Karl Birger Sælør sendte meg en interessant Reportasje fra Farsunds Avis som sto i avisen i august for 50 år siden. Den handler om bygging av ny yngreshytte på Kvinesheia. Den gamle yngreshytta var brent ned. Karl Birger, takk for at du sendte denne reportasjen.
Sigbjørn Utland har fortalt om brannen.
Han kom forbi på hovedveien mellom Lyngdal og Kvinesdal og så at det var brann ved hytta. Jeg kjørte da inn til hytta og så at den var brent ned. Bare pipa sto igjen. Det var trist. Jeg var med på å bygge den første yngreshytta, har Sigbjørn fortalt.
I 2018 er det aktuelt å spørre om det blir feiret 50 års jubileum for hytta som brukes i vår tid.
Hvorfor fylles Lyngdal kirkesenter av flere hundre mennesker til konsert 13.08.2018 ved Lynda Randle? Jeg kjenner ikke svaret, men jeg undres. Lynda Randle gikk rett på sak og sang frimodig om Jesus Kristus. Hele konserten dreide seg om Jesus og hans kjærlighet til oss, til hver enkelt av oss. Det var en bønn om å vandre daglig nær Jesus.
Just a closer walk with thee
Grant it, Jesus, is my plea
Daily walking close to thee
Let it be, dear lord, let it be
Selve konserten var ikke det viktigste, men målet med sangene, musikken, kvaliteten i fremføringen, ja, hele konseptet var målrettet mot Jesus og våre muligheter til å ta i mot hans frelse, omsorg og helbredelse.
Lynda Randle var personlig, åpen om gleder og smerter, til stede i konsertsalen som en venn. Vi ble innbudt til å ta imot Jesus, hans frelse og hjelp i livet. Det minnet meg om evangeliske møter på bedehuset som åpner opp for forbønn for den enkelte.
Lynda Randle kom med et budskap som var viktig for henne å formidle. Hun skulle ha ti konserter i Norge under turneen denne gangen. Oppslutningen om Randle har vel noe å gjøre med miljøet rundt Gaither Gospel, profesjonell bruk av sosiale medier og entusiastiske arrangører. Lokalavisen Lister24 gir et kort og treffende bilde av oppveksten til Lynda. Vi fikk høre den samme fortellingen under konserten. Fokus på familiens betydning er sterkt og viktig.
LYNDA Randle vokste opp i Washington D.C. Etter å ha mislyktes i den offentlige skolen, begynte hun på en kristen, hvit privatskole og ble med i skolekoret der hun var det eneste fargede medlemmet. Dette var ansett som en tilnærmet umulighet den gang. Selv har hun sagt at Gud kalte henne til å være med å bygge broer mellom raser, og spesielt mellom svarte og hvite.
I familien hennes sto Jesus og Guds ord sentralt i tillegg til at de hadde bibelstudier og andaktstunder. Som liten satte hun ikke alltid pris på disse samlingene, men ifølge henne selv var det etter en av disse familiesamlingene hun tok imot Jesus.
SELV sier Lynda at hun aldri hadde drømt om å bli en gospelsanger, tross at hun er født med en distinkt altstemme. Men hun skulle oppleve Guds kall, forteller hun, et kall som har frydet og inspirert en hel gospelverden og mang en Gaither-tilhenger i Norge. (Det svarteste trykk er sitat fra https://www.lister24.no/kultur/i/9mAoQl/Randle-returnerer?spid_rel=2).
Lindas konsert var sterkt knyttet til det lokale koret Salt fra Lyngdal. De sang seg inn i våre hjerter og krydret budskapet med salt, så det ga god smak og varig virkning. Flere andre aktører satte også sitt tydelige preg på konserten.
Hvorfor fylles Kirkesenteret til konsert i en liten by kalt Lyngdal? Jeg vet ikke svaret, men jeg har tenkt høyt og delte noen refleksjoner. Andre mener kanskje noe helt annet. Uansett kunne vi gå ut i regnet og la sangene regne, så ingen trengte å være innvendig tørre lik visne åkrer etter sommerens tørke.
Life is easy, when you’re up on the mountain
And you’ve got peace of mind, like you’ve never known
But things change, when you’re down in the valley
Don’t lose faith, for you’re never alone
For the God on the mountain, is the God in the valley.
Magne Haugland skriver om dramaet på Rudjordsheia i Kvås.
Den 12. august 1943 ble de to Linge-karene Johan Fredrik Jakobsen Aaros fra Søgne og Tor Hugo van der Hagen fra Farsund omringet av 12 tyske soldater på Rudjordsheia i Kvås i Lyngdal, hvor de opererte en illegal radiosender. Telegrafist Aaros tok av seg headsettet han hadde på seg og tok lynraskt tollekniven fra baklomma og skar over strupen sin, for at Gestapo ikke skulle få tatt ham i live og torturere ham for å få navn på motstandsfolk i distriktet. Van der Hagen fikk så vidt det var rømt unna tyskerne, og kom seg i sikkerhet til Sverige sammen med den lokale hjelpesmannen Johan Vegge. Sitat fra: www.n247.no/?nyhet=644.
I dag 12. august 2018 var det markering ved hytta som ble brukt som radiostasjon for 75 år siden. Historiespillet Siste telegram fra Rudjordheia ble fremført på stedet der krigsdramaet foregikk. Stykket var skrevet av Magne Haugland, og det ble fremført av Austad teater. Siden jeg ikke var til stede ved denne 75 års markeringen, fant jeg fram et par bilder fra 60 års markeringen i 2003.
Utenfor hytta på Rudjordsheia i 2003 ser vi fra venstre den lokale motstandsmannen Johan Vegge fra Kvås. Dernest motstandsmannenen Gunnar Søndsteby som døde 10. mai 2012, 94 år gammel. Han hadde 14 utmerkelser.
Bak ser vi Hans Fredrik Grøvan. Han fortalte om sin far som startet Milorg arbeidet i Lyngdalsavsnittet, men som måtte gå i dekning på Rudjordshei-hytta da Laudal-organisasjonen raknet høsten 1942.
Oppslutningen om markeringen på Rudjordsheia i 2003 var overveldende stor. Til venstre for meg, midt i bildet med blå skjorte, står Peder Govert Govertsen som representerte Søgne kommune.
Hagehølen eller Haijehølen i Litleåna er nær den gamle rideveien og postveien på Rom. Vi kan vel kalle det den gamle Riksvegen. Hans Majestet Kong Haakon kom en gang kjørende her i Hagekleiva i 1930-årene i åpen bil med nedslått kalesje. Han overrasket barna langs veien som ville lukke opp grinda for kongen. Kommer snart kongen, ropte en. Da reiste han seg i bilen og sa: Her er kongen. Han var høy, kledd i grå eller hvit frakk og med en veldig fin lue som skinte som gull, forteller Thorvald Hagen. Haijehølen er et historisk sted for samferdsel og kultur lokalt og nasjonalt.
2013
2013
Haijehølen var mitt Sørlandsbad i oppveksten på bondebygda. Jeg kunne gå over jordet vårt svett fra arbeidet i høyet eller sykle en snarvei og hoppe ut i det lille bassenget. Det var selvfølgelig gratis. Steinhvelvbroa over Litleåna er et smykke for badeplassen som vi kan være stolt av.
I min oppvekst var det ekstremsport å gå på bunnen av Haijehølen med en tung stein i fanget fra den ene sida til den andre. Steinen skulle hindre oss fra å stige opp så lenge vi klarte å holde pusten.
Broa bærer nå tunge biler i en ny tid på Rom. Men badeplassen flyter ikke bort som tida og elva.
Enda flyter Litleåna som Melodi Grand Prix-låten: La det svinge. Klarer vi å følge med i svingene inn i en ny tid? Eller blir vi for store og kravfulle til å bade i vår barndoms lille dam i den lille elva? Hvordan blir framtida for Haijehølen badeplass?
Steinhvelvbroa har blitt tatt vare på til en viss grad, og takk for det. Selv om tunge biler og mer trafikk krever en sterkere bro, så kjenner vi igjen deler av den gamle broa. For få dager siden så jeg at området rundt Haijehølen hadde fått et ansiktløft. Betyr det at min barndoms badeplass har en lys og lang framtid?
Nok en gang var jeg på kirkegården sommeren 2018 for å vanne tre graver. Denne gangen tok jeg med fotoapparatet for å ta bilde av den nymalte kirka i Lyngdal.
Den hvitmalte kirka lyser opp natt og dag. Selvfølgelig er kirka malt hvit. Hvitt symboliserer renhet. Vi ser de store, hvite kirkeveggene. De minner meg på Jesu Kristi renhet som lyser opp med håp midt mellom alle gravene, og sorgen og savnet.
I Bibelen leser vi om å bli renset og ren: Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd. 1 Joh1,7
Hvitmalte kirker møter vi mange steder i Norge og der nordmenn har flyttet til. I Minnesota i USA f. eks. bygde norske utvandrere en hvitmalt kirke i 1874 som de kalte Singsaas kirke. 31 trøndere slo seg ned der.
Reiser vi til Paris, kan vi gå inn i kirka Sacre`-Coeur som er bygd med en spesiell kalksein som blekes når det regner. Når steinen blir våt, skilles det ut kalsitt som er et blekemiddel. Dermed beholder kirka sin rene hvithet selv om det foregår forvitring og forurensning.
For mange år siden hørte vi på Ønskekonserten mandag etter mandag sangen: Kom til den hvitmalte kirke.
I den hvitmalte kirka vil jeg gjerne høre:
Ren og rettferdig, himmelen verdig
Er jeg i verdens frelser alt nu
Ordet forkynner, at mine synder
Kommer Han aldri mere i hu
Lister har mange lokale attraksjoner som det er verd å se på. I går valgte vi Tingvatn fornminnepark og besøkssenter i Hægebostad kommune. Det skal være Norges best bevarte tingsted. Vi snakket med stedsansvarlig Katja Regevig som er kjent fra TV-serien Anno. Nå var hun en viktig person med sikte på å utvikle parken og senteret. Hun serverte vikingsuppe sammen med lærer Kvåle som viste oss rundt på utstillinger og fortalte engasjert om historiske hendelser.
Programmet 4.-5.august var et perlekurs med Thomas Risom, perlemester fra Danmark.
Det var kurs i perlemaking på jernaldervis. Denne helgen fordypet ca. 12 deltakere seg i perlemaking. De lærte det de trenger å vite for å lage enkle perler, alt fra å bygge opp vulkanovn til enkle dekorasjonsteknikker. Jeg fikk lov til å ta et bilde av noen deltakere i funksjon. Se bildet under.
For mange år siden måtte de unge gå for presten for å bli konfirmert inn til de kunne et minimum om den kristne tro.
En gutt som hadde vanskelig for å lære, kom nok en gang på prestens kontor med sikte på å slippe gjennom til konfirmasjon. Han sa til presten: Jeg står her og tenker på at det er rart at Gud som er så stor, er glad i meg som er så liten.
Presten hadde mye å gjøre, og han glemte gutten for en stund.
Da presten ble oppmerksom på gutten igjen, spurte han: Hva er det den karen tenker på? Da slapp det ut av gutten noe han hadde lært: Her er en gutt med fem brød og to fisker.
Kilde for bildet: www.barnesanger.com/historier-som-lever-2-fisker-og-5-brod-sakkeus-lydbok/
Jeg håper presten var like full av kjærlighet og klokskap som Jesu disippel Andreas som vi leser om i Joh. 6,1-15.
Under kveldsturen i går 1. August 2018 mellom Hagekleiva og Herdal hørte vi plutselig en surklende lyd i veikanten. Lyden kom fra vann som rant rolig og i små mengder. Etter lang til med lite regn skulle det lite til før jeg stoppet opp for litt vann.
Små dammer med vann og vannpytter vekket min interesse for å leke med ordet vannpytt. Jeg har blitt mer bevisst betydningen av vann.
Vannpytt nær den gamle hovedveien mellom Hagekleiva og Herdal.
Begrepet pytt forteller om noe ustadig. Det oppstår f. eks. etter regnvær eller ved flo sjø, og så forsvinner det ved uttørking eller fjære.
I vannpytter kan det være virvelløse dyr og amfibier; frosk, padder og salamandere. Vannpytter er viktig for mangfoldet.
Myggen kan yngle i en hvilken som helst vannpytt som står i mer enn fire dager. Vi og myggen liker vann, men myggen liker vi ikke.
Du ser ned og ser en vannpytt omgitt av blomster, gress og et tre. Treet og alt som vokser i naturen er avhengig av vann, og på bildet ser vi at de drikker vann som vi ikke kan tåle.
I noen områder gjøres elver om til vannpytter, mens andre steder fører regn til oversvømmelser som etterlater seg stillestående dammer. Vannpytter virker forskjellig.
Den sørlige Aralsjøen forsvinner fortere enn ventet, ifølge en forskningsrapport som hevder at det om 15 år kun vil være en vannpytt igjen av den sørlige delen av sjøen. Aralsjøen var en gang verdens fjerde største innsjø, men på 1960-tallet og 1970-tallet demmet sovjetiske myndigheter opp elvene som fører vann til innsjøen for å vanne bomullsåkrer i det tørre sovjetiske Sentral-Asia. I dag er Aralsjøens størrelse kun en firedel av det den var for 50 år siden. Sjøen er blitt delt i to, en sørlig del i Usbekistan og en nordlig del i Kasakhstan.Uttørkningen av Aralsjøen fører til store miljøproblemer. Hver dag blir 200.000 tonn salt og sand som er blitt liggende igjen der sjøen har tørket ut, blåst vekk med vinden over en 300 kilometer stor radius rundt Aralsjøen og ødelegger jordbruksområder og beitemarker. (Sitat fra aftenposten.no).
Vannpytter er ikke bare noe pytt, pytt. Vann er liv.
