Om høsten kan vi øse av kjærlighetens og blodets farge fra Skaperens kunstnerhand. Han deler raust ut av sitt fargerike, sommervarme liv når vi er på vei mot kulden, frosten, isen og vinteren.
Blader fra hagen vår i Høylandsvei 11 i oktorber 2015.
Mennesket er som blafredne blader i vinden,
vakre å¨se på
vonde å miste
visne alene
MEN i Guds røde hand
gløder nytt liv
Blomstene er fra New York september 2015, der immigrantene strømmet på fra mange land i Europa og andre steder med håp om fred og frihet i et løfterikt land.
Når vi spiste lunsj eller middag ute på restauranter, var det alltid altfor mye mat. Tallerkenen var altfor store. På hotellene var frokosten altfor søt. Det var altfor mye i mengde og altfor mye søtt. Det var ikke sunt for helsa. Jeg spiste mye god mat i USA, men jeg måtte bremse noe på mengden.
Bird-in-Hand er et vakkert navn på en kafe, synes jeg. Vi er i Amish-land i Lancaster. Her var rikelig mat og god mat.
Vi var som små fugler som spiste fra Guds hand, tenker jeg.
Jeg spiste opp kjøttet. men alt det grønne klarte jeg ikke å få ned.
Her ser vi to deltakere i vårt reisefølge med Israelsmisjonen på Si reise.
De fikk mer enn nok grønt å spise. Jeg tror ikke Solveig til venstre noterer oppskriften på denne matretten.
Vår reiseleder, Rolf Gunnar Heitmann, og jeg gikk gjennom ei kinesisk gate i New York. Der viste de fram havets retter. Vi kjøpte ingenting her fra det dypet havet.
I Lancaster var det ikke lang vei for maten fra Amish-landbruket til matbutikker.
Jeg var inni i holocaust-museet i Washington. Kontrasten mellom maten den jødiske fangen fikk under 2. verdenskrig, og overfloden av mat som vi fikk i USA i 2015, var enorm.
Uretten, urettferdigheten og ugjerningene mot jødene gir meg grunn til å reflektere…
Da vi besøkte Amish-folket i Lancaster med Israelsmisjonen, hvilte det en atmosfære av ro over menneskene og landskapet.
Hestene hadde en høy status som arbeidsdyr. De var spenstige. Vi så dem i aktivitet foran en vogn på veiene eller i full aktivitet på jordene.
Bildene nedover viser stilige klær som Amish-folket bruker, en vegg i et skolerom med pedagogiske virkemidler, et teppe ute på ei snor som reklame for salg, sykler som barn hadde lov til å bruke, bilde på veggen som viser deres tro på Gud.
Amish-folket har ikke kirkehus. De samles i hjemmene. Rundt 20-40 familier går sammen om en menighet. Medlemskapet i kirken begynner ved dåp vanligvis mellom 16 og 25 år. Bortimot 90 % av amiske tenåringer velger å bli døpt og medlemmer av kirken. Utdannelsen i deres egne skoler slutter ved åttende klasse da elevene er 13-14 år.
Amish-folket er kjent for å leve i et bondesamfunn preget av et enkelt liv med tradisjonstro klær og motvilje til å tilpasse seg moderne teknologi som elektrisk strøm og biler. Amish-folket nedstammerfra et fellesskap på 1500-tallet som ble kalt de sveitsiske brødrene. Amish-mennonittene var en trosretning som begynte å utvandre til Amerika fra det sørlige Tyskland på 1700-tallet. Utvandringa var en reaksjon på religionskriger, misnøye, fattigdom og forfølgelse. I dag kan det på mange vis se ut som de lever rundt 1850, men påvirkning fra livet rundt dem i 2015 merkes nok noe. Vi besøkte Amish-folket 23. september 2015 under ledelse av Den Norske Israelsmisjons generalsekretær, Rolf Gunnar Heitmann.
På bildet ser vi ei typisk Amish-vogn Det er bare delvis sant at Amishfolket kun bruker hester i landbruket og som fremkomstmiddel. Men mange hester var i arbeid på veiene og i åkerene. Hesten var velstelte, vakre og elegangte. Det er tillatt å bli kjørt i biler, busser og tog. Videre er det tillatt å bruke strøm som ikke leveres over strømnettet. De kan bruke generatorer, batterier og delvis solcellepanel. Telefon skal de ikke bruke inne i huset, men i et eget uthus. På den måten unngår de at verden rundt dem trenger seg inn på.
Jeg antar at denne store tankbilen henter melk på en av de store gårdene som tilhørte Amishfolket i Lancaster. Guiden vår fortalte at bøndene her hørte til de mest velstående. Mens noen deler av Amish-folket har totalforbud mot å benytte seg av motorisert redskap, er det andre grupper som har tillatelse. Men da må traktoren til gjengjeld være svært nøktern, og gummihjul er ikke en del av Amish-stilen.
Gårdene så store ut. Landbruket og hele samfunnet er basert på at alle hjelper hverandre, spesielt når ulykker rammer dem som brann og sykdom. Nestekjærligheten er viktig.
Amish-folket steller godt med jorda, hestene og kuene. Jeg tenker at dette folket er preget av skapelsesfortellingen i Bibelen. 1 Mos 1,28: Gud velsignet dem og sa til dem: “Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.
Amish-folket produserer god og fargerik mat til glede for fastboende og turister som vi ser på bildet.
Amish-folket har mange vakre blomster å by på. De er grunnlaget for den viktige turistnæringa på landsbygda.
Vemestad kvinneforening er på en måte mor til alle misjonsforeningene i Kvås. I forbindelse med jubileumsfesten i går i Lyngdal bedehus den 25.10.2015 er det naturlig å minnes kvinneforeninga i Kvås. Gustava Kielland var med på å stifte foreninga i Kvås 2-3 år etter foreninga i Lyngdal prestegård ble stiftet i begynnelsen av 1840-årene. Før foreninga i Kvås ble stiftet, reiste flere kvinner fra Kvås til Lyngdal og deltok på møtene i prestegården. Anna Moi forteller at Tarjer Birkeland kom til dem på Vemestad kl 5 om morgenen for å gå til møte i prestegårdens kvinneforening. Jeg ser for meg fire-fem kvinner fra Kvås til fots med rokk på ryggen.
Gustava Kielland, ca. 80 år gammel og blind, forteller om møtene i prestegården i boken Erindringer fra mitt liv som kom i nytt opp lag i 2013. Mange kom langveis fra, men ingen klaget over den lange veien. Etter hvert som medlemmene kom, satte de seg straks til å arbeide, det var et arbeidsmøte, og ingen tid måtte spilles. Det var utrolig så meget det ble spunnet, sydd og strikket på en slik dag?Rokkene surret, kardene raslet, strikkepinner og nåler rørte seg raskt i de flittige hendene, og tungen løp om kapp med dem. Jeg ser for meg kvinnene fra Kvås på vei hjemover i Kvåsdalen tent av misjonsilden i prestegården. De hadde nok mye å snakke om etter kvinnemøtet sammen med fru Gustava: Nyheter om nøden i verden, nye mennesker de hadde vært sammen med, den lille misjonsbøssa og ord fra Bibelen om misjonens store sak. I ettertid ser vi at kvinnene var pionerer. De var kvinner som tok internasjonalt ansvar lenge før politikerne kom på banen for alvor. Barna ble også med i misjonsvisjonen. To eller tre småpiker var med da misjonsforeningen i Lyngdal startet, forteller Gustava. I Kvås vokst det fram mange nye kvinneforeninger for NMS i l tillegg til Vemestad-foreninga var det i 1920 kvinneforeninger på Veggje, i ytre Austheia, i øvre Vestheia, i ytre Vestheia, i øvre Vestheia og i Kvås. En gang kvinnene skulle bryte opp fra det siste foreningsmøtet i Kvås før jul, sa Adriane Vemestad. Nå æ dette det seinste møte i år, og møje kan forandre seg til me møtast i det nye året. Men det seie eg dokke bodn: Dokke må ikkje slutta å arbeida. Det ble hennes testamente til misjonskvinnene i Kvås. Hun døde straks på nyåret. Vemestad kvinneforening har ført arven videre. Det så vi på Vemestad bedehus på fredag 19.09.2014, da basaren brakte løs og barn sang om Jesus, misjonens Herre.
Bilde 1. Rokk fra Rom som minner oss om misjonsarven fra mange slektsledd. Bilde 2. Illustrasjonsbilde. Kvinner fra Flatekval kvinneforening på Voss sto å boken SÆDEN som bar hundre fold 1840-194. Gustava Kielland og hennes livsverk.
Trygve Omland
26.10.2015
Kilder: Kvinneforeningsarbeid i Kvås gjennom mer enn 100 år av B. O. H i en avis 3.mai 1954, SÆDEN som bar hundre fold 1840-1940 om Gustava Kielland og hennes livsverk, Misjonsarbeid i Lyngdal gjennom 100 år av H. J. Svennevik og E.M. Wåskeland 1946.
Kjente personer sto i kø på Lyngdal bedehus søndag 225.10.2015 for å hedre misjonskvinneforeningene i Lyngdal. Ordfører Jan Kristensen husket den gode maten som han fikk smake når det var kvinneforening hjemme hos hans mor. Stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan husket tanter som var med i den samme foreninga. De forventet at overskuddet på årets basar på Foss allltid var noe høyere enn året før. Da det ikke var stiging i inntekter et år skyldte de på influensa. Stortingsrepresentant Ingen Foss har mange gode minner fra deltakelse i kvinneforening og basar i Kvinesdal. Misjonskvinnene kan si til Storting og Regjerning: Velkommen etter med internasjonalt engasjement, nødhjelp og kvinnerepresentasjon. Kvinnene fikk stemmerett i Det Norske Misjonsselskap i 1904, og i staten Norge i 1913. Kultursjef Jan Seland minnet om at kulturprisen for Lyngdal gikk i 1990 til Rom kvinneforning og Grønndokka kvinneforening. Siden har flere misjonskvinner fått kulturprisen.Sokneprest Ragnhild Lied var stolt over å bo i Lyngdal prestegård der kvinneforeningenes mor, Gustava Kielland, bodde i sin tid.
Jeg har en visjon som jeg ser gå i oppfyllelse: Kvinner for Kristus, kvinner med korsmerket, kvinner i kulturlivet, kvinner til fremmede kyster.
Jeg var heldig som fikk sitte til bords med trofaste tjenere i Gustava Kiellands forening.
Til venstre på bildet sitter Torhild Vidringstad og så Solveig Madland Meberg. De er aktivt med i Gustava Kiellands kvinneforening. Medlemstallet er nede på seks. I tillegg er det en støttegruppe som hjelper dem. Behovet for nye medlemmer er stort. Det haster med å få inn nye i foreninga hvis den skal leve videre.
Representanter fra tre foreninger ble her hyllet med sterk applaus fra rundt 150 misjonsinteresserte på Lyngdal bedehus. De tre foreningene har røtter som går ca 175 år tilbake i tid: Gustava Kiellands forening, Grønndokka kvinneforening og Vemestad kvinneforening.
Til høyre på bildet ser vi utsendinger fra NMS Region Sør: Leder i regionstyret Valborg Hauan og misjonskonsulent Ellen Jorunn Norheim.
Lokalhistoriker Ådne Fardal Klev kåserte med glimt i øyet om Gustava som barn og banebryter for den største kvinnebevegslen i Norge på 1800-tallet. Jeg anbefaler alle misjonsinteresserte å få tak i boka av og om Gustava Kielland som ble gitt ut i 2013 av Ådne.
Studiesjef ved Misjonshøgskolen, Kristin Fjelde Tjelle holdt festtalen om kvinneforeningenes betydning for misjonen, samfunnet og ute i andre land som bl a Sør-Afrika og Kina.
Anne Persdotter Flugstad sang og spilte rollen som venninne og nabokone til Gustava Kielland med humor og alvor.
Arild Tobiassen ledet jubileumsfesten. Han fikk virkelig innfridd sine store forventninger. Mange hadde tatt med kaker og smørbrød som smakte godt. Takken går til en hver som gjorde denne festen mulig som inspirasjonskilde til å vinne verden for Kristus.
Bildet viser utdrag fra forsida til boka av Ådne Fardal Klev med tekster av Gustava Kielland.
I morgen den 25.10.2015 skal det feires at vi har hatt kvinneforeninger for Det Norske Misjonsselskap i Lyngdal i 175 år. Det blir gudstjeneste i Lyngdal kirke og misjonsfest i Lyngdal bedehus. Jeg legger ut noen bilder av misjonskvinner som jeg har funnet.
Bilde av Rom kvinneforening 1940 i boka Misjonsarbeid i Lyngdal gjennom 100 år.
Bilde av Grønndokka kvinneforening 1940 i Misjonsarbeid i Lyngdal gjennom 100 år.
Bilde av Rom kvinneforening i Farsunds Avis 27.04.2007 da navnet ble endret til Gustava Kiellands forening.
Bilde fra Farsunds Avis 6.02.1988. Tre generasjone som har vært medlem i Rom kvinneforening. Fra v. Min mor Thorhild Omland Vegge, min mormor Olene Rom og min oldemor Sofie Amalie Herdal.
Bilde fra Fædrelandsvennen 14.02.1959. Vår gode nabo, Helene Vintland, som møtte trofast opp til foreningsmøter selv om hun var 84 år.
Vi har god grunn til å minnes misjonskvinna Gunhild Regine Rom. Hun hadde heimen som misjonsstasjon. Det er på tide at hun får større oppmerksomhet i vår tid.Vi har god grunn til å minnes misjonskvinna Gunhild Regine Rom. Hun hadde heimen som misjonsstasjon. Det er på tide at hun får større oppmerksomhet i vår tid.
Søndag 25. oktober 2015 slår misjonsfolket i Lyngdal på stortromma. Vi blir innbudt til jubileumsgudstjeneste i Lyngdal kirke om formiddagen og misjonsfest i Lyngdal bedehus om ettermiddagen. Det er 175 år siden kvinneforeningene i Lyngdal så dagens lys. Prestekona, Gustava Kielland, er blitt kalt kvinneforeningenes mor med rette. Men mange andre kvinner har også vært med i misjonsbevegelsen som vi kunne kalle KVINNER FOR KRISTUS. Jeg vil peke på ei kvinne som er grundig omtalt i boka Misjonsarbeid i Lyngdalgjennom 100 år. Navnet er Gunhild Regine Rom. Da medlemstallet i den første kvinneforeninga økte sterkt, delte de foreningen i to. Det ble da en forening for den øvre del av Lyngdal, og en for den nedre del. Dermed oppsto to foreninger som nå blir feiret, Grønndokka kvinneforening og Rom kvinneforening som nå heter Gustava Kiellands kvinneforening. Gunhild Regine Rom var den første lederen på Rom. Vi feirer også Vemestad kvinneforening.
Gunhild Regine Tobiasdatter Oftebro hadde en solid bakgrunn for å lede en misjonsforening. Hennes far var bror til misjonspresten Ommund Oftebro, og misjonslege Christian Oftebro var hennes bror. Hun tok med seg misjonsengasjementet inn i sitt nye hjem på Rom da hun giftet seg med Tollak Larsen Rom i 1868. Hun var da rundt 24 år. Gunhild styrte Rom kvinneforening i ca. 40 år, og i alle disse årene hadde hun foreninga i heimen sin.
Hennes datter, Anna Elisabeth Asheim, født 1884, skildrer foreningsmøtene i misjonsheimen på en vakker måte. Hun skriver blant annet: Jeg glemmeraldri den vidunderlige fred og åndsfylde som omgav oss der inne i stuen. Det var som hele rommet var fylt derav. Som liten pike og ungpike og voksen kvinne satt jeg så stille og andaktsfull og suget i meg den vidunderlige atmosfære som fylte stuen, dale ned over meg og fylle min sjel.
Gunhild hadde en særlig evne til å trøste og hjelpe de som var i åndelige vansker. Noen kom til foreningsmøtet før det skulle begynne for å snakke med Gunhild. Trygg og frimodig fortalte da Gunhild om Guds kjærlighet i Kristus. Tvilen og mismotet ble byttet ut med fred og visshet.
Når alle kvinnene var samlet ved tretiden om ettermiddagen, kom kaffien og koppen fram, og så rokken og kardene. Seinere hadde de andakt og leste fra Misjonstidene som er bladet til Det Norske Misjonsselskap, og de talte sammen om det som lå dem på hjerte.
Gunhild var opptatt av mer enn misjon. Hun fødte 11 barn i løpet av 22 år fra 1869 til 1891 ifølge min opptelling i Oddleif Lians bok Lyngdal II. Jeg tenker at Gunhild og hennes mann har hatt store utfordringer med så mange barn og med stort engasjement i misjon og samfunn. Hennes mann Tollak Larsen Rom var kasserer i Lyngdal Sparebank på Rom fra 1894 til 1919. Han skulle ha en årslønn på 600 kroner, og han måtte da holde banklokalet med brensel og lys.
Gunhild Regine Tobiasdatter var poståpner i 1886-1908. Hun var datter til Tobias Bergersen som var poståpner i 47 år på Romsmoen fra 1839 til 1886, og han drev bokhandel i postrommet. Der var mest religiøse bøker, men også aviser og tidsskrifter. Det kan vel kalles et kultursenter. En ridestein ligger vest for huset, og det tyder på at dette er viktig ferdselåre. Dette forteller litt om det kulturelle miljøet som Gunhild levde i.
Tollak og Gunhild var født samme år, 1844. Gunhild døde i 1932, og Tollak døde i 1938, altså rundt 88 år og 94 år. I Lians bok er det bilde av en stor forsamling som feirer diamantbryllupet til Tollak og Gunhild i 1928. Mange vil nok finne kjente og slektninger på bildet. Vi skjønner at her ser vi frukten av et engasjert ektepar med et stort nettverk og mange virksomheter.
Vi møtte en spirituell rabbiner i et jødiske samfunnet i Crown Heights i New York. Selv om de ultra-ortodokse jødene som han representerte, holder fast på mange speiselle regler og tradisjoner, tar de imot turister og viser dem rundt i synagoge, på verksted og i restaurant.Vår vandring førte oss til et spisested der de serverte koshermat.
Denne rabbineren tok imot oss i et bibliotek der veggene var fullle av bøker. Han satte fort sjelen i sentrum. Sjelen måtte vi gi mye større oppmerksomhet enn kroppen, sa rabbineren. Han hørte til i en retning som kalles Chabad-Lubavitch. Navnet kommer fra en russisk by der de hadde hovedsete i 100 år. Denne retningen innen jødedommen har 3500 sentre rundt i verden. De har også kontor i Norge. Mennene skiller seg mest ut ved skjegget og den svarte hatten over kipaen. De har beholdt sin klesdrakt fra Øst-Europa på 1700-tallet.
I synagogen satt noen få kvinnene på et nedslitt galleri, et slags loft, med religiøse bøker og moderne mobiltelefoner foran seg. Kvinnene er ifølge samfunnets lære allerede på et høyt spirituelt nivå. De slipper derfor å be like mye som menn. Samfunnet er i stor vekst fordi de oppsøker andre jøder for å inkludere dem, og fordi kvinnene gjerne får over ti barn.Det er nærmest umulig å gifte seg med ikke-jøder.
Vi satt på galleriet sammen med kvinnene og så på en myldrende mengde med svarte hatter på unge hoder. Barnas oppdragelse er streng. De har forbud mot TV, radio, aviser, magasiner og kino. Foreldre tillater ikke at barna skal se all volden og reklamen på TV. Telefonene er gjerne stengt for sekulær nettsurfing. Dette samfunnet er et minisamfunn i storsamfunnet. De har egne skoler, butikker og restauranter. Et problem er mangel på høyere utdannede folk, f. eks. leger. De har omsorg for rusavhengige, hjelper hjemløse og deler ut mat.
Vi ble med inn i et trangt, uryddig rom der to menn arbeidet med å lage små, svarte bokser. Disse teffelinene som mennene har på panna, fylles med hellige vers fra Thoraen skrevet med små bokstaver på tynt papir.
De ultra-ortokose jødene som vi møtte, tror ikke på Jesus som messias. De venter at messias skal komme snart. Når han kommer, vil han ta bort all sult og sykdom, og gjøre verden til vakrere sted å leve. Mens de venter, arbeidere de med å følge 613 bud som Gud har gitt dem.
Når jeg tenker tilbake på vandringen i det ultra-ortodokse jødiske miljøet, blir jeg enda mer takknemlig for troen på Jesus som Messias, troen på hans soning for våre synder, hans oppstandelse til evig liv, hans trofaste kjærlighet, nåde og tilgivelse. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave, leser vi i Ef 2,8.
Kilder:
Den jødiske rabbineren som viste oss rundt i det ultra-ortodokse miljøet.
