Vi leser om de to i Luk 24. Her gjengir jeg et utdrag av fortellingen.
To av Jesu disipler var på vandring til en landsby som hette Emmaus, ca. 11 km fra Jerusalem. De snakket om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: “Hva er det dere går og snakker så ivrig om?” De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, han som het Kleopas, svarte: “Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.” Luk 24,14-18.

De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og Jesus lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: “Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.” Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem.
Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: “Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?” Luk 24,28-32.

Guds natur ligger åpen for oss som en vakker ramme rundt vandringen og samtalen. Et vers av Henrik Ibsen skildrer det vi kan se og høre når vi rusler rolig i Guds skaperverk.

Her er vi i Guds natur!
Som bekken vill i fjellets ur
så stevner vi frem på ferden,
ti åpen oss ligger verden.
:/: Og derfor vi som fuglen glad
vil juble høyt i sky vårt kvad. :/:

Bildet 1 viser Alf og Hilde Halvorsen i matpausen da de fortalte fra Mali . Bilde 2 viser bekk og foss “vill i i fjellets ur” nær Kvåsfossen i Lyngdal.

Trygve Omland,
Lyngdal. 23.04.2020