Facebook kom opp med et minne fra 20. juli 2014 på Havik i Farsund kommune. Se nedenfor. I år 20. juli 2017 velger vi å kjøre til Havhotellet på Spangereid i Lindesnes kommune. Kysten i sør er rik på muligheter for kortreist ferie. I år er det 49 år siden vi ble viet i Oddernes kirke. Hva blir det neste?
Hav og vind i Havik.
Den smale vei til Havik
på Lista var fylt opp av biler langs hele veien og på parkeringsplassen. Solglade familier og folk i alle fasonger l…å strødd utover den myke, milde sanden. Vinden kjølte oss ned til passelig, behagelig temperatur. Himmel og hav var sydd sammen med glitrende sting. Seilbåter, store skip og hang glidere spilte på lag med vind og bølger.
Myke ansikter, ikke steinansikter.
20. juli ble en god dag 46 år etter brudevielsen vår i Oddernes kirke i 1968.
Bildene viser vind du ikke ser, og kunst i mose på stein, og blikk mot havet.
Skaperen spiller på mange strenger. Bare se og hør…
Ser du ansiktet i stein med øyne, nese og munn laget av mose?
Herren vil ikke skape steinansikter, men ansikter i myk mose, myke og milde…
Hav
Men nu er der helg over havet!
Lysdis saalangt en kan øine —
slig underfuld Paradis-stilhed —
Og himmelrummet deroppe,
det havblanke dyb dernede,
alt svæver i endeløs sol.
Kortreist ferie kan anbefales. Vi trenger ikke kjøre mer en ca. 20 min i bil fra Rom i Lyngdal før vi er i et eventyrlig kulturlandskap i Farsund kommune kalt Farsund Resort i Bjørnevåg.
Ei råtten rot kan gi grobunn for et nytt tre. Eventyrstien i Bjørnevåg leder oss fram til ei ung bjørk i en skog som er spesielt rik på eiketrær. 75 % av all eikeskog i Norge finnes på Sørlandet. Veksten for eika blir best på dyp ,næringsrik, moldrik, frisk jord. Nederland og England kjøpte tidligere opp store kvanta eiketømmer langs hele Sørlandskysten for å bygge både handels- og krigsskip. Fortsatt brukes eik i moderne trebåter. Den eldste eika her i landet med uthulet stamme er over 2000 år.
I gamle dager var styving en metode for å berge nok dyrefor til vinteren. Gårdene før i tida hadde ofte ikke nok jorder til å slå gress på, så det ble mat nok til husdyrene for hele vinteren. Bøndene måtte derfor plusse på avlingen med lauv og greiner fra lauvskogen. En slik måte å redde dyrene på var i bruk helt opp til 1950-årene. Jeg var med morfar på Birkestøl da han høstet ospelauv og la det inn i høyløa.
Styva trær har tykk, grov stamme nederst. Folk har klippet av årsskuddene i en årrekke som for til husdyrene. Når en slutter med styvingen, får mange sideskudd på treet utvikle seg videre, og det blir store, breie trekroner festet på en gammel, mosekledd stamme. Se bildet over. Slike trær så vi flere av under vår vandring på eventyrstien.
Eventyrstien førte oss langs mosegrodde steingjerder og høye menneskeskapte gjerder som skulle holde dyr borte fra skogen fordi det ble forsket på den. I denne trollske stemningen i skogen kan det passe med et utdrag av et dikt av Paal-Helge Haugen kalt ( steingjerde ).
Se mer om diktet på trom.blogg.no med tittelen Steingjerdet er et slitesterkt skriftspråk. De to første og det sisteverset er slik:
det var steingjerda
som batt verden
saman
strake band frå elva
til fjellet
varme å sitje på
i sommarkvelden
—-
dette er slitets steinar
dette er historiens skrift
Denne grinda står på eventyrstien og holder husdyr på sin rette plass. Mine tanker går videre til et annet eventyr om å kjenne og respektere hverandre når vi møtes. Halldis Moren Vesaas har skildret dette på en var og vakker måte i diktet Ord over grind.
Har det stått et steinkors i Korshamn? Under konserten i Korshamn kapell 16. juli 2017 fikk vi fikk høre spennende og sannsynlige argumenter for at en slik tanke er mulig.
Korshamn kapell fra 1906. Et kors er lett synlig på toppen av kirkespiret.
Et kors kan være havnekors, seilingsmerke, bønnekors, minnekors eller et signal om at kristen tro har nådd fram til et sted.
Bildet er tatt fra Norsk kirkehistorie Bind I av Carl Fr. Wisløff s. 53. Tekst: De nakne steinkorsene på Vestlandet er tause vitner fra landets kristningstid. Her ser vi korset på Kvitsøy i Rogaland.
Jeg minnes et steinkors jeg så på Kvitsøy.
Da jeg besøkte det kristne ungdomsskolelaget på Kvitsøy i 1975, festet det seg et syn i notatene mine. Jeg så et høyt, gammelt kors plantet på den bakkete og bare øya i et meget værhardt område. Korset var lutret av salt og storm. Korset er 3,9 m høyt.
Det ser ut som et havnekors, et seilingsmerke for skip som kommer inn fra storhavet til Leiasundet.
Korset står bare 200 skritt fra en gammel kirkeruin som er kjent fra 1100-tallet. Ikke langt fra disse kirkeruinene ligger den såkalte Bispehaugen.
Engelske misjonærer kan ha reist korset på 900-tallet. Olav Haraldsson og Erling Skjalgsson gjorde et forlik ved korset i 1016.
Korset på Kvitsøy, blant mange andre kors langs kysten, er symbol for dype røtter som vi trenger enda. Korset er seilingsmerke og viser til en trygg havn på livets hav, på tidens skiftende bølge.
Jeg er en seiler på livets hav,
på tidens skiftende bølge. Den Herre Jesus meg kursen gav,
og denne kurs vil jeg følge.
Jeg stevner frem mot de lyse lande
med livsens trær på de skjønne strande,
hvor evig sol og sommer er.
I går kjørte vi en tur til Farsund for å finne Paradisbukta. Kysten var klar. Helene Bøksle skal ha konsert i Paradisbukta 20. juli 2017. Først kjørte vi forbi Paradisbukta uten at vi visste det. Vi snudde kort tid etterpå og fant et koselig, stille sted hvor stilige trær sto i geledd og tok imot oss. Der var få parkeringsplasser, og få mennesker. Jeg lurer på hvordan dette blir på torsdag. Blir det trafikk-kaos, eller kommer de fleste til konserten via sjøen eller på sykkel eller til fots?
Bildet viser inngangen til Paradisbukta, slik jeg ser det.
Paradisbukta er et perfekt sted til å ha konsert, ser det ut til. Scenen kan stå sentralt med hav og himmel og øyer som kulisser. Naturen er utstyrt med steiner som kan brukes til seter. En svak helling i landskapet og en halvsirkel til tribuner minnet om et amfi. Mellom steinene ligger det nyslått gress. Lukten kunne minne om både hav og hei, tang og tørt høy, hvis en enda har luktesans. Om vi ikke kommer på konserten, så har vi sett den praktfulle Paradisbukta. Vi har Helene Bøksle sin juleplate. Den kan vi tenke på eller høre på en eller annen gang.
Helene fikk sitt store gjennombrudd i 2009 med juleplata Det hev ei rose sprunge som solgte til platinaplate, til tross for at den ikke ble markedsført, ifølge Wikipedia.
Etter å ha vært i Paradis i Farsund, blir jeg nysgjerrig på ordet. Hva betyr ordet? Paradis er et persisk ord som oftest blir oppfattet og identifisert med Edens hage eller Himmelen. Se mer grundig forklaring i Wikipedia.
Mange husker scenen og samtalen på korset mellom Jesus og en røver. Så sa den ene røveren: Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike! Jesus svarte: Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis. Luk 23,42-43.
Kulturlåven Fjøsgalleriet i Lyngdal er et funn for de som liker å oppleve musikk og sang i kreative rom. Fredag 14. juli 2017 var vi ca. 25 personer fra forskjellige kommuner samlet til harpespill i en låve som i løpet av ca. 20 år er omskapt til konsertsal, landbruksmuseum, selskapslokale og møtelokale.
Kuturlåven var dekorert med hvite, blafrende lys, kraftige, kortreiste jordbær, kaker og kringler, blomster og servietter. Kommunen med kua i byvåpenet har grunn til å være stolt av evnen og viljen som Liv Lehne har vist ved å omskape gårdsbygg til brukervennlige kultursaler.
Bildet av harpespiller Runi Wold-Kristiansen på kulturlåven.
Runi Wold-Kristiansen tok oss med inn i en vakker toneverden gjennom sitt harpespill. Harpe er et eksklusivt instrument i Norge i dag. Det kan synes som om harpe er det mest brukte instrumentet i norrøn tid. Det er blant de eldste kjente instrumenter i historien, og det var i bruk allerede 3000 år før Kristus i blant annet Egypt og Mesopotamia. Ordet harpe er nevnt i 18 vers i Bibelen. Et eksempel er Jes38,20:
Herren vil frelse meg.
La oss spille på harpe
foran Herrens hus
så lenge vi lever.
Bildet av veggen nær harpa er en del av gårdsmuseet.
Da jeg lyttet til herlig harpespill i gårdsbygget, fantaserte jeg om lyder fra kuer, sauer og hester. Veggen ved siden av harpa var kledd med sager og andre skogsredskap som kan skape rytmisk musikk. Kniven på veggen fra en slåmaskin førte tankene mine til musikken som høres om morgenen når duggvått gress blir slått. Den trekantete harpen ble for meg en døråpner til hverdagsmusikken på en gård. Gårdslivet i Lyngdal før i tiden med lukt av ku og høy ble ført inn vår tid, der alt på låven er reint og ryddig.
Takk til Liv og Runi for en kuul kulturkveld som var gratis, og takk for at dere sender gavene i kollekten til Kenya for å fylle litt mat i sultne mager på en barneskole.
Jeg likte spesielt godt tonene til sangen Lær meg å kjenne dine veier.
1Lær meg å kjenne dine veie / og gå dem trøstig skritt for skritt! / jeg vet at hva jeg fikk i eie, / er borget gods, og alt er ditt. / Men vil din sterke hånd meg lede, / jeg aldri feil på målet ser, / og for hvert håp som dør her nede, / får jeg et håp i himlen mer.
2Lær meg å kjenne dine tanker / og øves i å tenke dem! / Og når i angst mitt hjerte banker, / da må du kalle motet frem. / Når jeg har tenkt meg trett til døden, / si så hva du har tenkt, o Gud! / Da kan jeg se at morgenrøden / bak tvil og vånde veller ut.
3Men lær meg fremfor alt å kjenne / din grenseløse kjærlighet, / den som kan tusen stjerner tenne / når lykkens sol for meg går ned. / Den tørrer tåren som den skapte / og leger såret som den slo. Dens vei går gjennom det vi tapte, Den gir oss mer enn den tok.
Auksjonen påÅpta Misjonssenter skaper folkevandring og folkefest.
Sommeren er rik på tilbud innen kirke, misjon og kultur. I går kveld onsdag 12. juli 2017 kl 19 gikk turen til Åpta Misjonssenter som satte fokus på sang- og salmeskatten, og verdifulle dikt.
Snart skal vi igjen se folkevandring til Åpta lørdag 22. juli. Den årlige, åndsfriske auksjonen åpner teltdørene, og loppemarkedet lager liv og røre i det hvite teltet.
Åpta kirke blir fornyet på taket. Kom og se. Det er et spennende, bratt tak.
Her deler jeg noen om verdier i salmen Jeg er i Herrens hendersom jeg vitnet om på sang- og salmekvelden.
Det er en av de mest brukt salmene. Vi har sunget den i mange begravelser og i andre ulike sammenhenger.
H.K.H. kronprinsesse Mette Marit har funnet trøst og oppmuntring i denne salmen. Salmen ble sunget i hennes fars begravelse. Selv bruker hun salmen bevisst når hun er ute og reiser. Om salmen uttaler hun følgende: Det er en salme å hvile i. Den er ofte med når jeg er ute og reiser med fly og jeg trenger å roe meg.
Salmen er sunget i 85 år. Mange har hørt den i ønskekonserten på Norsk Rikskringkasting. Alt tyder på at salmen vil leve videre fra slekt til slekt.
Forfatteren Erling Tobiassen forteller om hvordan salmen ble til i 1932 i de harde trettiårene. Den ble gitt meg en kveld. Min svigerfar lå på Røde Kors i Oslo, i februar 1932. Han sa til meg: Jeg er i Herrens hender. Han døde den 17. februar.
Tobiassen forteller. Dagene før begravelsen til min svigerfar var jeg alene i Ådal prestegjeld. Jeg skrev salmen en kveld der. Jeg bare minnes den gled meg fort i pennen.
Første strofen i salmen handler om kraften i Jesu navn, når en ny dag lyser i øst. Mine tanker går da til Klag 3,22-23: Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet.
I gudstjenesten ber vi: Kyrie eleison. Herre Krist miskunn deg. Vi roper i vår nød at Gud må vise oss barmhjertighet. Vi satt i bilen på vei fra gudstjeneste17. mai i Finsland kyrkje en gang. Et jødisk ektepar hadde vært med oss i kirken. De forsto ikke norsk. Plutselig spurte den ene: Kyrie eleison, hva betyr det? Den greske, globale bønnen vekket nysgjerrigheten hos vår jødiske gjest. Det betyr at vi ber til Herren Jesus som Messias, frelserkongen, sa jeg. Vi ber om miskunn, om trofast kjærlighet.
Andre strofe handler om Herren som ser deg både når du smiler og har det godt, og når du er i smerte og har det vondt. Dette verset viser vei til Salme 32, 8: Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal gå. Jeg lar mitt øye hvile på deg og gir deg råd. Guds øye hviler i ro over deg og ser hvor din vei går videre. Gud ser – sendte jeg en gang som melding på mobiltelefonen til en syk. Siden fikk jeg den samme hilsen tilbake. Gud ser. Føler du at ingen ser deg? Føler du deg oversett? Herren ser deg. Du er elsket av Herren Jesus. Han ser på deg og spør: Hva vil du jeg skal gjøre for deg?
Den tredje strofen handler om å bekjenne sine synder for Herren, og Herren som møter oss med nåde og tilgivelse for all vår synd. Tankene mine går nå til 1. Joh 1, 7- 9: Men dersom vi vandrer i lyset, slik han (Jesus) selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd. Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.
Den fjerde og siste strofen handler om livskvelden. Målet for livet her på jorden er himmelen, Guds evige rike, der roser aldri dør. Tankene mine går da til gamle Simeon. Han fikk se Jesus som baby i tempelet i Jerusalem. Den hellige Ånd hadde vist han at han ikke skulle se døden før han hadde sett den lovede Messias, frelserkongen. Da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse. Luk 2,26-30.
Simeon holdt Jesus i sine egne hender. Enda viktigere er det å være i Jesu hender. Tar du imot Jesu som din frelser og herre, kan du si: Jeg er i Herrens hender.
Jeg elsker det lille ordet er. Det er presens, nåtid, alltid her og nå, i dette øyeblikk. Mitt favorittord fra jeg ble ordinert til prest i Lund gamle kirke sommeren 1971 er Salme 37,5.
Legg din vei i Herrens hånd!
Stol på ham, så griper han inn.
Da jeg delte dette ordet ved ordinasjonen, lød det slik etter oversettelsen fra 1930:
Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det;
Herren vil holde deg og meg fast i sine mektige, milde hender. Gud vil ikke at vi skal gå fortapt, men at vi skal ha evig liv. Da må vi legge livet og framtida i Jesu naglemerkede hånd. Har vi gjort det, så er vi lovet evig liv.
Søndag 9. juli 2017 dro kona og jeg til Hekkfjellet i Hægebostad kommune sammen med Indremisjonsforbundet i sør. Jeg ble nysgjerrig på å vite mer om stølslivet. Lokalhistoriker og stølseier John Fidjeland fortalte under misjonsstevnet om livet på Bryggesåhommen, der han har hytte og er lommekjent. Jeg fikk også vite mye ut fra en artikkel han har skrevet.
Bilde. John Fidjeland i midten forteller under misjonsstevnet om stølslivet på Bryggesåhommen . Til venstre en mann fra England som har jobbet mye i Senegal. Til høyre en mann fra Nederland som nå bor i Hægebostad kommune.
Bilde. Hytta i hom, det vil si, i den breie dalen, tilhører Fidjeland.
En hom betyr en brei, stutt dal, og det passer godt til landskapet vi ser.
Bilde:Sandstranda og badeplassen, og hytter som vitner om nye tider på stølsvollen.
Fra hytta ser vi ut over Homsvatnet som er 400 dekar stort. Vannet har en fin sandstrand som er 100 m. lang. Der har man mulighet til å bade om en liker kaldt vann. Homsvatnet ligger 623 m. over havet med høye fjell opp til ca. 800 m som bakteppe.
Bilde av Eldhuset.
Det er fem stølsbruk på Bryggesåhommen. Opprinnelig var det fem eldhus her. Vi var inne i ett av de: ca. 4x 4 m., halvdelen brukt til seng, åre midt i rommet og hull i taket til røyken fra ilden. I senga var det brukt høy som madrass, og gulvet var før hardtrampet jord, men nå kledd med trebord. Eldhuset har fremdeles torvtak. Men på bjørkeneveren under torva er det nå lagt grunnmursplast. I slike eldhus bodde hele familien opp til en måned hvert år. Vi var inne i dette eldhuset og fikk oppleve hvor trangt og mørkt det var selv om det var lyst ute. Nå er åren i eldhuset byttet ut med en liten vedovn. På veggen over døra har mange slåttekarer og tjenestefolk satt sine merker med innskårne bokstaver
Bilde: Karen Marie Orthe fra Søgne, gift med en mann fra Eiken. Hun fortalte at hun hadde overnattet i eldhuset for 50 år siden. I dag er de fleste eldhus og løer ramlet sammen, men grunnmuren er enda synlige.
Ingebjørgs foto av løa på stølen som er bygd sammen med eldhuset. Molteplanter på taket.
I dag er dette eldhuset bygd sammen med ei løe, det best bevarte på Hekkfjellet.
Livet på stølen var strevsomt. En hel dag gikk med til å komme opp på stølen med buskap, barn og hest. På hver støl slo de opp til 20-30 hestelass med høy. Fikk de ikke plass til høyet, satte de det i stakk. Å frakte ett lass med høy ned til dalen tok drøyt en dag. Barn fra 7 til 13 år måtte gjete kyrne i sol, skodde og regnvær.
I 1832 ble det født en gutt på Bryggesåhommen. Han ble døpt i Homsvatet med navnet Olav. I dag er det svært mange etterkommere etter Olav i kommunen, i landet og i Amerika.
Ved Klovstein over Bryggesåhommen ble det skutt en bjørn i 1887, den siste som ble skutt i Eiken.
Ca. 1950 tok stølslivet slutt. Men enda blir gresset slått over en periode på tre år. Faglig råd er slik: Halve stølsvollen slås første året, resten neste år, og det tredje året får gresset stå urørt, så gresset får hvile.
Kilde: Artikkel skrevet i år 2000 av John Fidjestøl.
Dra til Hekkfjell er brukt som et negativt uttrykk. Forsvinn, kom deg langt unna. Kona og jeg dro til Hekkfjellet i Hægebostad kommune i går søndag den 9. juli 2017 og var der hele dagen. Vi leste i Lister24 at det skulle være stevne på Hekkfjell. Lenge har vi drømt om å komme opp på Hekkfjellet i Eiken en gang til. På smale, svingete veier mellom mange blanke, blå vann kom vi til slutt til en rundkjøring der vi parkerte bilen sammen med ca. 15 andre biler.
Så kronglet vi oss fram på en kronglete sti mellom forvridde trær, over en liten bekk og over myrlendt terreng. Fjellskoene sto trygge og tørre hjemme i Lyngdal, mens jeg ble våt på sokkene og joggeskoene, og kroppen ble krydret med svette. Et par yngre, omsorgsfulle karer bar bagasje for oss på slutten av vandringen. Tilbake til parkeringsplassen valgte vi å sitte og hutre i en liten båt. Vi er glade for at vi dro til Hekkfjell på stevne med Indremisjonsforbundet Sør. Stevnet ble arrangert for andre året, og jeg er sikker på at dette ikke var det siste. Dra til Hekkfjell. Det kan gi deg en positiv opplevelse.
John Fidjeland loste oss fram til hytta deres på Bryggesåhommen ca. 1 mil inne på Hekkfjell og ca. 623 m. over havet. Den høyeste delen av Hekkfjellet er nesten på høyde med Jerusalem som er 850 m.o.h. på det høyeste. Stevneleder Edvard Foss minnet om det som skjedde i Jerusalem, da Jesus døde for våre synder og utslettet skyldbrevet mot oss. Vi var ca. 40 samlet i og rundt hytta som du ser på bildet, og det kom inn over 4400 kr i kollekt.
Indremisjonsstevnet hadde lange linker til andre land enn Norge. Mannen til venstre er fra England og har arbeidet mye i Senegal. Mannen i midten er John Fidjeland fra Hægebostad kommune som er vertskap sammen med kona som serverte flere velsmakende kaker. Mannen til høyre bor nå i kommunen der Hekkfjellet er, men han har røtter i Nederland.
En spennende side ved misjonsstevner er å treffe mennesker som du ikke har sett på mange år. Ingebjørg til venstre snakker med en kvinne fra Søgne som vi var på reise sammen med i Skottland for 15 år siden. Misjonsstevner er som rike minnebøker.
Til venstre sitter Edvard Foss og til høyre Kjell Hauan som talte ut fra Johannes evangeliet om kvinnen som ba Jesus om å få det levende vann. Vi kan reflektere videre for oss selv ut fra det Jesus sier i Joh4,14: Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.
Jeg måtte inn på Hekkfjellet for å oppleve for første gang en bukett med molter som dekorasjon på et hyttebord. Takk til ekteparet Fidjeland som møtte oss med vennlighet, varme og veldig stor viten om seterlivet på stølsvollen ved Homsvatnet og mye mer. Ca. 1950 tok stølslivet her slutt. Ei ny tid tok til. Er tida nå inne for nye misjonsstevner? Før i tida brukte de en dag på å frakte et lass med høy fra stølsvollen og ned til dalen i Eiken. Vi brukte ca. sju timer på en reise fra Lyngdal for å oppleve Herrens herlighet i Ordet, ved bordet og i skaperverket.
Den praktfulle byen Passau i Tyskland besøkte vi under vår reise med Hermon i mai 2017.
Passau er byen ved de tre elvene, der Donau, Inn og Ilz flyter sammen. I vårflommen har Inn ca. 5% større vannføring enn Donau, men Donaus vannføring er mer stabil og gjennomsnittlig høyere. Turistbåten kommer fra Donau. Til høyre renner den andre store elva Inn med en annen farge på vannet.
Her ser vi en skulptur som viser Jesu mor og Jesusbarnet med spissen på korset vendt mot en slange. Er det frelsens drama som forkynnes for alle som går i denne gata?
Etter de store brannene i Passau på 16-hundretallet, var det italienske arkitekter som bygget byen opp igjen. Jeg tenker at her står vi foran barokk stilart med svulstige buer, sterke farger, presise komposisjoner og kontraster.
St Stefan kirka virker overveldende i sitt mangfold og sin majestetisk rikdom.
I Passau rager den stolte St. Stephan domkirke, hovedkirken i regionen rundt den østlige Donau. Orgelet i kirken er like imponerende som den barokke prakten ellers: Det er verdens største kirkeorgel.
Jeg kom ikke inn i kirken der det skulle være konsert. Men bare å stå utenfor den majestetiske døren ga en følelse av Guds storhet og skjønnhet. Det ser ut for at Endre Bjelland fra Lyngdal banker på døren i beundring for det mektige Gudshuset.
I ei gate ble vi minnet om de som falt under verdenskrigen i 1914-1918.
10 000 av innbyggerne i byen er studenter ved Universitetet i Passau i en by med 50 000 innbyggere. Universitetet ble grunnlagt seint på 1970-tallet, tuftet på det flere hundreår gamle Instituttet for katolske studier. Det er kjent i Tyskland for sine institutt innen økonomi, jus, informatikk og kulturvitenskap.
Her tar vi en hvilepause under byvandringen. Jeg sitter sammen med medvandrerne Randi Moi og Karsten Sivertsen fra Kvinesdal.
