Høytid på heia i Lyngdal
Bildet viser veien til Nenningsland og Birkestøl tatt fra stedet som måtte forbedres på toppen av bakken ned til den første brua.
Drosjen må fram. Magnus skal gifte seg med sin utkårede Maria Reinertsen fra Lundevågen ved Farsund. Ei kvinne fra byen skal komme til gards. De skal bo på heiegården Nenningsland, der Magnes hører hjemme helt hundreprosent. Han overtok gården som yngstemann i 1949 fra to brødre som dro til USA. Bruden måtte bringes til sitt nye hjem i drosje. Selv om de ikke skulle bli bosettere i det lovede land Amerika, så kunne de bruke bil til boligen denne ene ganga. I fantasien kan man drømme om veien som en rød løper. Både fugler og husdyr skal merke at det er høytid på heia. Hest og langkjerre passer ikke som kjøretøy for nygifte, selv om veien passer bedre til hest enn til bil.. En ny tid er begynt. Da må det brukes drosje. Vi er tross alt kommet til 1950. Krigen er slutt for fem år siden, og vi er på parti med seierherrene. Vi ser fram til fred og frihet, og til en fascinerende framtid. Hvor er det gode liv: På Nenningsland eller i Brooklyn?
Problemet på heiegården er bare at veien ikke er god nok for taxi-trafikk. Hvordan skal da Magnus få fram Maria fra Dalen til Soria Moria Slott på Nenningsland oppført ca. 1835? Redningen var som det ofte er i Lyngdal: Dugnad. Lengst inne på den trange, ujevne, bakkete veien bodde Martin Birkestøl sammen med sin eldre søster Malene. De var naboer med Magnus. Enda nærmere nabo var mine besteforeldre, Olene og Reinert Ludvig Berager Rom. Morfar var rik på navn og nyttige never. De bodde på Vestre Rom og hadde ei seter på Birkestøl fra 1921. Det var mitt Paradis i oppveksten.
Jeg var seks år da den store dugnaden skulle finne sted på heigården. Magnus skulle ikke streve alene med å gjøre den smale veien klar for brudefølget. Martin kom vaggende ned til samlingssted på bakketoppen like før den første broa. Der var det et slags fjell i veien som stoppet drosjesjåfør Karl Vintland. Mange hestekrefter i bilen hjalp ikke, når veien passet best for en hest om gangen. Jeg kom sammen med bestefar til stedet som sto i veien for bryllupsreisen.
De tre karene tok tak i utfordringen. Fjell og stein måtte fjernes. En kar holdt jernspettet, en slo hardt på spettet med ei tung slegge. Fjellet var som fjell, men likevel ikke verre enn at det begynte å likne et hull i det steinharde. De helte vann i hullet og slo med slegge på spettet, vrei og slo, slo og vrei. Hullet ble stadig dypere. Det tok tid å lage vei for et brudepar i drosje.
Da hullet var dypt nok, ble det fylt med dynamitt. Nå sto vi foran det store dramaet. Veldige krefter skulle sprenge vei for Magnus f. 1898 og Maria f. 1899. En av de kraftige karene ropte varsko her, varsko her. Vi viste hva vi skulle gjøre. Vi løp. Løp for livet. Jeg løp så fort beina på en seksåring kunne makte. Sammen med voksne menn ca. 50 år gamle løp jeg bort fra dynamittkraften. Det smalt. Pang, sa det. Det sprutet små steinbiter. Smellet var som et mektig preludium på det kjempestore orgelet i Lyngdal kirke.
Snart kunne veien åpnes for drosjen. Veien var som en rød løper for de som drømmer. Nå kunne Magnus og Maria bli kjørt til huset som lå vendt mot sola. Snart var det hverdag. Noen har reist fra gårdene på Nenningsland til USA og blitt der. Magnus og Maria slo seg ned på en heigård langt fra New York inntil de flyttet ned til Rom.
Hvem som fikk det beste livet, vet jeg ikke. Men jeg vet at det var trivelig å ta en pust i bakken og slå av en prat hos ekteparet Nenningsland enten inne i huset eller ute på steintrappa. Tid til å tale sammen er gull verd. Den som er taus, taler ikke. Å tale er som gull i munnen.
Lyngdal 13.mars 2019
Trygve Omland.
