Deler av rasteplassen ved Gluggevatnet i Lyngdal var rasert av vannemassen som veltet nedover. Benker og bord fløt fritt og festlig i vannet mellom fjell, busker og trær. Vi hadde ikke med oss stoler, kaffe og kaker til rast ved Gluggevatnet, godt var det. I dag passet det med en softis i kjeks ved Pit Stop.
Bråk fra en boremaskin ble startskuddet i dag for en tur til Mandal. Vi spiste på SMOI restaurant. Smoi er mandalittenes eget stammespråk. Smoi ble for det meste utviklet og praktisert blant voksne menn. Språket er stort sett fordreide ord og setninger i mandalsdialekten. Hensikten med dette språket er å kommunisere med andre uten at uinnvidde skjønner noe. Nils Reidar Christensen gir en grundig innføring i språket i boka SMOI fra 2014.
Vi gikk på promenaden i Furulunden ved Sjøsanden. Vinden rusket i håret og havet. Skyene skjulte for solens utstråling. Sjøsanden i Mandal, den sydligste stranda i Norge, er ca.800 m. lang med finkornet sand.
Eilert Sundt-jubileet i Farsund 8. august 2017 gav oss mange gratis godbiter: Gratis seremoni med kransepålegging og tale, gratis jubileumskake, gratis kaffe, gratis hefte om Eilert Sundt, gratis forelesning, gratis fjordcruise med Adella langs kysten og som vanlig gratis smultringer på Langemyr kafe.
Vi fikk oppleve at kysten var klar i Farsund. Været var klart uten regn og med lite vind. Vi hadde klar sikt til storhavet og de små, idylliske stedene i skjærgården. Vi så klart at kysten er rik på hus i forskjellige stilarter. Klart vi koste oss sammen med hyggelige mennesker som klart visste mer om kystens perler enn vi. Takk for flotte øyeblikk langs den klare kysten. Vi deler noen inntrykk som er helt gratis, så klart.
Jeg gikk tre år på Eilert Sundt videregående skole da den ble kalt Farsund Gymnas.
Takk for verdifull kunnskap, godt læringsmiljø, dyktige lærere og godt fellesskap med elevene.
Skolen som er kledd i gult, er full av kunnskap og muligheter til å lære for livet.
Min far døde på Farsund sykehus i 1970. Han kunne ikke snakke på slutten, men jeg snakket til han og lyste Herrens velsignelse over han.
Bak og midt på bildet ser vi sykehuset med utsikt som kunne gi trivsel når du var syk og lindring ved livets slutt.
Farsunds skjærgård og strendene på Lista gir oss mange minnerike opplevelser som fornyer oss i legeme, sjel og ånd.
Farsund kommune arrangerte BYFEST i Farsund den 8. august 2017 til ære for Eilert Sundt som ble født i Farsund på denne datoen for 200 år siden. På samme dato ble min far, Andreas Emanuel Omland, født i Lyngdal for 104 år siden. Jeg kunne da feire både en som forsket på levekårene til bønder og arbeidsfolk på 1800-tallet, og min far som var arbeider og bonde under enkle kår på 1900-tallet. Begge personene setter jeg høyt. Alle i Farsund som har bidratt til å feire menneskevennen Eilert, fortjener stor takk, også fra Lyngdal.
Helge Sten Thorbjørnsen stod bak talen og kransenedleggelsen ved bysten til Eilert Sundt ved Husan. Vi var da en liten flokk som hedret Eilert Sundt med en paraply i handa under en tåredryppende himmel. Utenfor Husan var vi vitne til en vakker fremføring av Eilert Sundt-fanfare ved Sigurd Olsen.
Det er litt rart at ikke Sundt har fått større heder i hele landet som sosiologiens far og de fattiges forkjemper. Jeg så nesten ingen fra Lyngdal som jeg dro kjensel på under byfesten i Farsund. Hvorfor kom for eksempel ikke flere fra Lyngdal som har gått på Eilert Sundt videregående skole, tidligere Farsund gymnas? Vi er noen pensjonister som ikke ville ta skade av en tur til Farsund for å feire en pioner innen moderne samfunnsforskning.
Professor i sosiologi ved Universitetet i Agder, Anne Ryen, holdt en folkelig forelesning om folkevennen Eilert Sundt, som ikke satt tilbakelent på et kontor. Han gikk, og han gikk, til fots gikk han over store deler av landet for å samle inn fakta om mennenes liv i yrke og fritid, og om kvinnenes stilling. Han støttet kvinner, og han holdt fokus på de kvinnene som utførte flere arbeidsoppgaver som hustru og mor, vannbærer og bærplukker pluss, pluss, pluss.
Etter forelesningen dukket en kvinne og en mann opp med kjerre og lirekasse for å illustrere levekårene til fanter. De kokte kaffe i en svart kjele i en pøs, og de ville selge små smykker blant annet.
Oppslutningen om byfesten økte da sola smilte og stemningen steig.
Sauene setter spor når ulla blir klippet, og ulla blir til ullvarer, og ullvarene blir solgt i Sjølingstad Uldvarefabrik, og kundene tar ullvarene i bruk. Vi var der søndag 6.august 2017, og anbefaler alle å ta en tur dit.
Herr Sinnasaujakke laget i Sjølingstad Uldvarefabrik. Design Ann Myhre. Pinneguri.
Tepper som er laget i Sjølingstad Uldvarefabrik med saueull som råvare.
Sauene setter også spor på tekanner. Ulster Weavers.
Ser sauen fram til å gi varme fra seg til mennesker gjennom klær og tepper?
En kunstner hadde utstilling i butikkavdelingen. Jeg ser en stor, sterk elefant bærer et ullnøste som er mye større enn han selv. Hva vil kunstneren få oss til å tenke? Kunstnerens kode er: C 2004 Regien Cox.
Historie
Åtte kilometer vest for Mandal, rett over grensa til Lindesnes kommune, ligger Sjølingstad Uldvarefabrik. Fabrikken ble grunnlagt i 1894 av August Hoven, en mann med et livssyn beslektet med Hans Nielsen Hauge. I festskriftet som ble skrevet ved fabrikkens 25-års jubileum i 1919, står det at han «var en ganske merkelig personlighet. Seig og utholdende var han en jernenergi, som aldrig gav op naar han hadde sat sig en opgave. For ham var vanskeligheterne til for at overvindes.» Hoven var lærer, men på grunn av dårlig helse måtte han slutte i jobben. Alternativet ble å etablere tekstilindustri langs Sjølingstadbekken der han skaffet seg vannrettigheter. Det var ingen lett sak å få fabrikken i gang, «pengemænderne» hadde liten lyst til å investere større beløp. Men Hoven ga seg ikke og solgte aksjer for 25 kroner stykket. Etter hvert ble aksjekapitalen stor nok, og den 1. desember 1894 tiltrådte han som disponent. Fabrikken var i ordinær drift i 90 år. I dag lever fabrikken videre som en levende museumsfabrikk, der de ansatte fortsatt produserer ullvarer på gamle maskiner. Sitat fra Sjølingstad Uldvarefabrik@museumsfabrikken.
Et minne
Et minne fra mamma svever i hodet. Hun syklet fra Rom i Lyngdal til Sjølingstad med ull, og kjøpte noe for ulla, tenker jeg.
Jeg blir aldri lei av å reise i Setesdalen. Dalen er som et kjede med mange ulike krystaller. Selv om jeg har stoppet mange steder for å oppleve vakker natur og varig kultur, har jeg enda mye som trekker meg opp i dalen. Her vil jeg dele noen få bilder fra turen til Hovden 24.-26. juli 2017.
Dørene innvendig i ei hytte på Hovden fra 1972 som jeg besøkte, ser slik ut. Det er vel dette vi forbinder med Setesdalen.Eller…?
Dette er kommuneblomsten i Bykle. Navnet er Søterot. Jeg fant den på Hovden.
Jeg vet ikke hva denne planten heter. Men den fortjener å bli løftet fram og sett. Planten levde sitt bortgjemte liv ved en sti og ei elv i det bølgete landskapet på Hovden.
Det firkantede jordet midt på bildet er et godt eksempel landbruksdrift i hytte- og turistområder på Hovden i Setesdalen. En hytteeier fortalte at det grønne jordet ble gravis større ved nydyrking.
Vi er på SYSTOG DALE, Dalevegen 74 i Valle i Setesdalen. Huset er fra 1600-tallet og er fredet. Jeg snakket med en kvinne som bor i dette huset, der hun har sine røtter. Hun serverte nydelige lapper i et nyoppusset bygg som hadde vært løe, tror jeg. Nå var der kunstutstilling med bilder laget av Frank Brunner – maleri og grafikk, Per Fronth – maleri og fotografikk, og Bjarne Melgaard grafikk. Utstillingsrommene kunne også brukes til selskaper og for turister og andre gjester. Flateland camping lå like ved med plass til 18 cabins og 100 campingplasser. Kvinnen fortalte at de hadde sauer som gikk på beite i heier et stykke unna. Jeg synes dette er et eksempel på at kreative mennesker kan skape arbeidsplasser på en gammel gård i en ny tid. Lykke til, og lenge leve viljen til å ta vare på kunsten og kulturlandskapet på bygdene i Norge. En god valgkamp er preget av den kristne forvaltertanken. Godt valg.
Facebook kom opp med et minne fra 20. juli 2014 på Havik i Farsund kommune. Se nedenfor. I år 20. juli 2017 velger vi å kjøre til Havhotellet på Spangereid i Lindesnes kommune. Kysten i sør er rik på muligheter for kortreist ferie. I år er det 49 år siden vi ble viet i Oddernes kirke. Hva blir det neste?
Hav og vind i Havik.
Den smale vei til Havik
på Lista var fylt opp av biler langs hele veien og på parkeringsplassen. Solglade familier og folk i alle fasonger l…å strødd utover den myke, milde sanden. Vinden kjølte oss ned til passelig, behagelig temperatur. Himmel og hav var sydd sammen med glitrende sting. Seilbåter, store skip og hang glidere spilte på lag med vind og bølger.
Myke ansikter, ikke steinansikter.
20. juli ble en god dag 46 år etter brudevielsen vår i Oddernes kirke i 1968.
Bildene viser vind du ikke ser, og kunst i mose på stein, og blikk mot havet.
Skaperen spiller på mange strenger. Bare se og hør…
Ser du ansiktet i stein med øyne, nese og munn laget av mose?
Herren vil ikke skape steinansikter, men ansikter i myk mose, myke og milde…
Hav
Men nu er der helg over havet!
Lysdis saalangt en kan øine —
slig underfuld Paradis-stilhed —
Og himmelrummet deroppe,
det havblanke dyb dernede,
alt svæver i endeløs sol.
Søndag 9. juli 2017 dro kona og jeg til Hekkfjellet i Hægebostad kommune sammen med Indremisjonsforbundet i sør. Jeg ble nysgjerrig på å vite mer om stølslivet. Lokalhistoriker og stølseier John Fidjeland fortalte under misjonsstevnet om livet på Bryggesåhommen, der han har hytte og er lommekjent. Jeg fikk også vite mye ut fra en artikkel han har skrevet.
Bilde. John Fidjeland i midten forteller under misjonsstevnet om stølslivet på Bryggesåhommen . Til venstre en mann fra England som har jobbet mye i Senegal. Til høyre en mann fra Nederland som nå bor i Hægebostad kommune.
Bilde. Hytta i hom, det vil si, i den breie dalen, tilhører Fidjeland.
En hom betyr en brei, stutt dal, og det passer godt til landskapet vi ser.
Bilde:Sandstranda og badeplassen, og hytter som vitner om nye tider på stølsvollen.
Fra hytta ser vi ut over Homsvatnet som er 400 dekar stort. Vannet har en fin sandstrand som er 100 m. lang. Der har man mulighet til å bade om en liker kaldt vann. Homsvatnet ligger 623 m. over havet med høye fjell opp til ca. 800 m som bakteppe.
Bilde av Eldhuset.
Det er fem stølsbruk på Bryggesåhommen. Opprinnelig var det fem eldhus her. Vi var inne i ett av de: ca. 4x 4 m., halvdelen brukt til seng, åre midt i rommet og hull i taket til røyken fra ilden. I senga var det brukt høy som madrass, og gulvet var før hardtrampet jord, men nå kledd med trebord. Eldhuset har fremdeles torvtak. Men på bjørkeneveren under torva er det nå lagt grunnmursplast. I slike eldhus bodde hele familien opp til en måned hvert år. Vi var inne i dette eldhuset og fikk oppleve hvor trangt og mørkt det var selv om det var lyst ute. Nå er åren i eldhuset byttet ut med en liten vedovn. På veggen over døra har mange slåttekarer og tjenestefolk satt sine merker med innskårne bokstaver
Bilde: Karen Marie Orthe fra Søgne, gift med en mann fra Eiken. Hun fortalte at hun hadde overnattet i eldhuset for 50 år siden. I dag er de fleste eldhus og løer ramlet sammen, men grunnmuren er enda synlige.
Ingebjørgs foto av løa på stølen som er bygd sammen med eldhuset. Molteplanter på taket.
I dag er dette eldhuset bygd sammen med ei løe, det best bevarte på Hekkfjellet.
Livet på stølen var strevsomt. En hel dag gikk med til å komme opp på stølen med buskap, barn og hest. På hver støl slo de opp til 20-30 hestelass med høy. Fikk de ikke plass til høyet, satte de det i stakk. Å frakte ett lass med høy ned til dalen tok drøyt en dag. Barn fra 7 til 13 år måtte gjete kyrne i sol, skodde og regnvær.
I 1832 ble det født en gutt på Bryggesåhommen. Han ble døpt i Homsvatet med navnet Olav. I dag er det svært mange etterkommere etter Olav i kommunen, i landet og i Amerika.
Ved Klovstein over Bryggesåhommen ble det skutt en bjørn i 1887, den siste som ble skutt i Eiken.
Ca. 1950 tok stølslivet slutt. Men enda blir gresset slått over en periode på tre år. Faglig råd er slik: Halve stølsvollen slås første året, resten neste år, og det tredje året får gresset stå urørt, så gresset får hvile.
Kilde: Artikkel skrevet i år 2000 av John Fidjestøl.
Dra til Hekkfjell er brukt som et negativt uttrykk. Forsvinn, kom deg langt unna. Kona og jeg dro til Hekkfjellet i Hægebostad kommune i går søndag den 9. juli 2017 og var der hele dagen. Vi leste i Lister24 at det skulle være stevne på Hekkfjell. Lenge har vi drømt om å komme opp på Hekkfjellet i Eiken en gang til. På smale, svingete veier mellom mange blanke, blå vann kom vi til slutt til en rundkjøring der vi parkerte bilen sammen med ca. 15 andre biler.
Så kronglet vi oss fram på en kronglete sti mellom forvridde trær, over en liten bekk og over myrlendt terreng. Fjellskoene sto trygge og tørre hjemme i Lyngdal, mens jeg ble våt på sokkene og joggeskoene, og kroppen ble krydret med svette. Et par yngre, omsorgsfulle karer bar bagasje for oss på slutten av vandringen. Tilbake til parkeringsplassen valgte vi å sitte og hutre i en liten båt. Vi er glade for at vi dro til Hekkfjell på stevne med Indremisjonsforbundet Sør. Stevnet ble arrangert for andre året, og jeg er sikker på at dette ikke var det siste. Dra til Hekkfjell. Det kan gi deg en positiv opplevelse.
John Fidjeland loste oss fram til hytta deres på Bryggesåhommen ca. 1 mil inne på Hekkfjell og ca. 623 m. over havet. Den høyeste delen av Hekkfjellet er nesten på høyde med Jerusalem som er 850 m.o.h. på det høyeste. Stevneleder Edvard Foss minnet om det som skjedde i Jerusalem, da Jesus døde for våre synder og utslettet skyldbrevet mot oss. Vi var ca. 40 samlet i og rundt hytta som du ser på bildet, og det kom inn over 4400 kr i kollekt.
Indremisjonsstevnet hadde lange linker til andre land enn Norge. Mannen til venstre er fra England og har arbeidet mye i Senegal. Mannen i midten er John Fidjeland fra Hægebostad kommune som er vertskap sammen med kona som serverte flere velsmakende kaker. Mannen til høyre bor nå i kommunen der Hekkfjellet er, men han har røtter i Nederland.
En spennende side ved misjonsstevner er å treffe mennesker som du ikke har sett på mange år. Ingebjørg til venstre snakker med en kvinne fra Søgne som vi var på reise sammen med i Skottland for 15 år siden. Misjonsstevner er som rike minnebøker.
Til venstre sitter Edvard Foss og til høyre Kjell Hauan som talte ut fra Johannes evangeliet om kvinnen som ba Jesus om å få det levende vann. Vi kan reflektere videre for oss selv ut fra det Jesus sier i Joh4,14: Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.
Jeg måtte inn på Hekkfjellet for å oppleve for første gang en bukett med molter som dekorasjon på et hyttebord. Takk til ekteparet Fidjeland som møtte oss med vennlighet, varme og veldig stor viten om seterlivet på stølsvollen ved Homsvatnet og mye mer. Ca. 1950 tok stølslivet her slutt. Ei ny tid tok til. Er tida nå inne for nye misjonsstevner? Før i tida brukte de en dag på å frakte et lass med høy fra stølsvollen og ned til dalen i Eiken. Vi brukte ca. sju timer på en reise fra Lyngdal for å oppleve Herrens herlighet i Ordet, ved bordet og i skaperverket.
Én times reise fra Stavanger, Sandnes og Sola lufthavn ligger eventyrlige Preikestolen fjellstue ? akkurat der stien til Preikestolen starter. Fire unike bygg med ulike karakterer og fasiliteter. Med restaurant-, overnattings- og aktivitetstilbud i den absolutte norgestoppen. Oppholdet på fjellstua for våre gjester er selve prikken over i-en etter turen til verdensattraksjonen.
Preikestolen.Sitat fra https://www.preikestolenfjells…tue.no/
Inntrykkene fra besøket sammen med familie har festet seg. Bildene tåler å ble sett om igjen. Bilder fra 2015.
