Romanen Vinter på savannen
Bokbad om Gaute Heivolls roman: Sang for sekstiåtte forrædere.
Bokbad
Ca. 90 var samlet i Lyngdal Kulturhus 6.12.2018 for å høre Gaute Heivoll fortelle om sin siste roman Sang for sekstiåtte forrædere.
Bildet: Gaute Heivoll signer sin siste roman og selger den i Lyngdal Bibliotek.
Rammen rundt fortellingen var salmer som ble spilt på piano av Rune Hauan og på gitar av Edgar Vegge: Lær meg å kjenne dine veie/og gå dem trøstig skritt for skritt, Milde Jesus, dine hender/la du kjærlig på de små og en salme som jeg ikke husker. Musikken traff midt i blinken for romanens fokus på sang og musikk som et middel til å bygge bro i et splittet lokalsamfunn. Her gjengir jeg et par vers fra to forskjellige salmer.
Lær meg å kjenne dine veie
og gå dem trøstig skritt for skritt!
Jeg vet at hva jeg fikk i eie,
er borget gods, og alt er ditt.
Men vil din sterke hånd meg lede,
jeg aldri feil på målet ser,
og for hvert håp som dør her nede,
får jeg et håp i himlen mer.
Milde Jesus, dine hender
la du kjærlig på de små
og da sa til dine venner
at til deg skal barna gå.
Selv du ble til Herrens tempel
engang båret av din mor.
La meg minnes ditt eksempel
når jeg hører dine ord.
Gaute Heivoll understreket flere viktige punkter i fortellingen om de sekstiåtte forræderne som utdypet min forståelse. Her tenker jeg ut fra romanen etter å ha hørt Heivolls refleksjoner.
1. De 68 ble skrevet inn som medlemmer i Nasjonal Samlings (NS) protokollen på butikken midt i bygda allerede i 1940. Folk i bygda hadde kanskje lite kunnskap om Hitler og nasjonalsosialismen så tidlig i krigen. Noen visste noe. I biblioteket på loftet i Herredshuset fant Heivoll noen eksemplarer av boka Mein Kampf.
2. I 1942 ble åtte beboere i motstandsbevegelsen fengslet. Lensmannen hjalp til med å finne og fengsle disse. Det førte til at bygda ble dypt splittet.
3. Noen ledende menn som var sterke personligheter er i bygda, meldte seg inn i NS, og det kan ha ført til at andre fulgte med som “bjellesauer”. Den mektige og dyktige butikksjefen, den godtroende lensmannen og klokkeren/kirkesangeren/læreren var med i NS.
4. I følge Heivoll er det i dag få i hjembygda hans som vet noe særlig om splittelsen under krigen i 1940-1945. Det har nok vært vanskelig å snakke om dype sår og store spenninger. Mange har vel lagt lokk på erfaringene under krigen og etterpå. Miljøet og mentaliteten legger nok til rette for at man velger å være taus og tie ihjel smerten. Men så kan det hende at salmetekster kan ta seg inn i skjulte rom og skape indre samtaler som lindrer såre sår. Sangen setter spor som ikke er veldig åpne og synlige. Likevel blir sangen til hjelp i livet videre.
I bloggen Gaute Heivoll om Sang for sekstiåtte forrædere kan du lese om mine refleksjoner etter å ha lest romanen og før jeg hørte forfatteren forteller.
Lyngdal 7.12..2018
Trygve Omland
Bokbad om Gaute Heivolls roman Sang for sekstiåtte forrædere.
Bokbad i Lyngdal Kulturhus
Ca. 90 var samlet i Lyngdal Kulturhus 6.12.2018 for å høre Gaute Heivoll fortelle om sin siste roman Sang for sekstiåtte forrædere.
Bildet: Gaute Heivoll signer sin siste roman og selger den i Lyngdal Bibliotek.
Rammen rundt fortellingen var salmer som ble spilt på piano av Rune Hauan og på gitar av Edgar Vegge: Lær meg å kjenne dine veie/og gå dem trøstig skritt for skritt, Milde Jesus, dine hender/la du kjærlig på de små og en salme som jeg ikke husker. Musikken traff midt i blinken for romanens fokus på sang og musikk som et middel til å bygge bro i et splittet lokalsamfunn. Her gjengir jeg et par vers fra to forskjellige salmer.
Lær meg å kjenne dine veie
og gå dem trøstig skritt for skritt!
Jeg vet at hva jeg fikk i eie,
er borget gods, og alt er ditt.
Men vil din sterke hånd meg lede,
jeg aldri feil på målet ser,
og for hvert håp som dør her nede,
får jeg et håp i himlen mer.
Milde Jesus, dine hender
la du kjærlig på de små
og da sa til dine venner
at til deg skal barna gå.
Selv du ble til Herrens tempel
engang båret av din mor.
La meg minnes ditt eksempel
når jeg hører dine ord.
Gaute Heivoll understreket flere viktige punkter i fortellingen om de sekstiåtte forræderne som utdypet min forståelse. Her tenker jeg ut fra romanen etter å ha hørt Heivolls refleksjoner.
1. De 68 ble skrevet inn som medlemmer i Nasjonal Samlings (NS) protokollen på butikken midt i bygda allerede i 1940. Folk i bygda hadde kanskje lite kunnskap om Hitler og nasjonalsosialismen så tidlig i krigen. Noen visste noe. I biblioteket på loftet i Herredshuset fant Heivoll noen eksemplarer av boka Mein Kampf.
2. I 1942 ble åtte beboere i motstandsbevegelsen fengslet. Lensmannen hjalp til med å finne og fengsle disse. Det førte til at bygda ble dypt splittet.
3. Noen ledende menn som var sterke personligheter er i bygda, meldte seg inn i NS, og det kan ha ført til at andre fulgte med som “bjellesauer”. Den mektige og dyktige butikksjefen, den godtroende lensmannen og klokkeren/kirkesangeren/læreren var med i NS.
4. I følge Heivoll er det i dag få i hjembygda hans som vet noe særlig om splittelsen under krigen i 1940-1945. Det har nok vært vanskelig å snakke om dype sår og store spenninger. Mange har vel lagt lokk på erfaringene under krigen og etterpå. Miljøet og mentaliteten legger nok til rette for at man velger å være taus og tie ihjel smerten. Men så kan det hende at salmetekster kan ta seg inn i skjulte rom og skape indre samtaler som lindrer såre sår. Sangen setter spor som ikke er veldig åpne og synlige. Likevel blir sangen til hjelp i livet videre.
I bloggen Gaute Heivoll om Sang for sekstiåtte forrædere kan du lese om mine refleksjoner etter å ha lest romanen og før jeg hørte forfatteren forteller.
Lyngdal 7.12..2018
Trygve Omland
Bok om doktor Sverre Lande.
Den nye boka om Dr. Lande Den siste huslegen ble presentert av forfatteren Helge Alvin Rosfjord i Lyngdal Kulturhus 26.11.2018. Interessen for boka og foredraget ved forfatteren var veldig stor. Jeg gleder meg til å lese om legen som skapte trygghet også i vår familie. I forbindelse med utgivelsen av boka vil jeg løfte fram en samling som viser andre sider ved dr. Lande enn legegjerningen.
Bilde av Sverre Lande på forsida av boka.
Minne om Sverre Lande på Å bedehus 1970
Mange på min alder (74 år) husker doktor Sverre Lande fra forskjellige sammenhenger. Her vil jeg trekke fram en situasjon der dr. Lande ledet et møte på Å bedehus under temaet Jul i ord og toner den 3. søndag i advent i 1970. Siden vi nylig har hatt advent, kan det være interessant å se hvordan det var for 48 år siden.
Nå er det fullt i storsalen, fullt i lillesalen, fullt på galleriet, fullt i ganga og en drøss kjekke gutter på plattformen. Nå kan vi begynne, sa Sverre Lande på Å bedehus. Regn og mørke hadde ikke klart å holde folk borte fra adventsmøtet.
Sverre Lande kom med en dristig programerklæring. Jeg håper vi får synge gjennom alle julesangene, sa han. Håpet ble langt på vei innfridd.
Lyngdal Indremisjonskorps sto for startskuddet med fynd og klem. To unge gutter leste lovsanger fra Bibelen. Barnekoret løftet fram det veldige synet av 1000 tente julelys. Mannskoret sang Hellig, hellig, hellig. Blandakoret oppmuntret kristenheten til å glede seg. Rom musikkor minnet om framtidshåpet.
Enda er Indremisjonskorpset i full virksomhet godt hjulpet av en sønn og et barnebarn til Sverre Lande. Familien Lande har ledet an i sang- og musikklivet på bedehusene. Rom musikkor kan vi enda høre rundt på mange bedehus. Det er et levedyktig kor. Barnekor er det i Lyngdal kirke. Men mannskor og blandakor kunne bedehusene trenge i dag også. Det var to kor som samlet svært mange sangglade mennesker i rundt 1970.
Lærer Eriksen ved Kvås Ungdomsskole stilte et spørsmål i sin andakt: Hva betyr julen for deg hvis Jesus blir bort? Han leste fra 2. Kor 8,9: Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde: Enda han var rik, ble han fattig for deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom.
Formannen i styret for Å bedehus, Alf Rom, takket til slutt varmt for oppmuntrende oppslutning. I kollekt til bedehuset kom det inn 1490 kr. Nå har bedehuset blitt større, og folketallet på Rom har økt kraftig. Mulighetene til fortsatt liv og vekst i Å bedehus er stort.
Kilde: Farsunds Avis 17.12.1970 ved undertegnede.
Trygve Omland
Lyngdal 27.11.2018
Gaute Heivoll om Sang for sekstiåtte forrædere
Sang for sekstiåtte forrædere
Gaute Heivolls siste roman er et dristig prosjekt. Gaute Heivoll forsøker i sin nye roman å finne svar på hvorfor så mange i hjembygda Finsland meldte seg inn i Nasjonal Samling under andre verdenskrig. Tittelen på boka Sang for sekstiåtte forrædere begynner med ordet sang. For meg ble sang og musikk i romanen en nøkkel inn til rom som gir mulighet for å bygge bro over splittelser i ei lita bygd.
Fotoet tok jeg under et bokbad med Gaute Heivoll i Lyngdal Kulturhus 17.11.2011.
Romanen slutter i kirken etter krigen og før jul. Kirken gir plass til over 300 mennesker. Man la merke til hvem som kom, men enda tydeligere så man hvem som ikke var der, skriver Heivoll. De fleste holdt seg hjemme. De var kanskje sytti i kirken. Det var ingen gudstjeneste. Bygda og menigheten var splittet. Sekstiåtte mennesker i bygda var innskrevet i en protokoll for medlemmer i Nasjonal Samling.
Andreas, bygdas store musikalske stjerne, spilte i kirken O du Frøliche. Etterpå sang alle Deilig er jorden. Man sang lavmælt, både de få forræderne og de rettskafne. Juleevangeliet ble lest. Engelen lova Gud og kvad: Æra vere Gud i det høgste, og fred på jordi, og hugnad med menneske!
Andreas spilte orgelfantasien over Ave Maria. Etterpå sang alle I denne søte juletid, og sangen lignet det milde skogsuset om våren.
Men gleden ville ikke slå rot. Heller ikke da man var kommet til siste nummer i sangboken, som var fem hundre og tretten, Her kommer dine arme små. Man sang alle versene.
Men, Jesus, hvordan går det til
at dog så få betenke vil
den store, store kjærlighet
som drog deg til vår jammer ned.
På baksida i boka leser vi: Andreas er bygdas store musikalske begavelse. Både på bedehuset og i kirken har man lagt merke til barnet som skaper slik vidunderlig musikk, og som for et øyeblikk opphever den store splittelsen som krigen har skapt.
Jeg var prest i Finsland menighet i ti år fra 1978 til sommeren 1988, 33 år etter at krigen var slutt. Bygda og menigheten var, slik jeg opplevde det, preget av stor omsorg, trygt samhold og godt samarbeid. Splittelsen under krigen 1940-1945 var ikke et tema som jeg la merke til. Under overflaten var det kanskje spenninger som jeg ikke så. Større åpenhet kunne nok ha vært til hjelp for noen.
Etter å ha lest Heivolls roman om splittelsen i hans hjembygd har jeg blitt enda mer klar over at sang og musikk kan fungere som glør i ovnen, glør som gir varme, og glør som brenner opp vonde minner.
I forbindelse med refleksjoner over Heivolls roman kom jeg over et interessant kapittel i boka Finsland kyrkje 200 år 1803-2003. Det viser sangens og musikkens store plass i kirken og bedehuset i Finsland. Programmet for sangkrefter ved gudstjenester den siste vinteren og våren før jeg sluttet som prest i Finsland viser at sangen stor sentralt:
31. januar, Kilen Grendehus, sang ved Kilen Søndagsskole.
14. februar, Finsland ungdomskor.
13. mars, Finsland barnekor.
16. mars, Finsland Sanggruppe.
3. april, (Fyrste påskedag) Liv Follerås og Ragnhild Hærås.
10. april, (Eldres kyrkjedag) Finsland Sangsøstre.
24. april, Finsland Musikkorps.
På s. 33 i jubileumsboka står det til slutt: Ikkje så rart at res. kap. Trygve Omland skjøna at han var i SONGdalen.
Bokbad i Lyngdal Kulturhus
Ca. 90 var samlet i Lyngdal Kulturhus 6.12.2018 for å høre Gaute Heivoll fortelle om sin siste roman Sang for sekstiåtte forrædere. Rammen rundt fortellingen var salmer som ble spilt på piano av Rune Hauan og på gitar av Edgar Vegge: Lær meg å kjenne dine veie/og gå dem trøstig skritt for skritt, Milde Jesus, dine hender/la du kjærlig på de små og en salme som jeg ikke husker. Musikken traff midt i blinken for romanens fokus på sang og musikk som et middel til å bygge bro i et splittet lokalsamfunn.
Heivoll understreket flere viktige punkter i fortellingen om de sekstiåtte forræderne som utdypet min forståelse. 1. De 68 ble skrevet inn som medlemmer i Nasjonal Samlings (NS) protokollen på butikken midt i bygda allerede i 1940. Folk i bygda hadde kanskje lite kunnskap om Hitler og nasjonalsosialismen så tidlig i krigen. Noen visste noe. I biblioteket på loftet i Herredshuset fant Heivoll noen eksemplarer av boka Mein Kampf. 2. I 1942 ble åtte beboere i motstandsbevegelsen fengslet. Lensmannen hjalp til med å finne og fengsle disse. Det førte til at bygda ble dypt splittet. 3. Noen ledende menn som var sterke personligheter er i bygda, meldte seg inn i NS, og det kan ha ført til at andre fulgt med som “bjellesauer”. Den mektige og dyktige butikksjefen, den godtroende lensmannen og klokkeren/kirkesangeren/læreren var med i NS. 4. I følge Heivoll er det i dag få i hjembygda hans som vet noe særlig om splittelsen under krigen i 1940-1945. Det har nok vært vanskelig å snakke om dype sår og store spenninger. Mange har vel lagt lokk på erfaringene under krigen og etterpå. Miljøet og mentaliteten legger nok til rette for at man velger å være taus og tie ihjel smerten.
I bloggen Gaute Heivoll om Sang for sekstiåtte forrædere kan du lese om mine refleksjoner etter å ha lest romanen og før jeg hørte forfatteren forteller.
Lyngdal 17.11/7.12..2018
Trygve Omland
Gi barna kjærlighet.
Gi barna kjælighet, mer kjælighet og enda mer kjælighet, så kommer manerer av seg selv, skrev Astrid Lindgren, forfatteren av bøkene om Pippi Langstrømpe.
Størst er kjærligheten, leser vi i kjærlighetens høysang i Bibelen.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
Kjærligheten tar ikke slutt, sier Paulus.
Ja, dette er kjærligheten,
ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning
for våre synder, sier Johannes.
Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre, sier Jesus.
Dette er kjernen i vår kristne tro.
Lyngdal 8. oktober 2018
Trygve Omland
Vendepunkt i livet.
På loppemarkedet 25. august 2018 på Audnastrand kjøpte eg mellom anna ei bok om emissæren Arne Aano. Etter å ha lese boka fekk eg lyst til å dele med andre ei forteljing om eit menneske som fekk eit nytt liv. Tittelen på boka er Trekkspel og bibel. Boka kom ut på Lunde forlag i 1982.
Lyngdal 27. august 2018
Trygve Omland
Sommertørke og septemberfrost.
Ropet etter regn blir stadig sterkere. Gresset til mat for kuer og andre husdyr tørker, visner og dør. Kornåkrene krymper inn. Kuer som skulle gi oss melk og annen mat sendes til slakt. Situasjonen for bøndene blir vanskeligere for hver dag.
Jeg føler med dem, og jeg følger med elever som jeg har hatt på Lyngdal Jordbruksskole/ Kristen videregående skole. De fortjener støtte og solidaritet.
Alfred Hauge debuterte med romanen Septemberfrost i 1941.
I dag gikk tankene min brått til ei bok fra 1941 som jeg brukte i norskundervisningen. Den handlet blant annet om dårlig vær, sult og nødsår. Tittelen på boka taler tydelig om et stort problem, og det er frost. Septemberfrost heter boka. Det er et folkelivsbilde fra 1812-1814. Bøndene i dag sliter med mangel på regn, regn, regn. Her vil jeg avgrense meg til noen få sitater fra denne fortellingen om høstfrost, vinter og altfor sein vår.
Det hadde ikkje gått så fort med snøsmeltinga som dei hadde venta. Natta til andre pinsedag kom med frost att, og så vart det gnellkald på nyo. S. 35.
Om åkrane skreiv Hauge. På dei fleste stadene låg han flat. Ein kunne mest ottast at både halm og aks skulle rotna på rot. Hadde det endå kome turrver og vind, så kunne mangt ha laga seg, men ingen vind kom, berre iskaldt regn, regn, regn. S. 44.
Mykje av kornet i bygda fraus heilt bort, så det var ikkje bryet verdt å skjera det ein gong. Både aks og halm var så rote at det var med nauda krøtera ville ta det. S. 48.
Dette mjølet er det siste eg eig, sa Helge. Det er fjorgamalt. Oppe hjå oss fraus det bort alt saman i haust. S. 56.
Slik kunne vi fortsette å sitere sterke skildringer av sult for dyr og mennesker. Alle er vi avhengige av været: ikke for lite regn, men heller ikke for mye; ikke for lite varme, men heller ikke for mye; ikke for lite frost og snø, men heller ikke for mye.
Alfred Hauge skriver i en kristen tradisjon. Septemberfrost begynner den første pinsedag 1812 og slutter julenatt i det Herrens år 1814. På side 10-11 leser vi:
Så skalv lufta av pinseklokker over dalen.
Helg var det, ja. Stor helg. Snart ville folk strøyma til kyrkje i flokk og fylgje. Dei fylte Guds hus i naudstider.
Er det slik i dag også at vi fyller bedehus, forsamlingshus og kirkehus i vanskelige tider?
Eller har vi glemt å be til Vår Far i himmelen: Gi oss i dag vårt daglige brød?
Lyngdal 25. Juli 2018
Trygve Omland
Astrid Lindgren om barns fantasi.
Astrid Lindgren mistet aldri troen på barnets evne til å skape nye verdener i fantasien. Det var sivilisasjonens redning på lengre sikt.
Da hun i 1958 mottok H. C. Andersens medalje i Firenze, kom hun med en advarsel. I framtida må man ikke la barneboka tape terreng til moderne medier som film og TV. Det er medier med passiviserende påvirkningskraft som kan føre til forfall.
Astrid Lindgren (1907-2002) sier:
Det finnes ikke noe medium som kan erstatte boken som grobunn for fantasien. Et barn alene med sin bok skaper et sted inne i sjelens hemmelige rom sine egne bilder, som overgår alt annet. Slike bilder er nødvendige for mennesket.
Jeg tenker:
I vår tid har vi enda mer grunn til å slå et slag for boka som kilde for fantasien. Med alle de sosiale mediene som vi har i dag, kan boka bli borte som gullgruve til å skape egne, selvstendige sammenlikninger, bilder og metaforer. Når bøker blir filmatisert, synes mange at boka er bedre enn filmen. Filmen som medium kan avgrense mulighetene til fri fantasi. Lenge lev bøkene, og spesielt barnebøkene.
Astrid Lindgren fikk sitt gjennombrudd som forfatter i 1945 med boka om Pippi Langstrømpe. Det var en seier for fantasien.
Begrepet fantasi kommer fra gresk og betyr forestilling, det å bli synlig. Vi bruker ordet om forestillingsevne, innbilningskraft, virkelighetsfjern forestilling, (dag)drøm. Vi forestiller oss, ser for oss bilder og fotografier.
Kilder:
Se s. 338 i biografien om Astrid Lindgren skrevet av Jens Andersen, utgitt på svensk i 2014 med tittelen Denne dagen, et liv, utgitt i 2015 på norsk på Cappelen Damm, oversatt av Agnes-Margrethe Bjorvand.
Se s. 1424 i Norsk etymologisk ordbok av Yann De Caprona, Kagge forlag 2013.
Lyngdal 26. Juni 2018.
Trygve Omland.
Barrabas har aldri tatt imot kjærlighet.
I Bibelen kalles mannen Barabbas, mens Lagerkvist endrer navnet til Barrabas. Dermed viser forfatteren at han er inspirert av Bibelens Barabbas, men skriver en oppdiktet. Her velger jeg bare ett tema i boka som har engasjert meg spesielt.
Kilde for bildet: https://www/.skvis.no/dvd/drama/barabbas
Barrabas har aldri tatt imot kjærlighet fra Gud.
Han var en morder og en motsetning til Jesus. Han ble frikjent av folkets ledere og dommeren, og den skyldfrie Jesus ble dømt til å bli korsfestet i stedet for Barrabas. Han var nok fascinert av Jesu offer, men han klarte ikke å ta mot offeret som kjærlighet. Jesus er kjærlig, full av omsorg for mennesker i nød og skaper fellesskap. Barrabas er egoistisk og ensom. Han bryr seg hverken om andre eller om seg selv. Likevel kan han ikke få bort tankene rundt Jesus og den nye religionen.
Barrabas blir satt i slaveri i en kobbergruve i Midtøsten sammen med en mann som ble avslørt som kristen. Han ble kalt Sahak, og han ble korsfestet, mens Barrabas bare sto og så på. Han gjorde ingenting for å hjelpe. Han var innestengt i seg selv, i sitt eget dødsrike.
Men i slutten av romanen begynner det å brenne i Roma. De kristne blir beskyldt for å sette byen i brann. Da valgte den forvirrede Barrabas å støtte de kristne som han trodde nå satte Roma og verden i brann. Selv om de kristne var skyldfrie, ble de dømt og ført bort for å korsfestes. De korsfestede talte trøstende og håpfulle ord til hverandre.
Til Barrabas talte ingen.
Bare Barrabas hang alene tilbake, ennå i livet. Han sa til slutt ut i mørket: Til deg overgir meg min sjel.
Og så oppga han ånden.
Jesus i Bibelen ropte med høy røst:
Far, i dine hender overgir jeg min ånd!
Da han hadde sagt det, utåndet han. Luk23,46.
Barrabas overga sin sjel til mørket, mens Jesus overga sin ånd i Guds hender. Hva er forskjellen?
Vi leser om det store, avgjørende valget. Pilatus ville gjerne gjøre mengden tilfreds. Han ga dem Barabbas fri, men lot Jesus bli pisket og overga ham til å bli korsfestet. Mark15,15.
Fortellingen om Barabbas kan du lese i slutten av alle fire evangeliene.
Barrabas slik Lagerkvist skildrer han, klarer aldri å ta imot kjærligheten fra Gud og lyset fra Kristus Jesus. Han skjønner ikke at Guds kjærlighet ble åpenbart da Jesus døde på Golgata i stedet for Barrabas.
Hjørnesteinen i kristendommen er Gud som er kjærlighet og Jesus Kristus som er verdens lys. Barabbas ga aldri Gud en sjanse til å vise hvem han var, slik jeg oppfatter det.
Lyngdal 20. Juni 2018
Trygve Omland.