Karl Birger Sælør sendte meg en interessant Reportasje fra Farsunds Avis som sto i avisen i august for 50 år siden. Den handler om bygging av ny yngreshytte på Kvinesheia. Den gamle yngreshytta var brent ned. Karl Birger, takk for at du sendte denne reportasjen.
Sigbjørn Utland har fortalt om brannen.
Han kom forbi på hovedveien mellom Lyngdal og Kvinesdal og så at det var brann ved hytta. Jeg kjørte da inn til hytta og så at den var brent ned. Bare pipa sto igjen. Det var trist. Jeg var med på å bygge den første yngreshytta, har Sigbjørn fortalt.
I 2018 er det aktuelt å spørre om det blir feiret 50 års jubileum for hytta som brukes i vår tid.
Jeg var på misjonsfest for Det norske misjonsselskap (NMS) i Storsalen i Oslo 3.03.1968, da jeg studerte teologi ved Menighetsfakultetet. To visjoner fra to tidligere misjonsprester har jeg tatt vare på fra misjonsfesten.
Einar Rudolf Moe, kretssekretær i Oslo for NMS fra 1967 sa: Misjonens oppgave er å få hele verden i lovsang.
Johannes Skauge, generalsekretær i NMS 1961-1968 sa: En tid trodde man det var mulig å demme opp for muhammedanismen (Islam) ved å bygge en mur av misjonsstasjoner tvers over Afrika. Slik har det faktisk blitt gjort. Man kan reise tvers over Afrika og overnatte på misjonsstasjoner hele veien. Men vi kan ikke stanse en åndsmakt med husbygninger.
50 år etter disse strategiske synspunktene vender jeg meg igjen til to grunnleggende ord fra Jesus.
Matt 28,19-20 Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn
og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.
Apg1,8 Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.
Dette fotoet tok jeg i Grænna kirke i Sverige på Plussreiser 1. juli 2018.Disse symbolene for tro håp og kjærlighet har sitt innhold og sin kraft fra Jesus Kristus som fyller oss med lovsang og lover å være med oss alle dager inntil verdens ende.
Kirka på Åpta samlet mange til feiring av St Hans 23.06.2018. Under det nyrestaurerte taket var det vakker pianomusikk ved Sidsel Van Der Hagen, andakt ved Sissi Kydland, og Åge Sand ledet samværet. Jesus, Guds lam, og døperen Johannes sto i sentrum.
Sissi underviste oss på en pedagogisk god måte om hva St Hans betyr. Her referer jeg litt fritt fra Sissi, Åge og egne tanker.
Hans er en forkortelse for Johannes. Han ble født et halvt år før Jesus, og han er den eneste utenom Jesus med en dag i kirkeåret som er viet hans fødsel. Vi snakker også om Jonsok. Jon er en kortform for Johannes. Navnet Johannes betyr Gud har vært nådig.
Johannes var vegrydder for Jesus. Han kalte mennesker til å vende om og la seg døpe med vann til syndenes forlatelse, for himmelriket er kommet nær!
Det er om ham det er sagt ved profeten Jesaja:
En røst roper i ødemarken:
Rydd Herrens vei,
gjør hans stier rette!
Johannes hadde en kappe av kamelhår og et lærbelte om livet, og maten hans var gresshopper og villhonning.
I Betania på den andre siden av Jordan, der Johannes var og døpte, kom Jesus gående mot han, og døperen sa: Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!
Johannes sa om Jesus, Guds lam: Han skal vokse, jeg skal avta.
Når vi ser St. Hans-bålet avta og brenne ned, vokser lyset og varmen fra Han som er verdens lys.
Det blir sommersolverv og St. Hans på samme tid.
Ildsjelen på Åpta Misjonssenter, Ingolf Vegge, synger sammen med unge og gamle folkelige sanger og kristne sanger. Han fortalte i kirka at loppemarkedet og auksjonen på Åpta skulle være lørdag 21. juli 2018. Det er auksjon nr. 21, og den siste i sitt slag. Ingolf og mange frivillige medarbeidere har lagt ned enormt mange dugnadstimer i arrangementet. Takk til alle trofaste tjenere.
Nå er jeg spent på om andre, yngre personer i Det norske Misjonsselskap ser mulighetene i Åpta Misjonssenter og rydder veg videre for Jesus.
Å bygge menigheter for emigranter i Norge er en stor utfordring.
Emigrant, utvandrer, person som flytter fra et land med sikte på å bosette seg i utlandet, kan også betegne en flyktning til et fremmed folk. Se mer i Store Norske leksikon.
Hovedsaken i avisen Vårt Land i dag 9. juni 2018 var om emigranter som Finner hjem i egen kirke.
Jeg bruker her et bilde av Flekkefjord kirke, som jeg fotograferte 7. juni 2018, som illustrasjon for møteplasser for emigranter og etnisk norske.
Et par journalister har snakket med emigranter fra forskjellige land om hvordan de har funnet seg hjemme i kristne menigheter. Siden jeg har blitt litt kjent med noen få flyktninger fra Syria, var det interessant å lære mer om emigrantenes behov.
Den viktigste grunnen til at jeg kommer hit til en eritreisk-ortodoks menighet er for å be til Gud, sier en person med eritreisk bakgrunn. Dessuten treffer jeg mange her fra mitt hjemland. En annen sier at han også kommer for å treffe vennene sine. En annen sier at her får vi hjelp til å forstå Bibelen, og så synger vi og spiser sammen. Vi går med hvite klær for å hedre Jesus, sier en. I Fredrikstad er det en menighet på 70 medlemmer som samles på lørdager, noe som passer bedre enn søndag. Det er lettere å forstå språket her enn i en norsk menighet, sier en.
En kaldeisk-katolsk kirke har 350 medlemmer i Norge. De møtes til messe i Kristiansand, Fredrikstad og Oslo. Hit kommer man for å huske å be til Jesus, snakke sammen, delta med sang, og en kaller seg diakon. Når jeg skal til gudstjeneste pleier jeg å kle meg litt finere, sier en. En person fra Nord-Irak sier at det viktig å bruke arameisk og arabisk språk. Det er veldig viktig å bevare rutiner og tradisjoner.
De kinesiske kristne i Norge kommer sammen i Oslo og Stavanger. Ei kvinne sier at hun føler seg hjemme i menigheten i Oslo, der hun kjenner mange, og har tatt på seg oppgaver, og hun setter pris på den evangeliske forkynnelsen. En mann synes det er vanskelig å forstå Bibelen på norsk, og liker derfor å gå til en menighet som bruker hans morsmål.
Noen afrikanske evangelikale kristne startet Kingdom Gospel Center for fire år siden. For dem er samlingene etter gudstjenester viktig for å dele erfaringer med andre som har flyttet til Norge fra Afrika. En person fra Burundi var med på å starte dette senteret for å holde troen levende og hjelpe andre med sosialiseringen.
Oromo Evangeliske Kirke i Oslo ble startet i 1997 og har nå ca. 200 medlemmer. Den samler folk fra Etiopia i Nordberg kirke. Det er to ting som gjør at vi kommer hit, sier en, det er det åndelige og fellesskapet. Det er viktig for meg å be og høre hva Bibelens sier.
Språket norsk går igjen som en viktig årsak til å oppsøke en menighet som ikke bruker norsk i gudstjenesten, men det språket de kan fra før. Budskapet fra Bibelen, bønn og fellesskap er tre viktige faktorer for mange emigranter.
Utlendinger i Norge samles i mer enn 250 kristne menigheter. Vi er forskjellige, men vi trenger alle å høre til i et trygt fellesskap. Mange norsktalende menigheter forsøker å integrere emigranter. Ulike språk er en av de største utfordringene, når vi skal skape møteplasser og bygge broer over forskjellene.
Sterk nedgang i kirkens korarbeid. Det var overskriften i Vårt Land 1. Juni 2018. Analysen handler om korarbeid i Den norske kirke fra 2008 til 2017. Tallmateriale var hentet fra KOSTRA. Det mest utfordrende er at antall kor og kormedlemmer blant barn og unge har gått sterkt ned. Trosopplæring, innsparing og holdninger blir det pekt på som årsaker til nedgangen. Se mer om årsaker i Vårt Land s. 26-27.
Rom musikkor ble startet i 1961, altså for 57 år siden. Inger Herdal skreiv ved 10 års jubileet at Borgny og Margot fikk ideen til et kor. Enda synger Rom musikkor, mest på bedehus, og de øver på Å bedehus.
Jeg tenker tilbake på egne erfaringer med kristne kor i kirker og bedehus. Selv om jeg ikke har sunget i kor mer enn en gang, har jeg sett stort på korarbeidet. Den ene gangen jeg sang var i Spangereid kirke da kristenrussen fra Farsund gymnas hadde misjonsmøte. I 1963-1964 samlet vi inn 23 000 kr til en kirke i Sør-Afrika. Slike kor som varer en kort tid, et halvt år, har stor betydning for fellesskap og forkynnelsen av Guds ord. Da jeg var feltprest på Evjemoen i 1971, hadde vi eget kor for soldater som varte enda kortere enn kristenrusskoret. Likevel ga koret liv og vitalitet til det kristne vitnesbyrdet i militærleiren.
Da jeg var skoleungdomsprest 1972-1977, hadde Norges kristelige Student- og Skoleungdomslag sang- og musikkfestivaler sammen med Indremisjonsselskapet. Laget fikk også egen sang- og musikksekretær. Satsing på sang sto sentralt. Da jeg jobbet i Det norske Misjonsselskap, hadde vi besøk i Åpta kirke av Lagskoret fra Salangen i Troms. Kirka var full av folk som ga koret fra nord stående applaus.
Da jeg var residerende kapellan 1978-1988 i Finsland, Greipstad og Søgne, var korarbeid i kirkehus og bedehus et kraftfullt ledd i gudstjenester og møter. I hele Søgne prestegjeld var det mange barne- og ungdomskor som var ledet av frivillige medarbeidere. Korene var viktige redskaper i trosopplæring for nye generasjoner. Korene trakk med seg foreldre som ville følge opp sine barn. Blandakor og musikkor var slitesterke, og disse korene for voksne styrket fellesskap og åpnet mulighetene for å nå lenger ut med budskapet om Jesus Kristus. Greipstad blandakor hadde fester der kormedlemmene ba med seg gjester.
Da jeg var sokneprestvikar ca. halvannen måned i Vardø i 1992, opplevde jeg noe enestående. I en begravelse i Vardø kirke sang tre kor. Hun som var død, hadde vært levende engasjert i korarbeid. Kor med hvite luer sto sterkt i Vardø, så det ut til.
Arbeidet i kirke og bedehus må prioritere korarbeid høyere i framtida. Frivillige i kor legger ned mye tid og krefter, og det må legges godt til rette for at de kan trives og utvikle seg som ledere i kor. I en strammere kirke- og bedehusøkonomi må kantorstillinger og sang- og musikkledere få noe breiere plass i budsjettene. Pensjonert organist, Jorunn Moen,
stimulerte til korarbeid ved å gjennomføre en rekke sommerkonserter i Lyngdal kirke. Korsang har mange viktige ringvirkninger. Det er viktig å tenke på at kor er en kilde til rekruttering av prester og andre ansatte, sangere og musikere, og nye kormedlemmer i framtida.
Lyngdal Yngreshytte på Kvinesheia samlet ca. 30 personer til sangkveld i går 30. mai 2018. Det norske Misjonsselskap i Lyngdal sto bak arrangementet, og misjonsfolket er i ferd med å gjøre en slik sangkveld i mai til en ny tradisjon.
Før sangmøtet begynte, spiste vi pølser som om vi var på yngres.
Jorunn Moen ledet oss gjennom to sider med kjente og kjære kristne sanger og salmer. Forsamlingen sang engasjert og kraftfylt godt støttet av dyktige musikere. Det var tydelig at folk følte seg på hjemmebane blant sanger fra Sangboken og Norsk salmebok. Jorunn og tre til på møtet fortalte om hver sin sang som de likte spesielt godt. Vi fikk også høre om hvordan noen sanger ble til. Det kom fram at Yngres og Skolelaget hadde betydd mye for å få en trygg kristen tro. Noen vil nok si at kristne sanger kan noen ganger gi mer næring for troen enn en andakt.
Kjente og kjære musikere sørget for høy kvalitet på sangen.
Jorunn siterte et par ord fra Bibelen som passet til de mange grå hår i forsamlingen.
Styrke er en pryd for de unge,
grå hår en ære for de gamle. Ordspråkene 20,29.
Undertegnede leste blant annet opp denne fortellingen fra Yngresrøsten, ei bok som er skrevet med hånd av mange ungdommer på yngres før i tida. Ei lita jente skulle gjennom en stor operasjon på et sykehus. Da legen skulle gi henne bedøvelsesmidlet, sa han. Vi må få deg til å sove litt før vi kan gjøre deg frisk.Å, sa jenta, skal jeg sove? Da må jeg først be aftenbønnen. Og så foldet hun hendene sine og begynte å be: Nå lukker seg mitt øye, o Fader i det høye, i varetekt meg ta! Den berømte kirurgen fortalte senere at den kvelden ba han til Gud for første gang på 30 år. På denne bakgrunnen passer det å sitere et vers av de mange sangene vi sang:
Vi her i dette skolelaget,
vi har funnet en frelser stor!
Han har løst oss fra syndebedraget.
Nå vil vi følge i Mesterens spor!
Yngreshytta forbinder vi med buss. Denne kvelden var der ingen buss, men en sykkel og ellers private biler.
Lyngdal bedehus var preget av mangfold i går i et internasjonalt fellesskap. Innvandrere og andre folk fra Lyngdal ble bedre kjent med hverandre gjennom sang, lek og servering. Ståle Andersen viste bilder av Lyngdal før i tiden, og han ledet en konkurranse på mobiltelefon om aktuelle temaer i Norge og utlandet. Torbjørg Sandal knyttet sammen de forskjellige programpostene på en kreativ måte.
Britt Elin Hadland hadde andakt ut fra fortellingen om Jesus som helbredet ti spedalske. Bare en kom til Jesus etterpå og takket for at han ble frisk. Britt Elin engasjerte hele forsamlingen. Vi fikk en papirblomst hver som det sto ordet takk på. Alle skulle velge en ting vi skulle takke Jesus for. Så måtte vi reise oss og vandre bort til et bord der Britt Elin hadde lagt et stort, rødt hjerte. De små blomstene med takk la vi på hjertet. Gjennom bruk av en fortelling, figurer og bevegelse lærte Britt Elin oss å takke på en måte som vi vil huske lenge. Og vi sang med bevegelser:
Takk min Gud for hele meg
Hjertet, håret, hodet mitt
Føttene som du har gitt
Ryggen, magen, hud og hender
Øyne, øre, munn og tenner
Takk min Gud for hele meg
Alltid vil jeg takke deg.
Mangfold er en berikelse. Vi har alle ulike fingeravtrykk, men vi er like verdifulle – hver enkelt av oss.
Den takknemlige samaritanen 11 På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. 12 Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna 13 og ropte: Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!14 Han så dem og sa: Gå og vis dere for prestene! Og mens de var på vei dit, ble de rene. 15 Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, 16 kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. 17 Jesus sa: Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? 18 Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?19 Og han sa til ham: Reis deg og gå! Din tro har frelst deg. Luk 17,11-19.
Interessen for sild og salighet var stor i Lyngdal kirkesenter i går kveld 4. Mai 2018. Historien om misjonæren fra Lyngdal, Tobias Fincelsen Udland, ble fortalt av Ivar Nygaard. Han rammet Tobias inn i et historisk tidsbilde som tok oss med inn i prosessen fram mot stiftelsen av Det norske misjonsselskap i 1942. Jeg satt igjen med et behov om å vite mer om hva som motiverte pionerene.
Teppet over alteret i Åpta kirke forteller meg om den korsfestede Kristus, der den røde fargen minner meg om Kristi kjærlighet, lidelse og blod, og formen får meg til å tenke på en seilbåt på vei ut for å forkynne evangeliet. Her bruker jeg det som en illustrasjon til temaet: Motiv for misjon.
I boka I tro og tjeneste1 fra 1992 fant jeg hjelp til å se noen sider ved motivasjonen.
For det første. Brødrevennene eller herrnhuterne var en sterk åndelig bevegelse på begynnelsen av 1800-tallet som inspirerte til å spre evangeliet til andre folkeslag. De sto for et evangelisk syn som la hovedvekten på den andre trosartikkelen om Krist frelsesverk på korset. Mennesket ble rettferdiggjort i Jesu blod ved troen alene. Forkynnelsen hadde som mål å føre det enkelte mennesket inn i et nært og inderlig fellesskap med den lidende, blodige Kristus.
For det andre. Den haugianske bevegelsen etter Hans Nielsen Hauge på 1800-tallet la også stor vekt på at det enkelte menneskes individuelle tro og gudsforhold. I motsetning til brødrevennene fokuserte haugianerne på Guds lov og krav og et liv i nøysomhet og gudsfrykt. De måtte arbeide med frykt og beven på sin tro. Haugianerne deltok med iver i samfunnslivet. De var opptatt av industri og forretningsdrift. Vi kan vel si at haugianerne la større vekt på den første trosartikkel i tillegg til den andre. Gud som himmelens og jordens skaper var aktivt med på å bygge samfunnet. Haugianerne var ikke spesielt opptatt av ytre misjon før den rike lederen John Haugvaldstad trådde til på sine gamle dager.
Motivasjonen for å starte NMS i 1942 var altså preget av to åndelig bevegelser som hadde ulik profil. Men de arbeidet begge for at mennesker skulle bli omvendt til Jesus Kristus.
Hva preger norsk misjon i dag? Er forkynnelsen og arbeidet motivert ut fra troen på Gud som skaper, Jesu Kristi frelsesverk på korset og Den hellige ånd som skaper nytt liv?
Det kan være spennende å følge lange historiske linjer mellom små og store steder. Ved veis ende på en liten heiegård på Birkestøl i Lyngdal bodde det på slutten av 1800-tallet en barneflokk på fire. To ble boende på Birkestøl, Malene f. 1890 og Martin f. 1898, begge ugifte. To reiste til Amerika, Abraham f. 1898 og Jakob f. 1893. Terje Rom overtok gården i 1952.
Bildet av Robert Rom. Han bodde mange år i Amerika. Her står han foran huset på Birkestøl som pastor J Jacobsen kom fra. De to hadde det til felles at de var knyttet til Amerika.
Terje har funnet mange interessante dokumenter på den lille, avsides gården på 70 dekar, derav 12 dekar dyrket mark. I går fikk jeg et hefte av Terje fra 1920 med årsrapporter fra De evangeliske Frikirkeforeninger i Nord Amerika som var norske og danske, ser det ut til. J Jacobsen står det på tredje side skrevet med hånd. Dette må være navnet på Jakob fra Birkestøl som i 1920 var 27 år. Han ble pastor i Amerika.
Det som vekket min nysgjerrighet var noe som sto skrevet om forholdet mellom Kina og Amerika. I dag 18. April 2018 er det politiske forholdet mellom de to stormaktene kjølig og spent. Går vi ca. 100 år tilbake i tid berettes det i heftet fra 1920 om kirke og misjon at et godt forhold var rådende mellom Amerika og Kina, og Kina ventet alt godt fra Amerika.
En kvinne forteller i heftet om store vekkelser i Kina, om folk i Kina som hadde vendt seg bort fra sine avguder for å tjene den levende Gud.
Flere templer er overdratt til misjonen. Disse var nå omordnet til steder for bønn, sang og evangelisk forkynnelse. Rå røvere og hedenske soldater hadde vist de kristne respekt. Gud hadde på en særskilt måte beskyttet dem under opprørene, fortalte kvinnen.
Bildet over. Jeg besøkte noen menigheter i Kina i 2013, to ganger i fullsatte kirker. Bildet under er fra en svart menighet i Amerika som vi besøkte i 2015. Se alle flaggene fra forskjellige land. Menighetene rundt i verden og den verdensvide kristne kirken er en viktig ressurs med sikte på fellesskap og fred.
.
Jeg tenker: Kan det ligge skjulte muligheter i kirke og misjon til å styrke tilliten mellom store land som Kina og Amerika?
I går 16. april 2018 satt fire menn i Lyngdal bibliotek og leste aviser og pratet om løst og fast. Presten Theisen ble tema. Jeg husker ikke grunnen til det. Men det førte til at jeg i dag fikk lyst til å dele noen historier om den gode presten fra Spind.
Presten Eilert Nikolai Theisen var født 1877 på Reisvåg i Spind. Han var en sindig og alvorlig mann.
En som var sammen med Theisen i militærtjeneste, har fortalt en historie til ettertanke om Theisen. Når det ble kveld og dagens tjeneste var slutt, forsvant han. De lurte på hvor han ble av. Noen gjettet på at han var på stevnemøte med ei jente. En dag ble de enige om å utforske dette. De vaktet på ham og fulgte med han på avstand. Da de kom et godt stykke inn i marken, kom de over han bak en stor stein. Det viste seg at han hadde bønnestund bak steinen. Det gjorde et sterkt inntrykk på soldatene. De fikk høye tanker om ham. Hvis Theisen var blitt ertet før, ble det helt slutt på det.
Illustrasjonsbilde som jeg tok 04.04.2013 i Hong Kong. Misjonær Annie Skau Berntsen blir husket i Håpets Havn i Hong Kong med en åpen bibel og en bønnestein. Jeg fant her en sammenheng mellom en prest i Norge og en misjonær utsendt fra Norge.
I 1921 ble Theisen utnevnt til residerende kapelan i Kristiansand Domkirke. Han var godt likt. En gang han skulle forrette ved en kirkelig handling, kom han tidlig til kirka. Han gikk da ut av kirka og røykte pipe. Formannen i menighetsrådet kom da syklende forbi. Da han så Theisen, bremset han opp sa: Tror du Vårherre brukte å røyke da han vandret her nede på jorden? ? Det vet jeg ikke, men han syklet ikke, svarte Theisen.
Under 2. Verdenskrig i 1942, da Theisen var sokneprest i Gamlebyen menighet i Oslo, ble han stilt for en tyske gestaporett. De klaget over at han hadde nektet å jordfeste en nazist. Det må være en misforståelse, sa Theisen, for jeg skulle med glede jordfeste alle nazister i Norge.
Når noen spurte ham om hans særlige interesser, svarte han blant annet: Å være en kristen og hjelpe andre til å bli det.
Kilde: Artikkel i Vårt Land 23. April 1980 av Andreas Sæveland.
