St. Georgsdagen er speidernes internasjonale festdag. Dagen ble feiret første gang i Norge i 1914. St. Georgsdagen feires 23. april hvert år. Dagen feires til minne om St. Georg som drepte en drag. Han risikerte eget liv for å redde andre. Slik skal speidere også opptre uselvisk. St. Georg er en skytshelg blant annet for England og Stockholm. Det norske navnet fra gammelt av er Jørgen ridder.
Speiderne i Lyngdal har nettopp feiret dagen, leste jeg i avisen. Det minner meg om feiring av St. Georgsdag, da jeg var prest i Greipstad. Jeg samarbeidet noen ganger med speiderne om gudstjeneste i kirka på St. Georgsdagen.
Stifteren av speiderbevegelsen, Robert Baden-Powell, la igjen et budskap etter sin død 8. januar 1941, der vi blant annet leser: Gå til naturen og du vil se hvor Gud har gjort verden full av skjønnhet og under du kan glede deg over.
Jeg viser til trom.blogg.no 2.12.2015 om Alltid speider Alltid beredt. Der forteller jeg mer om speiderlivet.
Finsland kyrkje lyser opp i mørket og i kulda. Ikke vær redd, for kirken er et tilfluktsrom i farer og et drivhus som gir vekst i medgang og motgang. Her har jeg hatt mange verdifulle opplevelser i sorg og i gleder.
Vi skulle ha konfirmasjonsgudstjeneste i Finsland kyrkje 15. mai 1988. Kvelden før ble jeg møtt med ordene: Ikke vær redd, Gud har hørt din bønn.
Egentlig burde jeg ha vært sykemeldt. Men det er nesten umulig når det er konfirmasjonsgudstjeneste. Etter mange samvær med de unge i konfirmasjonstida var vi nå kommet til høydepunktet. Jeg måtte bare være med på det.
Problemet var at stemmen min sviktet. En prest med stemmesvikt er som en skihopper med brist i beinet. Ikke vær redd, hadde jeg fått høre tidligere i uka. Mange i Finsland har bedt for denne gudstjenesten, fikk jeg høre. Mamma mobiliserte i forbønn en nabo og en som besøkte henne. Før jeg sovnet kvelden før konfirmasjonsgudstjenesten fikk jeg et ord fra kona. For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker, jeg vil gi dere fremtid og håp. Jer 29,11.
Jeg brukte min svake stemme til å fortelle konfirmantene om Guds omsorg. Ikke vær redd, jeg klarte å gjennomføre talen, liturgien og forbønnen for den enkelte konfirmant.
En av tekstene fra Bibelen som ble lest under gudstjenesten var denne: Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. Fil 3,13-14.
I DETTE PERSPEKTIVET gir det mening å lese og høre: IKKE VÆR REDD.
Jeg fikk lyst til å dele denne erfaringen nå, siden mange har vært samlet til konfirmasjon nylig.
Da jeg var prest i Greipstad, begynte vi med samling i sakristiet i Greipstad kirke kl 7.00 første påskedag. Vi ville gi en opplevelse av det som skjedde tidlig om morgenen, da kvinner kom til Jesu grav.
Seinere år kom vi sammen i selve kirkerommet. Vi hadde påskefrokost og en kort påskegudstjeneste. Et langbord ble dekket i midtgangen. Vi hadde med vår egen nistepakke. Kvinnene som gikk til Jesu grav, var våre forbilder.
Vi leser om dem blant annet i i Mark 16,2:Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp.
Greipstad kirken står midt mellom alle gravene og forkynner Jesu oppstandelse og håpet om oppstandelse fra de døde.
I starten og i slutten av Bibelen møter vi den gjestfrie Gud. Guds gjestfrihet går som en rød, varm, kjærlig, barmhjertig tråd gjennom hele Bibelen. Den gjestfrie Gud ser etter deg og meg, speider og skuer, lengter etter oss der hver enkelt av oss er nå.
Vi er samlet til gjestebud i midtgangen i Greipstad kirke 1. påskedag kl 7.00 for å feire åpningen på Guds store gjestebud. Mat og drikke har vi med oss selv, men Guds ord får vi gratis under en kort gudstjeneste. Gud har reist Jesus, Guds Sønn, opp fra de døde. Han er oppstanden. Halleluja.
Guds gjestfrihet i Edens hage Og Herren Gud ga mennesket dette budet: Du må gjerne spise av alle trærne i hagen. Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen du spiser av det, skal du dø. 1 Mos 2,16-17.
Guds gjestfrihet på en ny himmel og en ny jord Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone. Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene. Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, skal si: Kom! Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave. Åp 22,1-2 og Åp 22,17.
Guds gjestfrihet mot sin hjemkomne sønn Men faren sa til tjenerne sine: Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen. Og så begynte festen og gleden. Luk 15,22-24.
Kom til Guds store gjestebud Men Jesus sa til ham: Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: Kom, for nå er alt ferdig! ?Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. .. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt. Luk 14,16-17 og Luk 14,23-24.
Det kan være lurt å lese de utvalgte tekstene i sin sammenheng. Når du støter på ord og tanker du ikke skjønner, kan du spørre en som kanskje kan svare.
En søndag da presten sto ved døren og tok farvel med menigheten, ropte han inn i høreapparatet hennes: Det er hyggelig at du kommer til gudstjeneste, selv om du ikke hører så mye.
Takk for det, pastor, svarte fru Hansen blidt. Men folk sier at jeg ikke går glipp av noe.
Tegning av Oddvar Søvik
Jeg har delt noen historier i en boka av Torbjørn Greipsland med tittelen Tid for å le. Den kom ut i 2000 på Lunde forlag. Her er nok en ide til oppmuntring.
For langt
En gang soknepresten i Søgne hadde sommerferie, skulle jeg vikariere for han. Det betydde blant annet at jeg skulle besøke pensjonistene på aldersheimen for å ha møte og holde andakt.
Da møtet var slutt, kom en av de ansatte bort til meg og sa at det var en mann som ville snakke med presten. Jeg ble glad og tenkte at nå kunne det bli en samtale om livets viktige spørsmål.
Nei, det var lengden på møtet den gamle mannen ville si noe om. Møtet varte altfor lenge, sa han.
Æ måtte ud og pisse to ganger!
Hva skulle jeg si til det? I farten fant jeg ikke på noen bedre trøst enn å si: Snart er soknepresten tilbake.
Nyheten om skred på Svalbard like før julehøytida 2015 minnet meg om skred på Svalbard i påska 1978. To unge mennesker døde i skredet. Den ene personen var fra Greipstad, ei jente på 15 år. Jeg var da prest i Greipstad, og jeg fikk derfor ansvaret for å gå med dødsbudskapet. Gravferda var i Greipstad kirke. Jeg fant igjen refleksjoner jeg gjorde meg etter skredet i1978.
Bildet av Greipstad kirke. Det er malt av T.Gerhard 1988. Jeg fikk det i gave fra Greipstad menighet da jeg sluttet som prest der. Her er min skildring av å gå med et dødsbudskap.
Vi sover. Plutselig ringer telefonen. Stillheten tar slutt. Vi kan ikke sove lenger. Hva er det nå?? Det er jo natt og mørkt ute. Jeg hører en stemme fra Svalbard. Jeg hører en nattstemme i telefonrøret. Stemmen i nattmørket nevner et navn. Jeg hører navnet på en ung jente. Hun er fra Greipstad. Hun er en av våre. Hun er på påskeferie på Svalbard. Hva hører jeg? Det kan ikke være sant. Stemmen sier: Hun er død. Hun døde sammen med en gutt på snøskuter. De er begge døde. De døde i en ulykke på snøskuter. Jeg må skrive navnet hennes. Jeg må være sikker på at navnet er rett. Stemmen fra Svalbard må bekrefte at jeg skriver navnet på den rette personen. Alt jeg hører må jeg høre rett. Vi er på reise inn i langfredagens lange lidelse. Jeg må reise meg opp fra nattens hvile og kjøre til foreldrene straks. De må først få vite det forferdelige: Deres datteren på Svalbard er død. Hun er død i en ulykke på snøskuter. Foreldrene må få høre det først. Når foreldrene vet at datteren er død, må jeg ringe til stemmen på Svalbard og si: Nå vet foreldrene at datteren deres er død. Det haster å få budskapet fram. Stemmen fra Svalbard kan ikke frigi navnet på den døde før de nærmeste vet hva som har skjedd. Jeg kler raskt på meg. Jeg går ut i vinternatta alene. Alene leter jeg etter huset der foreldrene bor? Jeg må finne det rette huset. Jeg er alene med budskapet om en unge jente som er 15 år. Hun er død. Eller er jeg ikke helt alene? Jeg synes å huske et ord fra Bibelen om en som døde. Hans navn var Jesus Kristus. Gud reiste han opp fra de døde. Som oppreist til livet sa han til noen som var redde: Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Løftet kommer til meg der jeg leter alene. Jeg er ikke alene. Aldri alene. Gjennom stillheten og snøen søker jeg etter et par som ikke vet det jeg vet. De må vekkes og få vite? En brøytebil og et par menn som brøyter bryter inn i den stille, snøhvite ensomheten. De kan vel hjelpe meg å finne den rette veien til det rette huset. Snart står jeg utenfor ei dør. Her må det være. Er jeg på rett sted? Bor foreldrene til den døde her? Jeg må finne det ut. Jeg banker på eller ringer på. Jeg venter. Venter spent. Spent. Kroppen er konsentrert om dette ene: Hun er død, og jeg må si det. Dette er uvirkelig. Kommer ikke snart en ut? Er ingen hjemme? Jeg må si navnet på den døde jenta og spørre om det er deres datter. Jeg må være sikker på at jeg er ved det rette huset. Hun er død, skal jeg si. Nå må vel en våkne snart. Hører de meg ikke? Jeg står her alene. Men Jesus er med meg. Jeg behøver ikke tenke på han. Han tenker på meg, på oss. Vi får nok å tenke på. Ingen kommer ut. Jeg må kjøre hjem igjen. Jeg tar tak i telefonrøret hjemme i prestegården. Jeg slår nummeret. En mannsstemme svarer. Jeg sier at jeg kommer hjem til han. Det er noe jeg må si. Jeg kommer fram til huset, stiger inn, setter meg sammen med en far som har ei datter på ferie på Svalbard. Han aner noe. Noe er galt. Her er noe som ikke stemmer. Presten kommer på besøk når andre sover. Hva har skjedd? Deres datter på Svalbard døde i en ulykke på snøskuter. To menn sitter sammen i et uvirkelig, vondt, voldsomt øyeblikk. Vi er to i en tilstand av sjokk, i en ubeskrivelig smerte, i det som ikke må være sant. Midt i mørket, i det meningsløse mørket, er et usynlig lys, et levende håp om liv. Den levende Jesus Kristus ser oss og ber for oss. I gravferden i Greipstad kirke står en onkel til den døde jenta ved kista og er stemme for Jesus Kristus. Se, jeg er med dere alle dager, sier Herren over liv og død. Det gjelder alle slags dager. Alle slags dager. Alle slags netter. Alle slags døgn. Aldri alene
Da jeg var prest i Greipstad fra 1978 til 1988, ble jeg kjent med mange mennesker som jeg tenker tilbake på med stor takknemlighet. To av mine gode kjenninger var ekteparet Olga og Gustav Tronstad i Brennåsen. Jeg kom over dem på nytt i ei fersk bok om andre verdenskrig med tittelen Den lille bygda i den store krigen utgitt av Kai Erland i Stiftelsen Arkivet 2015. Der forteller ekteparet Tronstad om da de ble gissel i eget hjem. Jeg gjengir noen utdrag fra boka.
Gustav Trondstad fra boka Den lille bygda i den store krigens. 36. Foto Margrete Svee.
Tyske offiserer plukket ut ti mann i Greipstad til å være gissel dersom noen i bygda iverksatte motstand. Gustav Tronstad var en av disse. Det var beinende hardt å leve hvor vi alltid måtte være forberedt på avstraffelse. Mye verre ble det etter at tyskerne flyttet inn hos oss.
Et eneste lite feiltrinn fra motstandsbevegelsen eller andre i Greipstad så ville liv kunne stå på spill, sier Gustav. Vi visste ikke hva dagen kunne bringe.
Det var vårdagen 1944 at lensmann Bredland plutselig, uten forvarsel, sto i ytterdøra hos oss. …Den bredskuldrede, tyskvennlige lensmannen kom med beskjed om at om få dager ville det ankomme ni tyske soldater som skulle bo hos oss i huset vårt. De skulle bruke både kjøkken og kammers, kunne lensmannen forteller.
Olga Tronstad fra boka Den lille bygda i den store krigen, s. 36. Foto Margrete Svee.
Vi ble fylt av hat og aggresjon. Vi var nygifte, og jeg ventet barn. Huset delte vi fra før av med to enslige tanter. Var det rart at vi ble overgitt?
For oss ble det som for tusenvis av familier i Norge: å innstille seg på den nye situasjonen. Det verste var følelsen av at vi ikke hadde noe å si eget hus. Vi gikk rundt som nikkedukker og følte oss som null. Så kom de tyske soldatene. Det ble en del fekting og peking. Soldaten kom direkte fra østfronten og de forsto ikke norsk.
Tyskere på trappa utenfor hjemmet til Gustav og OLga Tronstad. Bildet er tatt fra boka Den lille bygda i den store krigen.
De ble boende lite komfortabelt hos oss. Rommene var små og trangstilte. Snart luktet det ille av svette, stekt mat og børseolje. Linoliumen på gulvet ble etter kort tid liggende som flatbrødbiter etter de stålbeslåtte søvlene.
Interesserte leser kan låne boka på et bibliotek eller kjøpte den og lese mer fra krigen i Greipstad og Finsland.
Jeg var nyfødt i 1944 da Gustav og Olga ble gisler i eget hjem. Det er 71 år siden dette skjedde. Vi som ikke har opplevd krig i Norge, må ikke glemme de som ble rammet av den tyske okkupasjonen. På denne enkle måte ved å skive av noe fra ei ny bok, vil jeg ære Gustav og Olga Tronstad og allle de andre som ble utsatt for plager under krigen.
Stiftelsen Arkivet ga i 2015 ut ei bok om Songdalen under andre verdenskrig. Boka fanget min interesse siden jeg har bodd i kommunen fra 1978 til sommeren 1988. Forfatteren Kai Erland har gitt boka en tittel med perspektiv: Den lille bygda i den store krigen.
Vi bodde ti år i huset på Nodeland som vi ser på bildet. Det var da prestebolig. Tidligere har det vært skole der, og lærer Hermann Haugland har bodd der. Men en dag under andre verdenskrig fikk lærer Haugland beskjed fra tyskere at han måtte flytte ut og finne et annet sted å bo. Tyskerne skulle bruke den gamle skolen og lærerboligen.
Da gikk det melding fra mann til mann at det skulle skapes en demonstrasjon i bygda. På bildet ser vi at det kom veldig mange med hest og kjerre. Noen hadde handkjerre og trillbåre. Alle skulle hjelpe bygdas kjære lærer med å flytte, ikke i solidaritet med tyskerne, men i kjærlighet til lærer Haugland og hans familie. Anders Dybing som fortalte dette, gravde selv opp flaggstanga for å hindre at tyskerne kunne bruke den til sitt hakekorsflagg.
Før jul i 1977 flyttet vi inn i boligen som ble okkupert av tyskerne under krigen. Da hadde den vært bolig i mange år for flere prester med familie. Jeg blir stolt når jeg ser bøndene på bildet med hest og kjerre og andre i stille demonstrasjon slår ring rundt skolen og læreren. Tyskerne måtte vel skjønne at her kommer det unødvendig mange for å hjelpe læreren med å flytte. Slike minner inspirerer oss til å stå sammen med mennesker som blir jaget ut av sitt eget hjem.
Dette minnet er aktuelt å ta fram nå under den katastrofale flyktningestrømmen som vi opplever i dag. Kampen for rettferdig fred og frihet er viktig hver dag.
