Håkon Spjelkaviknes møbelfabrikk, se s. 101 i Lyngdal Sparebank 100 år

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Firmaet Spjelkaviknes  Møbelfabrikk ble startet 15.09.1948 i en innkjøpt tyskerbrakke på Rom i Lyngdal av Håkon Spjelkaviknes. Håkon var utdannet som interiørarkitekt ved Statens Håndverk og Industriskole. Han kom fra Nordmøre.

Firmaet laget møbler etter egne tegninger, og det hadde også konsultasjonsvirksomhet fra eget tegnekontor. Firmaet satset spesielt på salongmøbler. Virksomheten omfattet møbelfabrikk med produksjon av treverk og stopningsartikler. Firmaet hadde en betydelig produksjon av sittemøbler. En tid leide Spjelkaviknes utsalgslokaler i en ny rutebilstasjon.

Firmaet hadde egen fabrikkbygning med 500 kvaderatmeter grunnflate. Den lå mellom en brakke fra 2. verdenskrig i Romsleiren som enda er tatt vare på og Sørlandets hovedvei som i dag er E 39. Kundekretsen var i begynnelsen

Firmaet og fabrikken har vært gjennom flere spennende faser.

I 1960 fikk firmaet en kommunegaranti på lån til å bygge møbelfabrikk og kjøpe maskiner.

I 1962 tok Spjelkaviknes i bruk det nye og moderne fabrikklokalet. Firmaet hadde da mange ansatte.

Anlegget ble utvidet i 1965.

Seinere gikk firmaet over til hovedsakelig å selge innkjøpte varer.

I dag er den opprinnelige bygningen revet, og det er bygd et stort leilighetsbygg.  

Kilder:

DET NORSKE NÆRINGSLIV,  Vest-Agder Fylkesleksikon. Redaktør Johs. Sætherskar, Bergen 1953., s. 691.

Lyngdal Sparebank 1864-1964, s. 100-101.

Lyngdal fra Istid til nåtid av Sigurd Eikeland,1981, s. 277.

Jeg tar gjerne imot informasjon spesielt om perioden fra 1962.

Bilde fra Tanzania.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kunne jomfru Maria glemme sitt barn som hun hadde holdt i sine hender?
Og selv om en mor kan glemme,så vil jeg aldri glemme deg sier Herren.

Føler du at Gud har glemt deg, eller at familien har glemt, eller at vennene har glemt deg, eller at menigheten har glemt deg? Føler du deg forlatt og forsømt?

Sommeren 1966 møtte jeg en gammel, sliten sjømann under et skipsbesøk på et enormt stort havneområde i Rotterdam. Han fortalte om et besøk hos familien hjemme i Norge. Da han kom hjem, kom det ut et barnebarn i døråpningen. Men barnebarnet kjente ikke igjen bestefar. Det var sårt. Men så kom hans sønn ut, og han kjente igjen sin far. Med gråt i stemmen fortalte sjømannen at sønnen omfavnet han. Den gamle var ikke glemt. Han ble gjemt i en varm omfavnelse av sønnen.

Sønnen minner oss om den barmhjertige faren som fikk se den bortkomne sønnen sin enda mens han var langt borte. Han syntes inderlig synd på sønnen som hadde sløst bort de arvede pengene i et vilt liv. Den kjærlige faren løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Slik er Gud som vår Far. Han glemmer deg ikke, selv om du føler deg glemt. Selv om du har misbrukt livet og de mulighetene Gud har gitt deg, glemmer ikke Gud deg. Han gjemmer deg i sitt romslige, rause hjerte. Han lengter etter deg. Han sier: Velkommen hjem.

Sissel Kyrkjebø synger på en CD fra 2010: Velkommen hjem?Jeg blir her og venter/du er velkommen hjem?Du vil forbli her i hjertet mitt/og du er velkommen hjem. Slik kan vi si til hverandre som medmennesker. Enda sterkere  vil Gud si til deg: Du vil forbli i mitt hjerte/og du er velkommen hjem. Hjem til Gud, hjem til Guds rike, hjem til en ny jord og en ny himmel i evigheten.

I 2010 kom det ut en bok om den norske uteliggerkolonien i Brooklyn. Tittelen på boka var Ørkenen Sur. Jeg lånte boka på Lyngdal bibliotek og leste med glede om Guds utstrakte hånd i søppeldynga.  Karl Holm, som ble kalt Søppeldyngas apostel, var Guds utsendte hånd i 1926 til uteliggere fra Norge.

Med rogalandsdialekt, veltrimmet bart og sølvfarget hår krøp Holm over hauger av rustne jernplater, utrangerte trikker, tønner og alt tenkelig avfall. Det som liknet et kravlende menneske på leting etter noe nyttig, var Guds utstrakte hånd. Guds utstrakte hender i Ørkenen Sur var bl. a. Sjømannskirken, Blå Kors og Frelsesarmeen. (s. 57.59-60).

Vi leser om en møkkete, skitten sørlending som ble reddet ut av søppeldynga i Brooklyn. Han ble skrubbet på ryggen og vasket så det løsnet flak av møkk. Han fikk ren seng og mat, stell og nytt livsmot. Han forlot sykehuset noen uker senere, edru og flere kilo tyngre. Verken Gud eller Guds utsendte medarbeidere hadde glemt sørlendingen i fremmed land.(s. 95-96).

Vi mennesker glemmer mye, og jeg glemmer mer og mer jo eldre jeg blir.

I Jes 49,14-16 leser vi et budskap til Guds folk som var prøvet i lidelsens høyskole.

Herren har forlatt meg,

 min Gud har glemt meg.

 Herren svarer: Kan en kvinne glemme sitt diende barn

 og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?

 Og selv om en mor kan glemme,

 så vil jeg aldri glemme deg.  Jeg har tegnet deg i mine hender,

 dine murer står alltid for mine øyne, sier Herren, vår Gud.

Gud bærer alltid sitt folk med seg i sine hender. Vi er så nær Gud som hendene er nær resten av kroppen. Han ser oss gjennom nådens briller. Når vi vender om og tar i mot syndenes forlatelse, så ser han på oss som om vi aldri har sviktet Guds vilje. Han har risset navnet ditt inn i sine mektige hender, så ingen makt kan stryke deg ut. Han har tegnet deg tydelig i sine hender med Jesu blod. Derfor kan han ikke glemme deg. 

Han har omsorg for deg, og han beskytter deg. Murene som sto rundt byen Jerusalem og beskyttet Guds folk, ble ødelagt. Men Gud glemte ikke folket verken uten murene eller utenfor murene. Hans trofaste kjærlighet er en usynlig mur som gjemmer de som føler seg glemt.  De svake og skrøpelige står sterkt i Herrens hånd.

Ingen makt har makt til å viske deg ut Jesu naglemerkede hender.  Dine og mine synder ble naglet til korset ved Jesu hender. Han åpnet da sin favn og omfavnet oss med evig miskunn.

 Gjennom stengte dører går Jesus  etter sin oppstandelsen fra de døde, like inn til oss i dag og sier: Fred være med dere! I Joh 20 leser vi videre: Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. De kjente igjen Jesus, for de så merkene etter naglene gjennom hendene. Jesu sårede hender er hans identitetskort. Tomas ville ikke tro at de andre disiplene hadde sett Jesus lys levende. Han var jo død. Derfor måtte Jesus vise sårmerkene i sine hender en gang til. Han ville overbevise de som ikke ville tro på disiplene.

Jesus kom til disiplene og Tomas åtte dager seinere, mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: Fred være med dere. Så sier han til Tomas: Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden din og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende! Min Herre og min Gud! sa Tomas.

 Hva skal du og jeg si?

 Jeg er tegnet i Guds hånd.  Jesus er min Herre og min Gud!

Trygve Omland

4. april 2014

Vi har dette bildet på veggen i stua. Det minner oss om at det er trygt å hvile i Herrens hender.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

 H.K.H. kronprinsesse Mette Marit har funnet trøst og oppmuntring i denne salmen. Salmen ble sunget i hennes fars begravelse. Selv bruker hun salmen bevisst når hun er ute og reiser. Om salmen uttaler hun følgende: Det er en salme å hvile i. Den er ofte med når jeg er ute og reiser med fly og jeg trenger å roe meg.

Salmen er sunget i nesten 80 år. Mange har hørt den i ønskekonserten på Norsk Rikskringkasting. Alt tyder på at salmen vil leve videre fra slekt til slekt.

Forfatteren Erling Tobiassen forteller om hvordan salmen ble til i 1932 i de harde trettiårene. Den ble gitt meg en kveld. Min svigerfar lå på Røde Kors i Oslo, i februar 1932. Han sa til meg: Jeg er i Herrens hender. Han døde den 17. februar.

Tobiassen forteller. Dagene før begravelsen til min svigerfar var jeg alene i Ådal prestegjeld. Jeg skrev salmen en kveld der. Jeg bare minnes den gled meg fort i pennen.

Første strofen i salmen handler om kraften i Jesu navn, når en ny dag lyser i øst. Mine tanker går da til Klag 3,22-23: Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet.

I gudstjenesten ber vi: Kyrie eleison. Herre Krist miskunne deg. Vi roper i vår nød at Gud må vise oss barmhjertighet. Vi satt i bilen på vei fra gudstjeneste17. mai i Finsland kyrkje en gang. Et jødisk ektepar hadde vært med oss i kirken. De forsto ikke norsk. Plutselig spurte den ene: ?Kyrie eleison? ? hva betyr det? Den greske, globale bønnen vekket nysgjerrigheten hos vår jødiske gjest. Det betyr at vi ber til Herren Jesus som Messias, frelserkongen, sa jeg. Vi ber om miskunn, om trofast kjærlighet.

Andre strofe handler om Herren som ser deg både når du smiler og har det godt, og når du er i smerte og har det vondt. Dette verset viser vei til Salme 32, 8: Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal gå. Jeg lar mitt øye hvile på deg og gir deg råd. Guds øye hviler i ro over deg og ser hvor din vei går videre. Gud ser – sendte jeg en gang som melding på mobiltelefonen til en syk. Siden fikk jeg den samme hilsen tilbake. Gud ser. Føler du at ingen ser deg?  Føler du deg oversett? Herren ser deg. Du er elsket av Herren Jesus. Han ser på deg og spør: Hva vil du jeg skal gjøre for deg?

Den tredje strofen handler om å bekjenne sine synder for Herren, og Herren som møter oss med nåde og tilgivelse for all vår synd. Tankene mine går nå til 1. Joh 1, 7- 9: Men dersom vi vandrer i lyset, slik han (Jesus) selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd. Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.?

Den fjerde og siste strofen handler om livskvelden. Målet for livet her på jorden er himmelen, Guds evige rike, der roser aldri dør. Tankene mine går da til gamle Simeon. Han fikk se Jesus som baby i tempelet i Jerusalem. Den hellige Ånd hadde vist han at han ikke skulle se døden før han hadde sett den lovede Messias, frelserkongen. Da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse.  Luk 2,26-30.

Simeon holdt Jesus i sine egne hender. Enda viktigere er det å være i Jesu hender. Tar du imot Jesu som din frelser og herre, kan du si: Jeg er i Herrens hender.

Herren vil holde deg og meg fast i sine mektige, milde hender. Gud vil ikke at vi skal gå fortapt, men at vi skal ha evig liv.

Trygve Omland

3. april 2014

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Guds hånd er en åpen bibel.

Bildet av Bibelen er fra Annie Berntsen Skaus bønnested og bønnestein i Hong Kong.

Har du et bildeord som har hjulpet deg flere ganger?

Jeg har et slikt ord fra Gud som har hjulpet mange ganger. Det er Salme 37,5. I oversettelsen fra 1930 leser vi: ?Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det;? Gud Herren skal gjøre det som er etter hans vilje. Vi og andre han hindre Gud i hans gode gjerning. Vi kan be: Far i himmelen, la viljen din skje på jorden som i himmelen.

I bibeloversettelsen fra 2011 leser vi:? Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn.? Gud Herren griper inn gjennom en prosess eller plutselig som en soloppgang eller som et lynnedslag. Gud rekker ut sin usynlige hånd for å gripe tak i vårt synlige liv. Hans hånd er ikke for kort til å nå ned til deg og meg på bunnen eller i dypet.

Hensikten med Herrens hånd er å skape trygghet under prøvelser og påkjenninger. Du ser noen ganger at andre mennesker kommer lettere gjennom livet enn du. De opplever mindre plager. Du har kanskje blitt såret. En har vært stygg mot deg. Du kjenner på sinne, kanskje hat og lyst til å ta hevn.

Herren viser deg en annen vei, en klok vei, visdommens vei. Legg din vei fra fortiden i Herrens hånd, legg din vei i her og nå i Herrens hånd, ja, legg din fremtidsvei i Herrens hånd.

La vonde tanker og vonde minner ligge i Herrens hånd. La mennesker som har såret deg og skuffet deg bli værende i Herrens hånd. Legg fra deg mangler og misgrep i eget liv i Herrens trauste og trygge hånd.

Jeg leser i min dagbok fra 1965.  Jeg har sviktet. Jeg har ikke gjort arbeidet mitt godt nok i bønn og forberedelse i Kristiansand kristelige studentlag. Jeg kjenner på Guds dom. Jeg leter i bønn frem og tilbake i Bibelen for å få noe hjelp. Øynene stanser ved Salme 37,5. Sett din vei i Herrens hånd og stol på han!  Han skal gjøre det. Der fant jeg hvile og ro. Der og da svarte Gud på min bønn.

Seks år seinere – sommer en 1971 – ble jeg ordinert i Lund kirke til å være feltprest på Evjemoen. Jeg var da sterkt preget av sorg og savn etter pappa som brått døde 5. oktober 1970 kun 57 år gammel. Mamma var midt inni en dyp sorgprosess. Vi orket ikke å ha ordinasjonen i Lyngdal kirke. Med en fremtid som prest uten pappa til stede grep jeg til Herrens hånd. Jeg vitnet i Lund kirke ut fra Salme 37,5.

Nå er det snart 42 år siden jeg ble ordinert til prest. Mye har endret seg siden da. Lund gamle kirke er brent ned, men Herrens hånd har grepet inn. Gud har bygd en ny kirke ved hjelp av mange menneskehender. Biskopen som ordinerte meg til prest, og presten som jeg ble ordinert sammen med er døde. Men Herrens hånd bærer oss videre gjennom livet. Mamma døde i 2007, men hennes vitnesbyrd lever videre. Herrens hånd griper inn i ulike faser av livet og gjør Guds gjerning.

Høsten 1987 var jeg i oppbruddsstemning fra tjenesten som prest i Søgne prestegjeld. Dørene som jeg banket på for å fortsette som prest i en menighet, ble stengt for meg.  Jeg fikk da et spørsmål fra kretssekretæren i Det norske Misjonsselskap, Tom Nikolaisen, om å begynne som områdesekretær i vestdelen i Vest-Agder. Da opplevde jeg Herrens hånd grep tak i min usikre hånd.

Jeg skal gi noen eksempler på hvordan Gud bekreftet min vei videre ved ord fra Bibelen.

Jeg talte med en kvinne i Greipstad høsten 1987 om gravferda til hennes mann. Har du et bibelord som du ønsker jeg skal bruke, spurte jeg. Salme 37, 5, sa hun.

Jeg var høsten 1987 på konfirmant- og ungdomsweekend på Knaben. Hvilket bibelord tror du jeg fikk høre under et vitnemøte? Ganske riktig. Salme 37, 5.

 Et par dager seinere talte jeg på et ungdomsmøte på Rosseland bedehus.  Hvilket bibelord tror du en gutt åpnet møtet med? Helt riktig. Salme 37, 5.

I denne tiden som jeg var på leting etter Guds vei videre, fant jeg frem gamle kjærlighetsbrev som jeg hadde skrevet til hun som ble min kone. Kan du gjette hvilket bibelord jeg fant der? Selvfølgelig Salme 37, 5.

Ser du at dette ordet fra Gud passer inn i alle slags situasjoner?

Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer, I smil og gråt jeg kjenner at Herren er meg nær. Vi kan frimodig synge videre på denne sangen: Jeg er i Herrens hender.

Trygve Omland

2. april 2014.