Neste år er det 60 år siden jeg var konfirmant i Lyngdal kirke. Konfirmasjonsdagen var 28. september 1958. Vi har feiret 35 års jubileum og 50 års jubileum. Vil noen ta initiativ til å feire 60 års jubileum? Vi har ett år på oss til å forberede det. Da vi feiret 50 års jubileet, var 40 konfirmanter fra Austad, Lyngdal og Kvås sammen på Rosfjord Strandhotell 23. august 2008.
Konfirmasjonen setter dype og varige spor. Snart møter vi nye konfirmanter. Vi som er gamle liker å mimre om vår egen konfirmasjon. Det gjør vi blant annet ved å lage jubileer. Jeg ble konfirmert 28. september 1958, og 35 år etterpå 14. august 1993 hadde vi 35 års jubileum. Samlingsstedet var Rosfjord Ap. Hotell i Lyngdal.
Programmet var blant annet glimt fra Alterboka om konfirmasjonsdagen, salmesang og bordvers. Jan Erik Omland spilte instrumentalt og vi hadde allsang. Vi presenterte oss for hverandre og sa litt om hvor vi kom fra. Det var glimt fra norsk litteratur om konfirmasjon før i tida. Vi spiste mye god mat. Til slutt fikk vi Herrens velsignelse ca. kl. 2.00.
Viktig, ja, veldig viktig var tid til å prate sammen uten program. Vi hadde mye vi kunne å drøse om: Brylkrem og Kuppern, katekisme og pugg av salmevers, konfirmasjonstur til Sande i Herad med båt, konfirmasjonsdag, selskap og gudstjeneste med nattverd seinere på høsten. Da gikk jeg for første gang til Herrens nattverd. Ordningen var da slik at vi måtte vente til vi var konfirmert med å gå til nattverd.
Jeg har notert meg at vi var de første i Lyngdal som brukte konfirmantkapper. Johan Vatne var presten vår.
Jeg vil igjen takke den selvvalgte komiteen for initiativet: Gerd Skoland Anvedsen, Sverre Hindersland, Herbert Skårdal og Judith Høyland Aarnes. Konfirmantflokken besto av 30 gutter og 28 jenter.
Bildet viser at oppslutningen om 35 års jubileet i 1993 var stor. Siden skal jeg reflektere om 50 års jubileet i 2008. Er det noen som gjøre seg tanker om å møtes i 2018? Da er det mulighet for 60 års jubileum.
Konfirmantene i Lyngdal kirke den 28. september 1958.
Lørdag 26. august 2017 skal vi i konfirmasjon til et barnebarnet i Randesund Frikirke. Vi gleder oss veldig.
Jeg har lest på Internet litt om ordningen for konfirmasjon i Den Evangelisk Lutherske Frikirke . Her er noen utdrag fra ordningen uten kommentarer fra meg. Vi kan alle ha nytte av å reflektere over hva konfirmasjon er.
Altertavla i Randesund Frikirke. Bildet er tatt fra hovedsida på Internett for Randesund Frikirke.
Begrepet konfirmasjon kan gi en anledning til at vekten legges på opplæring og forbønn fremfor en offentlig prøving eller eksamen.
Ved konfirmasjonstidens begynnelse innbys konfirmantene med foreldre til en gudstjeneste eller annen passende samling der konfirmantene presenteres for menigheten og anbefales til menighetens forbønn.
Konfirmasjonstiden avsluttes med konfirmasjonsgudstjenesten. Selve konfirmasjonsdagen er en festdag for konfirmanten, familien og menigheten. Den markerer avslutningen på en tid, hvor konfirmanten har vært sammen med pastor og andre lærere i menigheten for å snakke, lytte og lære, skape og erfare troen på og fellesskapet i Den treenige Gud.
Konfirmasjonsgudstjenesten: I Den Evangelisk Lutherske Frikirke er konfirmasjonen en forbønnshandling. Det er en høytidelig handling, hvor hver enkelt konfirmant blir bedt for under håndspåleggelse. Etter presentasjonen ved konfirmantene, fremsier menigheten forsakelsen og troen som lød ved vår dåp. Deretter bønn for konfirmantene, Herrens bønn, etterfulgt av kort bønn for den enkelte konfirmant. Konfirmantene kan komme fram og stå eller knele etter de lokale forhold. Under bønnen legger liturg/pastor hånden på konfirmantens hode og nevner navnet på den enkelte.
Ettersom Frikirken aldri har sett på konfirmasjonsundervisningen som en bekreftelse på dåpshandlingen, vil det alltid være adgang for udøpte å følge undervisningen.
Dette er som sagt et utdrag fra Frikirkens ordning for konfirmasjon. Vil du vite mer, kan du gå inn på http://www.frikirken.no/konfirmasjon.
Regnet jaget folk inn på Audnastrand leirsted den 19.august 2017. Lederne for årets loppemarked og auksjon hadde et lett valg, men en krevende utfordring. Uten tvil måtte det store arrangementet søke tak over hodet til alle som trosset regnet og tok veien til auksjonen. Jeg følte meg som en liten maur i en stor maurtue som lengtet etter sol.
De vakre blomstene på Audnastrand leirsted var fulle av regn og liv.
Målet mitt var å finne fram til bokbordene der vi kunne fylle en plastpose med gamle bøker for kr. 50. Jeg fikk plass til 11 bøker i en pose med hull i som innholdt ulike sjangre: Bøker om krim, Bibelen og Israel, biografi om Moder Teresa, sakprosa norsk malerkunst og om oversettelse av Det nye testamente til fulani i Mali ved misjonær Anne Lise Matre. Jeg kjente henne igjen fra min tid som skoleungdomsprest i Laget. Hun forteller i boka om hvordan klimaet i Mali virker inn på arbeidet med å oversette. Jeg slo opp i boka for å se om det var skrevet noe om regn. Jeg siterer her fra s. 77: Mali er blant de varmeste og tørreste landene i verden. Fulaniene ser derfor på regn som utelukkende positivt.
Disse bøkene kjøpte jeg for kr 50.
Fra venstre auksjonarius Edvard Foss og medhjelper John Fidjeland.
Under auksjonen regnet det med bud fra 50 kroner til ca. 14 000. Auksjonarius Edvard Foss krydret auksjonen med spontane kommentarer som utløste smil og god stemning. Matbordene var dekket med lopper som samlet nysgjerrig folk som stort sett var ukjente for meg. Jeg kjøpte en tom kasse og et Jesus-bilde med tekst fra Joh17,24: Fader! jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt mig, være hos mig, forat de skal se min herlighet, som du har gitt mig, fordi du har elsket mig før verdens grunnvoll blev lagt.
Folk i forskjellig alder fikk med seg loppemarked og auksjon, og andakt og sang til gitar og trekkspill. Vinduet til høyre viser et kors med følgende budskap: Mesteren er her og kaller på de.
Gjennom sang og tale fikk vi Kristus Jesus malt for våre øyne, så jeg sitter igjen med disse ordene fra Bibelen til å reflektere over:
Se det Guds lam som bærer verdens synd.
En røver sa: Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!
Jesus svarte: Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.
Mett på velsmakende lapskaus, pølse i brød, lappekake, cola og kaffe kjørte kona og jeg fornøyd hjem.
Brutto inntekt på auksjonen, loppemarkedet og det hele ble ca. 160 000-170 000 kr. Med bedre vær hadde det kanskje blitt enda mer.
Elever og studenter ønsker å vite mer om hvem Jesus er, men på de fleste skoler er det ingen som forteller om Ham!
Dette leste jeg i et brev fra Laget, dvs.: Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag som vi støtter. Jeg var skoleungdomsprest fra 1. august 1972 til utgangen av 1977, først i Rogaland, så i Aust- og Vest-Agder. Jesusvekkelsen inspirerte oss på den tiden til å lese i Bibelen, be sammen og fortelle frimodig om Jesus. Vi hadde stor frihet til å ha skoleandakter og møter i skolens lokaler utenom skoletimene. Kunnskapen om Bibelens Jesus var større for 40-50 år siden enn i dag. Mange vil vite mer om Jesus i dag. Men da må elevene få frihet til å samles i skolens lokaler utenom skoletimene. I brevet fra Laget leser vi: Vi opplever mer enn noen gang at det er vanskelig for ungdom å få tillatelse fra skoleledelsen å starte lag. Rektorer sier rett og slett nei til at de får låne klasserom i skoletiden til dette formål.
Jeg tenker at skolens lokaler må være åpne utenom skoletimene for elever som ønsker å engasjere seg frivillig i religiøse og humanitære organisasjoner. I et flerkulturelt samfunn må den offentlige skolen være åpen for at elever engasjerer seg i tro og livssyn utenom skoletimene gjennom møter i skolens lokaler. Religionsfrihet, trosfrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet er friheter som den offentlige skolen kan øve seg på gjennom å låne bort klasserom til engasjerte elever. Selvfølgelig må skolens formål og regler sette rammen rundt møter i skolens lokaler.
Hva mener politikerne og de politiske partiene i disse valgtider om at elever får låne klasserom eller andre rom til å arbeide for noe de brenner for?
Bråk fra en boremaskin ble startskuddet i dag for en tur til Mandal. Vi spiste på SMOI restaurant. Smoi er mandalittenes eget stammespråk. Smoi ble for det meste utviklet og praktisert blant voksne menn. Språket er stort sett fordreide ord og setninger i mandalsdialekten. Hensikten med dette språket er å kommunisere med andre uten at uinnvidde skjønner noe. Nils Reidar Christensen gir en grundig innføring i språket i boka SMOI fra 2014.
Vi gikk på promenaden i Furulunden ved Sjøsanden. Vinden rusket i håret og havet. Skyene skjulte for solens utstråling. Sjøsanden i Mandal, den sydligste stranda i Norge, er ca.800 m. lang med finkornet sand.
Vi trenger flere fargerike og friske trær og busker i Handelsparken på Rom i Lyngdal.
Vi trenger en plan som kan heve kvaliteten på Handelsparken, så den blir noe som likner på en park med fokus på natur og kultur.
Begrepet park skaper forventninger om noe mer enn butikker og asfalt.
Hva er en park…? Er det ikke noe mer enn parkering?
Før i tida var det mange frukttrær og hager på Rom. Kan det gi inspirasjon til å gjøre Handelsparken hyggeligere med rotfeste i hagene på Rom?
Kan det nye, blomstrende Alleen være et forbilde for Handelsparken til å skape et annerledes kjøpesenter som er noe mer enn handel?
Nå skal jeg ikke sammenlikne Rom med Roma eller New York. Men kan det tenkes at et lite sted som Rom i Lyngdal har noe å lære av storbyer med store områder planlagt til park? Central Park i New York som ble vedtatt i 1853 imponerte meg da jeg var der i 2015. Stemmer det at et arkitektfirma kalte Rom for den amerikanske byen?
Se hvordan rognebærene pynter opp innkjøringen til Handelssenteret.Kan vi få mer av dette?
Gravsteiner er viktige kilder i slektsforskning og undervisning.
En reportasje om slektsforskning i Lister24 den 3. august 2017 slipper ikke tak i meg. Knyttet til slektsforskergruppa i UL Lyngdølen jobber Harald Søren Storaker og Bjørn Bækkelund med et prosjekt om Lyngdal kirkegård. De skal fotografere rundt 2000 gravsteiner på kirkegården, og så skal de overlevere fotosamlingen til Norske Gravminner og til Lyngdal kirkekontor. Dette synes jeg er et verdifullt arbeid til hjelp for slektsforskere i Norge og hele verden. Norske Gravminner gjør alle gravsteiner i Norge søkbare på internett sammen med bilde, hvis det finnes.
Fotoet er fotografert av fra forsiden i jubileumsboka for Lyngdal kirke i 1998.
Reportasjen om gravsteiner som kilde i slektsforskning minnet meg om ekskursjoner jeg hadde med elever fra Kristen videregående skole. Vi kjørte opp til Lyngdal kirke for å bli mer kjent med statuen til Olav den hellige, bautaen til Gustava og Gabriel Kielland og Lyngdal kirkegård. Elevene fikk da mulighet til å vandre rundt på kirkegården på en verdig og respektfull måte, mens de søkte å løse følgende tre oppgaver:
1. Finn tre eksempler på ord om håp på kirkegården.
2. Hvem er yngst og hvem er eldst av de som er begravd på kirkegården.
3. Hvilke symboler er brukt på gravstøttene.
På mange gravsteiner står det noen få ord. For eksempel står det på gravsteinen til mamma og pappa: Min hjelp kommer fra Herren. Det gir håp.
Ved å lete etter gravstein for den yngste og den eldste som er gravlagt på Lyngdal kirkegård, kan vi bli mer bevisst at selve livet og lengden på livet er veldig forskjellig.
Nesten alle gravsteiner har ett eller flere symboler som kors, anker, krans, hjerte, due osv.. Korset er vel det mest brukte symbolet i Norge. Men nye symboler kommer på gravsteiner fordi flere religioner og livssyn preger Norge i dag. Valg av symbol er et viktig budskap til slekt og venner.
I dag var jeg på Lyngdal kirkegård sammen med barnebarn for å se om blomstene på gravene hadde tålt alt regnet. Det ble da naturlig å snakke om oldeforeldre og tippoldeforeldre osv.. Barnebarna satte tydelig pris på dette.
Jeg har mange ganger i gravferd gjengitt Jesu ord om håp:
Jesus sier: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette? Joh. 11,25-26.
Kirkegården er en kilde til håp, til skoleundervisning og slektsforskning.
Festkvelden til Beit Scandinavia i går kveld var fylt av glede, evangelisk sang, messiansk dans, vakker musikk, engasjement for Israel, holdninger mot antisemittiske strømninger og møte med et ektepar som hadde skapt et shelter for alle slags mennesker i Eilat. Shelter betyr tilfluktsrom. I dette fyldige programmet velger jeg ut to innslag som skiller seg ut i vår norske sammenheng: Menorah dansegruppe og Shelter Hostel i Eilat.
Menorah dansegruppe fra Hamar ble startet i 2006. Bildet er tatt fra Beit Scandinavias programside på internett.
Menorah dansegruppe danset til salmer i Bibelen på festkvelden til Beit Scandinavias Israelstreff lørdag 12. august 2017. Messiansk dans gir uttrykk for kjærlighet og glede over Guds nærvær. I Bibelen leser vi flere steder om dans som uttrykk for glede. Mirjam ledet andre kvinner i dans med tamburin under Israels ørkenvandring. Kong David danset med all sin kraft, da han førte arken inn i Jerusalem. Da den eldste sønnen ifølge Lukas 15 gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans. De danset i glede over at den bortkomne sønnen kom hjem igjen til farshuset. I Salme 149 i Bibelen leser vi om Israels folk. De skal prise Guds navn med dans, og lovsynge ham til pauker og sitar.
Profilbilde på facebook.
John og Judy Pex som vi ser på bildet, har i 30 år drevet et hostel og evangeliseringssenter i Eilat. Les mer om dette på facebook og på hjemmesida deres, der vi blant annet leser dette: A friendly hostel/guest house for people of all backgrounds, countries and ages where everyone feels at home. Ekteparet var som et fargerikt fyrverkeri når de fortalte om sin livsoppgave. De hadde bakgrunn i hippimiljø før Jesus kom inn i deres liv og skapte en ny kurs for livet. De formidlet stor begeistring for Jesus Messias og Bibelen. Mange i forsamlingen hadde vært i Shelter, og det hadde også mange som kom til Israel som flyktninger fra mange forskjellige land.
Shelter og Beit Scandinavia har noe felles. De er åpne hjem for gjester fra forskjellige folk. Kjærlighet til Israels folk er kjernen i deres gjestfrihet.
Beit Scandinavia i Israel, som ble en stiftelse i 1984, presenterer seg slik:
Beit Skandinavia har i 30 år vært et skandinavisk hjem i Israel. Vi ønsker å være et møtested, et treffpunkt, og en oase i Israel. Stifterne av Beit Skandinavia, Lilly og Torvald Tånsberg, skrev i den første gjesteboka. Vi ønsker at B.S skal være et hjem for den hjemløse, et hvilested for den trette vandrer, en åpen dør for alle. Vi ønsker vi å leve opp til dette ønsket.
Se mer https://www.facebook.com/beitskandinavia.
Lilly Tånsberg satt på første stolrekke under Israelsteffet 12. august 2017. Jeg minnet om at vi hadde truffet hverandre i en time på KVS for mange år siden og på 17. mai ved Lyngdalsheimen i år. Hun møtte meg med vennlighet i dag også.
Jeg har besøkt Beit Scandinavia et par ganger. Ekteparet Tånsberg med deres varme og vennlighet fargelegger fort minnene. Store jordbær, som vi fikk ved et besøk, kommer fort fram i bevisstheten. De røde bærene kan stå som symbol for kjærligheten til Israels folk og til alle som besøker dette hjemmet i Haifa. Vi liker alle jordbær.
Elin Elkouby, guide i Israel og forkynner, hadde bibeltime på Israelstreffet 12. august 2017 over temaet var Himmelsk juss: Den som velsigner deg vil jeg velsigne.
Jeg skal ikke forsøke å gi et referat fra det dyptgående og aktuelle foredraget. Men her vil jeg bare trekke fram et par poeng som jeg kan reflektere videre på.
Velsignelsen vi møter i Bibelen, er ikke en serie goder som fint hus, dyr bil, flotte møbler og andre materielle gjenstander. Velsignelse er ikke å eie mer, men tjene og betjene våre medmennesker. Velsignelsen kommer fra Gud Herren og ikke fra Aron eller andre prester eller predikanter. De er formidlere og tjenere som gir videre det de har fått fra Herren. Konsonantene i det hebraiske språket som betyr å velsigne, gir oss bilder til å grunne over.
I den første bokstaven ser vi en bolig, i den andre ser vi et hode, og i den tredje ei åpen hånd. Velsignelse er å få et sted å bo, et godt hjem, velsignelse er å få kunnskap fylt med omtanke og omsorg, velsignelse er å være ei åpen hænd som tar imot og gir videre Guds lys, nåde og fred.
Josef i Bibelen fikk oppleve Herrens velsignelse, selv om han ble kastet i en brønn uten klær, solgt til fremmede som slave, fristet og forfulgt og satt i fengsel. Herrens velsignelse er at Gud hadde en plan med hans liv, en plan som ble til hjelp for brødrene som hadde sviktet han og faren som hadde mistet han. Herren velsignet Josef gjennom å gi han kunnskap og kraft midt i motvind, mørke og motbakke, og ved å åpne Guds kilder med kjærlighet, forsoning og tilgivelse som ble til velsignelse for hans familie. Herrens velsignelse er Jesus Kristus som kom og kommer for å tjene oss syndige mennesker med Guds lys, nåde og fred.
Jesus sier:For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange. Mark 10,45. [løsepenge er summen som måtte betales for å fri ut en person som ellers var skyldig til døden, eller for å kjøpe fri en slave].
Ta imot Herrens velsignelse.
Herren sa til Moses:
Tal til Aron og sønnene hans og si:
Slik skal dere velsigne israelittene. Dere skal si til dem: Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!
De skal sette mitt navn på israelittene, og jeg vil velsigne dem.4 Mos 6,22-27.
Bilder og tekstvalg: Trygve Omland, Lyngdal 12. august 2017.
