han lot sin Sønn stige ned fra himmelen på den måten at han ble korsfestet for våre synder, og han ble løftet opp igjen gjennom oppstandelsen fra jorden til Gud. Det skjedde for at vi skulle få mulighet til evig liv. Hver den som tror på Jesus, hver den som kommer til han og tar imot han, har allerede evig liv. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og få evig liv som gratis gave. Vi har evig liv i Jesus Kristus.

Gud vil ikke at noen skal gå fortapt. Derfor sendte han sin enbårne Sønn, og derfor sender han alle troende til verden for å fortelle om Jesus som veien til evig liv. Tar vi i mot Jesus, så mister vi ikke det evige liv, vi går ikke fortapt. Gud tvinger ingen til å tro på Jesus. Men velger jeg å ikke tro, så velger jeg også muligheten til å gå fortapt. Gud alene skal dømme oss, og hans mål er å nå ut med evig liv til så mange som mulig.

Bildet 3,16 er fotografert av etter magasinet AGEDNA 3,16, nr 12, 2015. Jeg anbefaler dette misjonsmagasinet sterkt.

Trygve Omland

Lyngdal 2.02.2017