Ved Rondane av Vinje

I kveld skal jeg på Vinje-kveld i Sommerdalen der Anne Kristin og Ådne Fardal Klev tar imot oss. Vi får høre i ord og toner om Aasmund Olavsson Vinje (1808-1870). Min tidligere lærer Gerd Lie deltar sammen med min klassekamerat på realskolen og gymnaset Torgny Farbrot og hans kone Ellen B. Farbrot. Jeg håper vi får høre diktet og sangen Ved Rondane. Jeg fikk lyst til å forberede meg til Vinje-kvelden ved å reflektere litt rundt den første strofa i dette diktet Frå Ferdaminni frå sumaren 1860 (1861).

Mitt barndoms fjell var små høyder på Birkestøl. Jeg var med mine besteforeldre om sommeren til stølen for å slå gress med ljå, kjøre inn tørt høy i løa på slede og samle inn kvister fra osp som vintermat til kyrne. Det landskapet som var dyrket, lignet et opprørt hav med store, bratte bølgedaler. Fjellet med varde på lå høyt nok til at vi kunne se noe av fjorden ved Kvavik, og fra hytta kunne vi se lys fra biler på veien til Farsund. Svetten i panna kunne piple fram under byrden av ei tung bør med tørt høy på ryggen. Gullet var bestemors arme riddere og lapper som sendte deilig duft ut fra ovnskroken. Minnene fra barne- og ungdomsårene med mormor Olene og morfar Reinert gjør meg tankefull og takknemlig, og jeg blir munter og glad. Minner strømmer på meg som livsglede i mitt gamle legeme.

 


 

Vi besøkte Rauland i Telemark i 2014. Her er ett av mange eksempler på naturen som inspirerte Aa O Vinje til å skrive…

No ser eg atter slike fjell og dalar

Trygve Omland

20.04.2016

Ved Rondane

av A. O. Vinje

No ser eg atter slike fjell og dalar
som deim eg i min fyrste ungdom såg,
og same vind den heite panna svalar;
og gullet ligg på snjo som før det låg.
Det er eit barnemål som til meg talar,
og gjer meg tankefull, men endå fjåg.
Med ungdomsminne er den tala blanda:
det strøymer på meg, so eg knapt kan anda.

Ja, livet strøymer på meg som det strøymde,
når under snjo eg såg det grøne strå.
Eg drøymer no som før eg alltid drøymde,
når slike fjell eg såg i lufti blå.
Eg gløymer dagsens strid som før eg gløymde,
når eg mot kveld av sol eit glimt fekk sjå.
Eg finner vel eit hus som vil meg hysa,
når soli heim til notti vil meg lysa.

Alt er som før, men det er meir forklåra,
so dagsens ljos meg synest meire bjart,
og det som beit og skar meg so det såra,
det gjerer sjølve skuggen  mindre svart;
sjølv det som til å synda tidt meg dåra,
sjølv det gjer harde fjellet mindre hardt.
Forsona koma atter gamle tankar:
det same hjarta er som eldre bankar.

Og kver ein stein eg som ein kjenning finner,
for slik var den eg flaug ikring som gut.
Som det var kjemper spør eg kven som vinner
av den og denne andre håge nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til soli burt i snjoen sloknar ut.
Og inn i siste svevn meg ein gong huggar
dei gamle minne og dei gamle skuggar.

Dikte, Noregs boklag, 1960, s. 31

 

PYROMANEN OG DET RØDE BLOMSTERKORSET

Jeg skal se filmen Pyromanen i Lyngdal kino fredag 22. april 2016. Det er med mange slags blandede følelser jeg setter meg ned i kinosalen. Jeg ser for meg mennesker i Finsland som ble berørt av brannene i 1978 på forskjellige måter. Bygdefolket besto prøven i alle prøvelsene. 

  • Jeg hadde vondt av denne fine gutten, sa en nabo om brannstifteren til Magasinet i Aftenposten 12. november 2010.

 Jeg ser brannstifteren, foreldrene hans, et eldre ektepar som mistet hus og hjem i brannene, en ung gutt som ble skadet, lensmannen som tok seg av saken, klokkeren i Finsland kyrkje som jeg var sammen med i kirken den siste kvelden før tilståelsen, naboer til brannstifteren, aktive i brannslukningen, menighetsmedlemmer som ville vise omsorg. Jeg har vært sammen med alle disse i det tragiske dramaet.

Smerte, sorg, samhold, sinne, spenninger og solidaritet knyttet oss sammen midt i fortvilelsen, forferdelsen og frykten.

Vi sitter sammen i Finsland kyrkje, klokkeren i menigheten og jeg. Det er 5.-6. juni 1978. Bygdefolket er redd for at det hellige huset skal bli neste mål for en eller flere brannstiftere.

Klokka er 23.17 den 5. juni. Raset går i brannstifteren. Han tilstår. Han har tent på ti steder i Finsland siden 6. mai.  Meldingen kommer til oss to som sitter vakt i kirken: Han er tatt. Lettet står vi på veien utenfor kirken som er fra 1803. Vi trenger ikke sitte vakt lenger i Herrens hus.  Han er tatt.

Ingen er døde i brannene.

Noe seinere står jeg sammen med brannstifteren . Vi står sammen i et lite rom i kretsfengselet, et rom for besøkende. Vi er sammen i et rom høyt oppe med god utsikt over gaten der mennesker går fritt.

Jeg ser et blomsterbed. Jeg ser at det har form som et rektangel. Det er klare grenser mellom den harde gaten og det myke blomsterbedet.

Blomstene er røde. Jeg ser det fra et rom i fengselet. Blomstene er røde og vendt oppover til Skaperen og oppover til oss i fengselet.

De røde blomstene er plantet som et rødt kors i byen like ved kretsfengselet.

Det røde blomsterkorset har brent seg fast i tankene og følelsene mine.

Det røde blomsterkorset fra 1978 blomstrer enda i brystet mitt i år 2016. 

Tro og håp, skyld og soning, syndsbekjennelse og tilgivelse vokser alt ut som roser i torner. Kjærlighet fra Gud springer like ut fra det tomme korset, fra den tomme graven, der Jesus Kristus var, er og blir Forsoneren.

Det røde blomsterkorset lyser og dufter av kjærlighetens høysang om tro, håp og kjærlighet. Slik slutter sangen: Størst blant dem er kjærligheten. 1. Kor 13, 13.

Slik slutter romanen om brannstifteren Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll Tiden Norske Forlag 2010. Størst av alt er kjærligheten.

Kan det røde blomsterkorset bli begynnelsen på et nytt, rødt blomsterbed i ditt og mitt hjerte? Skimter vi nådens mulighet i det meningsløse?

Jeg er spent på om filmen Pyromanen åpner opp for smertene i mangfoldet av motstridende følelser.  Og jeg er spent på om vi får oppleve undringen over at livet er preget av lykke for noen, men ulykke for andre, selv om man vokser opp i den samme, gode bygda, på den samme gode skolen og i de samme gode tradisjonene?

Trygve Omland

19.04.2016

Folkehøgskoler fulle av fantasi

Mange fra Lyngdal har gått på folkehøgskole. Noen valgte Kvås Folkehøgskole, andre dro ut av kommunen til Birkeland Folkehøgskole som i dag kalles Folkehøgskolen Sørlandet, eller de dro enda lenger vekk.

 

 

Fantasibruk, festlige opptrinn og fantastiske påfunn forventer vi på folkehøgskoler. Eksamensfrie skoler kan åpne opp for mangfold og bruk av hele mennesket.

Det ser vi på bildet: En lang rekke elever på ski. Jeg tror det er tatt på Birkeland folkehøgskole der min onkel, Alf Rom (født 1923), var elev, og der han fant sin Marie som jobbet der. Jeg kan tenke meg at det var en liten åpning i døra inn til kjøkkenet ?  

Når jeg ser på bildet, får jeg lyst til å leke med ord.

Lang, lange rekke, ingen ut av rekka går.

Rett, rett linje, ingen bryter linja.

Svart, svart strek, sterkt i hvit snø.

Tett, tett med ski, stille sklir i  kø.

Folkehøgskoler ble etablert av den danske pedagogen og teologen Nikolai Frederik Severin Grundtvig, og den første skolen ble etablert i Danmark i 1844. Norges første folkehøgskole ble opprettet 1864.

Birkeland folkehøgskole kalles nå Folkehøgskolen Sørlandet. Det er en kristen folkehøgskole i Birkeland (Birkenes kommune) i Aust-Agder. Skolen tar årlig imot vel 130 elever. Skolen eies av Normisjon, Indremisjonsforbundet og Norges KFUK-KFUM. Kilder: Wikipedia.

Trygve Omland

16. april 2016

VEIEN, SANNHETEN OG LIVET

Søndagens tekst var grunnlaget for samtaler i ei misjonsforening på tirsdag. Jeg skal ikke gjengi samtalen, men dele noen tanker jeg har fått ut fra Bibelen som motiverer til misjon. Les Joh 14, 1–11.

 

Bibelen som du ser på bildet er fra 1904. Mine besteforeldre, Reinert og Olene Rom, fikk den til bryllupsdagen i 1913. Bibelen ligger på gulvet, når jeg tar bildet. Det kan minne oss om at den skal være grunnlaget som bærer oss som et gulv  gjennom livet.

Guds ord det er vårt arvegods.

Jesus samtaler med sine disipler kort tid før han blir korsfestet og står opp igjen fra de døde. Snart blir han tatt opp til himmelen ved sin Fars høyre side, usynlig for sine disipler. Vi er vitne til en avskjed. I en slik situasjon samtaler Jesus om spesielt viktige saker.

La ikke hjertet bli grepet av angst, sier Jesus. La ikke uro, redsel og frykt ta motet fra dere. Angst for framtida kjenner vi også i vår tid.

Tro på Gud, sier Jesus, sett din lit til han som har skapt himmel og jord, mann og kvinne, og som har unnfanget Guds Sønn i jomfru Maria. Stol på Gud som er trofast mot sine løfter og som holder sitt ord fra Bibelen.

Tro på meg, sier Jesus, sett din lit til at jeg gjør i stand et sted for dere, der jeg skal være sammen med dere etter min gjenkomst til jorden. Min framtids dag er lys og lang, synger vi med rette.

Selv om disiplene hadde vært sammen med Jesus i tre år, manglet de kunnskap om veien til Gud og kjennskap til Gud som Far. I vår tid mangler vi også det samme. Bibelkunnskapen har blitt mye mindre. Vi har behov for å studere Bibelen grundig under ledelse av Den Hellige Ånd. Mulighetene for å bli bedre kjent med Gud er større enn noen gang. Bibelen kommer til oss først og fremst gjennom Bibelen både som bok og på Internet, men også gjennom SMS, facebook, DVD, telefon, aviser og blader, radio og fjernsyn. Studerer vi Bibelen som kilde og veileder, og som Guds ord om rett lære og sunt liv, vil Guds Ånd hjelpe oss, trøste oss og formane oss.

Jesu disipler, Tomas og Fillip, virker usikre, søkende og spørrende. Slik kan det også være for meg.

 Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.

Jesus sier: Jeg og ingen andre er veien til målet. Vi skal slippe å famle som i blinde eller i skodde. Vi blir innbudt til å satse på det Jesus sier, og jeg tar sjanse på at Han er den sanne og rette veien.

Jeg følger etter Jesus som er full av nåde og sannhet. Fra Jesus flyter det over av gratis godhet og tilgivelse. Først takker jeg for nåden, så tar jeg imot sannheten. Jesus sier: Jeg er sannheten. Jeg er! Slik kan bare Gud tale. Så er Jesus både menneske og Gud.

Han har åpenbart den fullkomne sannheten om Gud vår Far. Derfor er Jesus livet både mens vi lever på jorda og når vi samles på den nye jorda i himmelen. Livet kommer fra Jesus som veien og sannheten. Ingen kommer til Far uten ved meg sier Jesus.

Jesus sier til Marta og til meg og til deg: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?

Joh 11,25-26.

Trygve Omland

15. april 2016.

VEIEN, SANNHETEN OG LIVET

Søndagens tekst var grunnlaget for samtaler i ei misjonsforening på tirsdag. Jeg skal ikke gjengi samtalen, men dele noen tanker jeg har fått ut fra Bibelen som motiverer til misjon.

Bibelen som du ser på bildet er fra 1904. Mine besteforeldre, Reinert og Olene Rom, fikk den til bryllupsdagen i 1913. Bibelen ligger på gulvet, når jeg tar bildet. Det kan minne oss om at den skal være grunnlaget som bærer oss som et gulv  gjennom livet. Bibelen ser ut til å være vendt feil opp ned. Det kan minne oss om at Bibelen kaller oss til å bli omvendt, at vi blir vendt fra synd til nåde, vendt opp ned. 

Guds ord det er vårt arvegods.

Jesus samtaler med sine disipler kort tid før han blir korsfestet og står opp igjen fra de døde. Snart blir han tatt opp til himmelen ved sin Fars høyre side, usynlig for sine disipler. Vi er vitne til en avskjed. I en slik situasjon samtaler Jesus om spesielt viktige saker.

La ikke hjertet bli grepet av angst, sier Jesus. La ikke uro, redsel og frykt ta motet fra dere. Angst for framtida kjenner vi også i vår tid.

Tro på Gud, sier Jesus, sett din lit til han som har skapt himmel og jord, mann og kvinne, og som har unnfanget Guds Sønn i jomfru Maria. Stol på Gud som er trofast mot sine løfter og som holder sitt ord fra Bibelen.

Tro på meg, sier Jesus, sett din lit til at jeg gjør i stand et sted for dere, der jeg skal være sammen med dere etter min gjenkomst til jorden. Min framtids dag er lys og lang, synger vi med rette.

Selv om disiplene hadde vært sammen med Jesus i tre år, manglet de kunnskap om veien til Gud og kjennskap til Gud som Far. I vår tid mangler vi også det samme. Bibelkunnskapen har blitt mye mindre. Vi har behov for å studere Bibelen grundig under ledelse av Den Hellige Ånd. Mulighetene for å bli bedre kjent med Gud er større enn noen gang. Bibelen kommer til oss først og fremst gjennom Bibelen både som bok og på Internet, men også gjennom SMS, facebook, DVD, telefon, aviser og blader, radio og fjernsyn. Studerer vi Bibelen som kilde og veileder, og som Guds ord om rett lære og sunt liv, vil Guds Ånd hjelpe oss, trøste oss og formane oss.

Jesu disipler, Tomas og Fillip, virker usikre, søkende og spørrende. Slik kan det også være for meg.

 Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.

Jesus sier: Jeg og ingen andre er veien til målet. Vi skal slippe å famle som i blinde eller i skodde. Vi blir innbudt til å satse på det Jesus sier, og jeg tar sjanse på at Han er den sanne og rette veien.

Jeg følger etter Jesus som er full av nåde og sannhet. Fra Jesus flyter det over av gratis godhet og tilgivelse. Først takker jeg for nåden, så tar jeg imot sannheten. Jesus sier: Jeg er sannheten. Jeg er! Slik kan bare Gud tale. Så er Jesus både menneske og Gud.

Han har åpenbart den fullkomne sannheten om Gud vår Far. Derfor er Jesus livet både mens vi lever på jorda og når vi samles på den nye jorda i himmelen. Livet kommer fra Jesus som veien og sannheten. Ingen kommer til Far uten ved meg sier Jesus.

Jesus sier til Marta og til meg og til deg: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?

Joh 11,25-26.

Trygve Omland

15. april 2016.

Barnevogn på landbruksmuseet

Motene for barnevogner har skiftet gjennom tidene. Vi har hatt mye gøy på Rom med en gammel barnevogn som nå er plassert i Lyngdal Landbruksmuseum. Før sto den i låven på Vestre  Rom.

 


Til venstre på bildet:

Jakob Gauksås, Georg Vintland og Thorvald Hagen.

Men hvem sitter og smiler i barnevogna? Og når kan bildet være tatt?

Menn med barnevogn er ikke noe nytt, ser det ut til. Men de som sitter i barnevogna er ikke like store i dag som før i tida.

 


Barnevogna fra Rom er lagret mellom landbruksutstyr på Lyngdal Landbruksmuseum. Jeg håper den få en naturlig plass på museet en gang i framtida.

Trygve Omland

14. april 2016
 

Hester står i regnet

Hva kan vi lære av hester i regnvær?

 


Hester på dyrskue i Lyngdal i 2012. Det var ikke regnvær da bildet ble tatt. Heldigvis for dyrskue.

 

Når jeg har uforståelige drømmer, kan jeg glede meg over å leve helt tilstede i et åpent, frodig  landskap rikt på næring og muligheter.

Når det regner, kan jeg bare la det regne, og ta i mot regnet som et barn med begjær  etter livgivende drikke for å vokse.

Når det regner, kan jeg velge å bare være til og la drømmene fylles med klare, rolige tanker.

Slik tenker jeg ut fra diktet Hester står i regnet.

Jeg ser  hester, en frodig slette, grønt gress, et ansikt, et barn, skyer på himmelen og regn, regn, regn. Jeg drømmer og er samtidig tilstede i det virkelige liv.

 

Hester står i regnet

Når mitt sinn er fylt av drømmer
mere dunkle, mere fjerne
enn min tanke kan forklare,
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell som her.

Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten full av sødme,
sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet,
Lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.

Astrid Hjertenæs Andersen (1915-1985).

Diktet er fra boka De unge søyler, 1948, altså kort etter 2. verdenskrig, en tid da folk i Norge kunne drømme om et bedre liv og en ny framtid med fred og frihet. Forfatteren bruker sterke, sanselige bilder og stemninger fra naturen og årstidene.

Kommentar og foto: Trygve Omland 13. april 2016

Husdyr: Fola fola Blakken

Når vi synger eller leser i dag sangen om hesten som kalles Blakken, legger vi merke til to ting som har endret seg siden sangen ble til. Sangen handler om en gutt og hans far. Nå er det jentene som har overtatt hesten som et ridedyr. I den fjerde strofen står det: Ikke mer slit i dag/Ikke mer sele-gnag. Hesten var før et energisk arbeidsdyr som hadde større behov for å hvile og sove enn i dag. Sangen viser fram hesten som sliter i skogen: Huff, den leie bakke/Og den lange stygge hei/Den var riktig dryg for deg. Nå har traktorene og skogsmaskinene erobret skogen. Fremdeles har hesten en høy posisjon innen travsporten. Et forhold har holdt seg godt. Hester og mennesker kan støtte hverandre og være snille. Den snille snille Blakken, vil mange si om sin egen hest.

Er det ikke et vakkert syn å se hester fra slektsledd til slektsledd i vennlig samspill? Synges sangen om Blakken i skolene i vår tid? Får barn mulighet til å utvikle et godt forhold til husdyr?

Fola Fola Blakken

Fola Fola Blakken
Nå er Blakken god og trett
Blakken skal bli god og mett
Å Fola Fola Blakken

Huff, den leie bakken
Og den lange stygge hei
Den var riktig dryg for deg
Du gamle gamle Blakken

Far han kastet frakken
Blakken kan ei kaste sin
Svetter i det gamle skinn
Den snille snille Blakken

Snart skal Blakken sove
Ikke mer slit i dag
Ikke mer sele-gnag
Og ikke mer tråve

Fola Fola Blakken
Går du inn i stallen din
Kommer vesle gutten inn
Og klapper deg på nakken

Ser du gutten smile
Hører du det bud han har
Han skal hilse dig fra far
I morgen skal du hvile

Drøm om det du Blakken
Bare ete bare stå
Kanskje rundt på tunet gå
Med vesle gutt på nakken

Tekst:  Nordahl Rolfsen. Han ga ut Lesebok for folkeskolen Fyrste band landsmaalsutgaava i 1907.

Trygve Omland 12. april 2016

Steingjerdet er et slitesterkt skriftspråk

Under søndagsturen kom jeg til et mosekledd steingjerde rundt en koselig hage og ei lita rød hytte som blusset av trivsel mellom hav og hei.

Steingjerdet minner om livet som kan oppleves hardt og mykt, grått og grønt, satt sammen av store og små steiner som et puslespill eller en mosaikk, et stykke kunst for den som liker å fantasere og finne sammenhenger.

I dag kom jeg til å tenke på løytnant Thomas Glahn i romanen Pan av Knut Hamsun. Glahn bor i skogen, han søker bort fra støyende samfunnsliv, han lever i harmoni med livet i naturen.

Tankene mine går også til et dikt av Paul-Helge Haugen som vokste opp i Valle i Setesdalen. I diktet Steingjerde skildrer han stemninger i ei bygd på 1950-tallet, da jeg vokste opp. Det er lurt å lese diktet langsomt, lukte og smake på livet i små bygder inni landet.

 

(steingjerde)

 

det var steingjerda
som batt verden
saman

 

strake band frå elva
til fjellet
varme å sitje på
i sommarkvelden

 

steinene kila inn
mot kvarandre
med uendeleg tolmod:
tid og nevar

 

slåtteteigane tett inn til gjerdet
fullmogne og klare for ljåen
tykk eng mot stein:
slik fekk vi først sjå
at det er mogeleg
å forandre verden

 

dei gamle slo kvart einaste strå
og raka vel etter seg
etterpå kvilte dei
studde seg mot steinen
som ryggen til ein gamal ven

 

ennå er dei der
over steinlinjene i landskapet
hender
usynlege i lufta
som vengeslag
om du vågar n?rme deg

 

dette er slitets steinar
dette er historiens skrift
 
Foto og kommentar: Trygve Omland
11.04.2016.

Ord over grind

Denne grinda ved inngangen til en inngjerdet hage i Korshavn minner meg  om et dikt av Halldis Moren  Vesaas. Den røde fargen får meg til å tenke på kjærlighet og vennskap, tillit og trygghet.

 

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

 

Trygve Omland

10. april 2016