Jakthistorier
Tegning av Arne Åmland i heftet til Magne Fardal.
Tegning av Arne Åmland i heftet til Magne Fardal.
Jeg fikk i 2017 et hefte om Streif fra elgjakta de siste 70 år. Det er skrevet av Magne Fardal og utgitt i oktober 2017 på Sommerdalen Forlag ved Ådne Fardal KLev. Lite så de og lite traff de, skriver Mage Fardal på forsiden. Det tyder ikke på at utbyttet av elgjakta var stor. Men det er vel andre sider ved elgjakta som veier tungt, ikke minst de sosiale samværene med tid til smil og latter. Jeg plukker eksempler fra heftet som jeg synes er litt artige. Her kommer det en reprise.
.
Magne Fardal så elg for første gang for ca. 65 år siden. To store, grå dyr bykset over veien der han gikk som guttunge med fisk fra fiskebilen. Fardal lurer på om ikke jakta i framtida vil foregå ved hjelp av droner og spesialkjøretøy. Heftet handler i hovedsak om elgjakt i Lindesnes kommune, men Lyngdal stikker seg fram gjennom noen bilder av jaktlag. Arne Åmland fra Austad og Lyngdal har laget illustrasjoner i heftet som viser gjenkjennelige scener.
Når en skytter skøyt et lite dyr som skulle deles på mange, kunne det føre til stor misnøye og stor utfordring for slakteren. En grunneier uttrykte seg slik: Vi hadde bedt noen venner til søndagsmiddag på elgkjøtt, men kjøttet var av så dårlig kvalitet at jeg gravde det ned i hagen.
Dersom elgen var felt i et tungt og vanskelig terreng, var det et blodslit å få elgen ut av skogen. Det var for det meste en oppgave for jagerne og de yngste. Skytterne hadde mer enn nok med å bære våpenet.
På 1950-tallet var det ingen obligatorisk skyteprøve. De eldste og de som var dårlige til å komme seg fram i skogen, fikk oppgaven å skyte. Det førte til at det nesten alltid ble avgitt et tosifret antall skudd for å felle det arme dyret, og det ble mye skadeskyting.
På begynnelsen av 1960-årene ble det innført obligatorisk skyteprøve. Man kunne klare skyteprøven med ett bomskudd. Hva kunne da skje hvis bomskuddet i skogen kom når elgen rauset fram? En skytter sa det slik: Nå håper jeg bare at det ikke kommer en elg til meg.
Noen kunne være så provosert og sinte at de knapt kunne snakke. På den første jaktdagen kunne enkelte være så rasende at de dro hjem før jakta begynte.
De aller første årene ble et stort eiketre brukt til å henge elgen i for å slaktes. Siden brukte man en lastebil, og så kom låven i bruk for å hindre tyveri.
Det ble konsumert mye alkohol før i tida, mest om kvelden når elgen skulle deles, forteller Fardal. Jeg kan ikke huske at det ble drukket alkohol i det jaktlaget som jeg har deltatt i som jager.
(På det siste elgmøtet høsten 2019 på låven til Svein Herdal drakk vi kortreist bringebærsaft fra Vintland og sterk kaffe. Det var en humørfylt kveld, men også et vemodig sosialt møte. På grunn av nye E 39 var dette kanskje det siste elgmøte på Sveins låve.)
En gang hadde de jaktet hele dagen på Fidje uten å se snurten av en elg. Så hørte de to skudd. En mann midt i livet snudde seg, og ansiktet strålte av glede. Endelig har vi fått lønn for strevet, sa han. Da de kom fram, hadde skytteren fått en hare.
På slutten av 1970-årene ble store lag delt på mindre enheter. Det var da viktig at et lag ikke skøyt flere elg enn de hadde lov til. En jeger felte en gang to elgkalver og fikk en bot på 1200 kroner fordi han hadde drevet elgjakt på egen hånd uten fellingstillatelse. På slutten av 1990-tallet ble det arrangert elgfest. Men det ble det slutt på blant annet fordi det ble så strenge regler for oppbevaring, kontroll og frakt.
Jeg sier takk til Magne Fardal for godbiter og interessante glimt inn i elgjaktens eventyrverden.
Likestillingen har ikke slått helt igjennom på elgjakta. Under elgmøtet for Åsan jaktlag i år var det ingen kvinner. Hvordan kan det bli en endring på det? Lister24 meldte 2.10.2019 at 20-åringen Malin Eikelabd på Birkeland jaktlag i Hægebostad felte to elger. Det lover godt for framtida.
Kilde: Heftet til Magne Fardal.
Tegninger av Arne Åmland
Lyngdal 5.10 oktober 2019/8.10.2019
Trygve Omland