Advent 9: Misjonskvinne med elleve barn.

Advent, jul og misjon hører sammen. Profetier i Bibelen peker fram mot Jesus som er verdens lys. Vi leser fra Det gamle testamentes juleevangelium.
 Det folket som vandrer i mørket,
 ser et stort lys.
 Over dem som bor i dødsskyggens land,
 stråler lyset fram.
Jes9,2.

Vi har god grunn til å minnes misjonskvinna Gunhild Regine Tobiasdatter Rom i strålene fra det himmelske lyset over hele verden. Hun hadde heimen som misjonsstasjon. Det er på tide at hun får større oppmerksomhet i vår tid.

Prestekona, Gustava Kielland, er blitt kalt kvinneforeningenes mor med rette. Men mange andre kvinner har også vært med i misjonsbevegelsen som vi kunne kalle KVINNER FOR KRISTUS. Jeg vil peke på ei kvinne som er grundig omtalt i boka Misjonsarbeid i Lyngdal gjennom 100 år. Navnet er Gunhild Regine Rom. Da medlemstallet i den første kvinneforeninga økte sterkt, delte de foreningen i to. Det ble da en forening for den øvre del av Lyngdal, og en for den nedre del. Dermed oppsto to foreninger, Grønndokka kvinneforening og Rom kvinneforening som nå heter Gustava Kiellands kvinneforening. Gunhild Regine Rom var den første lederen på Rom.

Gunhild Regine Oftebro hadde en solid bakgrunn for å lede en misjonsforening. Hennes far var bror til misjonspresten Ommund Oftebro, og misjonslege Christian Oftebro var hennes bror. Hun tok med seg misjonsengasjementet inn i sitt nye hjem på Rom da hun giftet seg med Tollak Larsen Rom i 1868. Hun var da rundt 24 år. Gunhild styrte Rom kvinneforening i ca. 40 år, og i alle disse årene hadde hun foreninga i heimen sin.

Hennes datter, Anna Elisabeth Asheim, født 1884, skildrer foreningsmøtene i misjonsheimen på en vakker måte. Hun skriver blant annet: Jeg glemmer aldri den vidunderlige fred og åndsfylde som omgav oss der inne i stuen. Det var som hele rommet var fylt derav. Som liten pike og ungpike og voksen kvinne satt jeg så stille og andaktsfull og suget i meg den vidunderlige atmosfære som fylte stuen, dale ned over meg og fylle min sjel.

 Gunhild hadde en særlig evne til å trøste og hjelpe de som var i åndelige vansker. Noen kom til foreningsmøtet før det skulle begynne for å snakke med Gunhild. Trygg og frimodig fortalte da Gunhild om Guds kjærlighet i Kristus. Tvilen og mismotet ble byttet ut med fred og visshet.

Når alle kvinnene var samlet ved tretiden om ettermiddagen, kom kaffien og koppen fram, og så rokken og kardene. Seinere hadde de andakt og leste fra Misjonstidene som er bladet til Det Norske Misjonsselskap, og de talte sammen om det som lå dem på hjerte.

Gunhild var opptatt av mer enn misjon. Hun fødte 11 barn i løpet av 22 år fra 1869 til 1891 ifølge min opptelling i Oddleif Lians bok Lyngdal II. Jeg tenker at Gunhild og hennes mann har hatt store utfordringer med så mange barn og med stort engasjement i misjon og samfunn.  Hennes mann Tollak Larsen Rom var kasserer i Lyngdal Sparebank på Rom fra 1894 til 1919. Han skulle ha en årslønn på 600 kroner, og han måtte da holde banklokalet med brensel og lys.

Tollak og Gunhild var født samme år, 1844. Gunhild døde i 1932, og Tollak døde i 1938, altså rundt 88 år og 94 år. I Lians bok er det bilde av en stor forsamling som feirer diamantbryllupet til Tollak og Gunhild i 1928. Jeg ser at min morfar, Reinert Rom, var til stede. Mange vil nok finne kjente og slektninger på bildet. Vi skjønner at her ser vi frukten av et engasjert ektepar med et stort nettverk og mange virksomheter.

Trygve Omland


 

Bilde: Maleri av Herløv Åmland – huset til Tollak og Gunnhild Regine Rom. Stemmer det?

Trygve Omland
Lyngdal 6.12.2016

Advent 8: Veien til Betlehem for tiende gang.

Einar F. Kvavik forteller på hjemmesida til Lyngdal Misjonsmenighet om hvordan Veien til Betlehem ble til.

Historien om «Veien til Betlehem», starter en tung og mørk 3 juledag 2006. Jeg , Pottemaker Jakob, da som Einar, gikk tur på presteneset. Det er et område jeg ofte har brukt som tur og rekreasjonsområde for meg selv, venner og familie.Det var mørkt, været var tungt og grått, og selv var jeg nedstemt og trist. Turen gikk med tunge steg, jeg gikk helt ned til elva og tilbake. Da jeg kom til «stallen», stanset jeg. Kjente på noe som berørte meg sterkt innvendig. Noe skjedde som ikke er så lett å beskrive. Da jeg skuret jeg stod ved forvandle seg til en stall i Betlehem. Jeg så for meg vismenn, engler og hyrder. Jeg så for meg Betlehem og stjerna som lyste.

 

Bilde 1: Einar F. Kvavik sammen med vårt barnebarn, Thora Wågø Omland, etter at det siste spillet var ferdig 4.12.2016. Fantastisk, sa jeg til Einar.

 


Bilde 2: Fra venstre står vår sønn, Andreas Omland, som hyrde eller gjeter  sammen med flere hyrder.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Luk 2,8.

Herrens engel sa blant annet til de: I dag er det født dere en frelser i Davids by.  Han er Messias, Herren. Luk 2,11.

 

Bilde 3: Engelen var omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

Ære være Gud i det høyeste,

og fred på jorden

blant mennesker

     Gud har glede i. Luk 2,14.

Bilde 4: Hyrdene, englene, noen barn og de vise menn er samlet i Betlehem hos barnet Jesus/Guds Sønn, Maria og Josef.

Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det sitt hjerte. Luk 2,19.

Takk til Einar og alle dere andre som har gjort Veien til Betlehem mulig i ti år.

Dere er verdens lys for Jesus som er verdens lys i mørket.

Bilder av Trygve Omland

Tekst Lyngdal 5.12.2016


 

 

Advent 7: Barnas Misjonsdag var høydepunkter.

Advent er å vente på at barnet, som er Guds Sønn, kommer til oss for å lyse til verdens ende. Det minner meg om høytid for barna som setter misjonen i fokus.

Bilde av barn en menighet i Kina som jeg tok 30.03.2013. I denne byen etablerte norske misjonærer i 1906 Yiyang Sentral Sykehus som vi besøkte, og siden en videregående skole.

Barnas Misjonsdag var høydepunkt for meg, da jeg arbeidet i Kristiansand krets av Det Norske Misjonsselskap i 3 ½ år 1988-1992. Jeg ser for meg en høytidelig prosesjon med flagg for land som NMS arbeidet i. Flaggene ble plassert lett synlig for menigheten foran i kirka. Alle fikk en opplevelse av bredden i misjonsarbeidet. Flaggene var med på å peke konkret mot de folkene som NMS sendte misjonærer til og som de samarbeidet med på forskjellige måter.

Under Barnas Misjonsdag kom barna i fokus gjennom innsamlingen av misjonsbøsser. Barna gikk opp til alterringen og satte fra seg misjonsbøssen som inneholdt oppsamlede penger over tid. De gikk deretter bak alteret og kom ned igjen til benken sin med en ny, tom misjonsbøsse. Det er viktig for barn å lære personlig hva misjonsarbeid er.

Jeg har notert noe om Barnas Misjonsdag i Lyngdal kirke 20.11.1988. Hamran ungpikeforening (5.-6. klasse) og seks konfirmanter bar flaggene i prosesjon inn i kirka. Lyngdal barnekor sang, og det var et opptrinn med tente lys. Det ble det samlet inn 67 misjonsbøsser som inneholdt kr. 3090, og i tillegg kom det inn kr 4225 i offer til NMS, altså kr 7315.  Fem barn ble båret til Jesus i dåpen. Prekenteksten var liknelsen om brudepikene, Matt 25,1-13.

Jeg har også notert noe fra Barnas Misjonsdag i Lyngdal kirke 14.04.1991. Lyngdal ungpikeforening sto for flaggborgen, og Indremisjonskorpset spilte. Vi satte misjonsarbeidet i Hong Kong i fokus. Det ble samlet inn 62 misjonsbøsser, 59 var til NMS. Prekenteksten var om den gode gjeteren eller hyrden i Joh 10,11-16. I mitt notat står det at det var 600-700 mennesker til stede. Kan det stemme?

Misjon er å ha barna i sentrum og lytte til deres budskap.

 

Trygve Omland

Lyngdal 3. desember 2016

Advent 6: Lyset ovenfra.

Gud elsker lyset.

Lyset kommer til oss i adventstida. Vi tenner lys ute og lys inne, lys på trær og lys på hus, lys i adventsstake på bordet og lys i Betlehemsstjerne i vinduet, lys i sju

armet lysestake og lys alene.

Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Joh1,5. 

En prest i katedralen i York i England famlet seg en dag fram gjennom tett tåke til kirka. Han måtte lete litt før han fant kirkedøra. Da han åpnet døra, ble han forskrekket over å se en klar solstrime i midt i kirkeskipet. Han stusset. Han var som midt i et mirakel. Men så skjønte han sammenhengen han sto i. Kirketårnet rakk opp i sollyset over tåka ute. Sola ute lyste inn fra oven fra Guds sollys gjennom vinduer i kirketårnet.

Slik vil himmelens og jordens skaper lyse ovenfra og inn til oss syndige mennesker her nede i mørket og tåka. Guds kirke er en himmelsk lysfontene som lokker oss ut av ondskapens mørke og inn på godhetens globus så lyset og sannheten fra Gud skaper liv og vekst.

 

Inne i Greipstad kirke har jeg opplevde mange ganger som prest i 1978-1988 at Guds lys ovenfra har strålt inn til ny-døpte, til konfirmanter, til  ektefeller, til sørgende, til syke, til funksjonshemmede, til mottakere av syndenes forlatelse, til nattverdsøkende, til mennesker i bønn…

En norrøn høvding i soga om Kodran Eilivsson forteller om sin første opplevelse av en kristen gudstjeneste.  Det ser ut som dykkar Gud elskar lyset. Våre gudar er redde lyset, sa han. Hva er med på å vende blikket vårt mot lyset i en gudstjeneste? Er det synet av menigheten som vender ansiktene mot øst, mot en ny soloppgang fra det høye, mot en ny dag fylt med lys, mot den morgen da Jesus kom lys, levende ut fra grava og døden?

Bo fast i budskapet om Gud som er lys. Lev i Jesus som sier: Jeg er verdens lys.

Dette er budskapet vi har hørt av ham og forkynner for dere: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham. 1 Joh1,5.

Lyset ovenfra når helt ned til deg og meg, helt inn i de mørke krokene i kroppen. Gud elsker lyset, og han elsker deg både i lyset og mørket.

Trygve Omland

Lyngdal 2. desember 2016.

Advent 5: Film om Marianne Fredbo på TV

Vi leser i Lister24 i dag 30.11.2016 at NRK 1 skal vise en dokumentarfilm om Marianne Fredbo fra Austad i Lyngdal på TV mandag den 5. desember. Jeg gleder meg til å se filmen som skal være noe endret fra den sterke filmen vi så i Lyngdal Kulturhus for ett år siden. Marianne sier i Lister24: – Jeg samler på de små, gode øyeblikk. De setter jeg like høyt som Paralympics og store ting. Jeg ser fram til filmen på mandag som blir et stort øyeblikk om et stort menneske.

Skriver jeg Marianne Mæland eller Marianne Fredbo på Google på Internett, kommer det opp en lang rekke med tekster og bilder om hennes karriere i svømming. Den 30.11.2015 var jeg i Lyngdal Kulturhus for å se en fersk, dokumentarisk film om Marianne Fredbo. Jeg ble sterkt grepet av det jeg så på filmen kalt Halve Marianne etter forslag fra Marianne selv. En hel, helstøpt personlighet var det jeg så.

Marianne sto fram på filmen som en modig kvinne som søkte etter muligheter til å mestre et utfordrende liv. Hun sto på, var sta og målrettet. Veien fra ulykka i Austad, da hun var godt fire år, til i dag, har vært brolagt med brutale utfordringer. Jeg skriver ikke problemer, men utfordringer, for det er slik Marianne tenker. Utfordringene kaller på fantasi og kreativitet, det er Marianne godt utrustet med. Hun synker ikke ned i ei myr, men ser myra som en mulighet til å mestre nye sider ved livet.

Jeg ser Marianne av og til i Sørlandsbadet når hun svømmer lett, ledig og elegant med en fot og en arm. Kroppen beveger seg raskt og rytmisk.

I 2013 var jeg i Bejing i Kina og fikk se noen av OL-anleggene fra 2010. Symbolbygget eller reiret som vi kjenner fra TV, var et imponerende kunstverk. Men jeg ble minnet om et annet kunstverk fra Austad. Like ved reiret lå en stor svømmehall. Der var Marianne i 2010 som deltaker i olympiske leker for funksjonshemmede. Hun svømte 100 m bryst forsøksheat i Paralympics. Jeg var stolt over å vite hvem Marianne fra Austad og Lyngdal var.

 

Foto: Oddvar Fuglestad. Bilde av OL-reiret i Bejing i Kina i 2013. Anlegget ble bygd til De Olympiske Leker (OL) i 2010.

Takk Marianne, takk for at du er et usentimentalt, jordnært forbilde for oss alle. Takk også til Olav Vegge, Lars Emanuel Egeland, Øistein Løland og alle som har bidratt til å lage filmen om Marianne. Hun har lært oss å søker etter muligheter til å mestre livets utfordringer.

Jeg elsker mestringsfølelsen. Og jeg har aldri latt meg stoppe av fordommer, sa Marianne Fredbo til Lister24 før TV-filmen.

Trygve Omland

Lyngdal 1.12.2015/30.11.2016.

Advent 4: Når lysene tennes…

Lys til verdens ende

I mørket ser vi lysene, mens mørket skjuler det som ikke er i lyset. Nå i adventstiden kan vi gå eller bile rundt i boligfeltene for å glede oss over lysene i mørket. Gud så i tidens morgen at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Slik står det skrevet i starten av Bibelen, slik er det i dag også. Adventstida starter med at mange skrur på lysene ute på trær og hus. Lyset hører også til på utsiden utenfor husene.

 

Vår gode nabo, Knut Foss, har også i år tent lysene på juletreet ute i det fri til glede for mange som bruker Høylandsveien. Takk, Knut.
 

I Finsland brukte en medarbeider i menigheten ei stor bjørk som lysbærer. I mørket så vi lite til treet, men lysene i treet så vi tydelig. Lysene ute minner oss om å takke lysenes Far som vil bygge i Norge veier for lysere slekter. Himmelen og jordens skaper bruker ikke bare furu og gran som lysbærere. Han vil bruke alle slags mennesker til å være lys i verden.

Jesus sa: Jeg er verdens lys, og til disiplene sa han: Dere er verdens lys. Jesus kommer til oss, og han ønsker å tenne alle slags mennesker, så ingen krok er mørk, verken der vi bor eller ved jordens ende.

Misjonær fra Austad i Lyngdal, født i 1906, Gabriel Karl Nakkestad, forteller om en høvding på Madagaskar, en våken, hard og farlig forfølger av alle kristne. Natt til 9. juni 1938 ble denne høvdingen overveldet av et oververdslig lys som midt på dagen fylte hytta hans. Han hørte klart røsten som ropte: Kidisio ky! Du må omvende deg! Dagen etter meldte han seg til dåpsundervisning, skriver Gabriel Karl Nakkestad i ei av bøkene sine. Verdens lys er på vei til verdens ende. Utgangspunktet er alltid der vi bor.

Lyngdal store, gamle kirke med spir står plantet i en hage av graver. Rundt kirken er det plassert store, sterke lys som kaster lys på kirken, så alle kan se den hvitmalte, høyreiste kirken. Ute i mørket, i natten, på gravplassen blir vi minnet om det himmelske lys og englesangen:

Ære være Gud i det høyeste,

og fred på jorden

blant mennesker Gud har glede i! Luk2,14. 

Trygve Omland, Lyngdal 30.11.2016.

Advent 3: Hjelp i angsten.

Vi snakket sammen i Mongoliaforening i går 28.11.2016 om angst ut fra bibelteksten for 2. søndag i advent. Du kan forberede deg til denne søndagen ved å reflektere over hvordan du kan møte angst. Her er noen utgangspunkter…

Jesus sa:

1 La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2 I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? 3 Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. 4 Og dit jeg går, vet dere veien.» Joh 14,1-4.

Hva er angst?

Begrepet angst kommer fra det latinske ordet angustia som betyr en trang plass. Du føler under angst at det er trangt, og du er inneklemt.

En person skreiv: Angsten kan komme over meg uten at jeg vet hva jeg er redd for. Angsten er bare.

Overlege Atle Roness: Angsten er noe helt sentralt i de fleste psykiske lidelser.

Maleren Edvard Munch kan gi oss en viss opplevelse av hva angst er. Maleriet Skriket viser livsangst, Syke pike viser dødsangst

Psykiater Tollak B. Sirnes skreiv: Usikkerhet, utilstrekkelighet, skyldfølelse er alle varianter av angst, for så vidt som de alle gir uttrykk for pinefulle forventninger om straff i fremtiden.

Ukjent: Angsten lammer og isolerer deg. Det karakteristisk ved angsten er at den er uten innhold. Det ukjente ved angsten gjør den uhyggelig. Du føler deg fredløse og hjemløse. Er angsten særlig sterk, foretrekker du nesten enhver annen utvei enn den du er i.

En pasient sa ut fra egne erfaringer at angsten var verre enn fysiske smerter.

Hjelp i angsten

Forfatter Ronald Fangen skreiv i Møllergata 19 under krigen i 1941:

Ja, når mitt spente, pinte sinn

ser deg i nattens nød,

da viker angsten for den fred du kjøpte i din død.

Deg ser vi Herre, – og jeg vet

ved slutten av min vei:

Når dette hjertes uro dør,

da skal jeg møte deg.

Prest Kjell-Petter Dahl skreiv: Angst og motløshet ? det er depresjonens varemerke, og Jesus visste nok hva han sa når han brukte de to ordene for å beskrive den håpløsheten som kan ta livsmotet fra et menneske.

Psykiatrien kan ikke forandre virkeligheten omkring oss. Men Jesus kan skape en ny holdning og en ny kraft til å leve med angsten og håpløsheten på en slik måte at den etter hvert mister sin kraft over meg.

En person med angst ville at Dahl skulle helbrede han ved bønn. Dahl svarte blant annet at det han trengte var Jesus midt i sin ensomhet, midt i sin angst, mitt i sin motløshet, og hjelp til å leve der og godta livssituasjonen.

Overlege og teolog Atle Roness ved Modum Bads Nervesanatorium: Det viktigste middel mot angst er kjærlighet. Det er nødvendig i enhver behandling at pasienten opplever seg godtatt og akseptert med sin angst og sin lidelse. Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut som Bibelen sier. Derfor skulle det være mye hjelp for en angstpasient å få på det medmenneskelige plan. Det skulle være veldige ressurser i et menighetsfellesskap.

Psykiater Hans Olav Tungesvik skriver i boka Når kreften gir kraft om Gud og tro:

Du omgir meg på alle kanter, og du held meg fast i di hand.

Tro under alt som deg møter, snart du jo hjemme er!

Bibelen i oversettelsen fra 2011 har 26 vers som inneholder ordet angst. Her er noen eksempler:

Jesus: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Joh 14,27.

Paulus: Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Rom8,35.

Paulus: Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk. 2 Kor12,10.

Trygve Omland, Lyngdal 29.11.2016.

Advent 2: Kristtorn.

I går 27. november 2016 var jeg oppe i skogen vår i Romsåsen for å se etter juletre og kristtorn. Jeg liker å lete etter røde bær, grønne kvister med røde bær, busker med kristtorn. I år passerte jeg kristtorn etter kristtorn med friske, grønne, spisse blader som stakk, men uten de små, kulerunde, blodrøde bærene. Først da jeg kom opp til det bratte fjellet kalt Raudalsfjellet, fant jeg noen få høye busker som viftet med sine røde smykker. De høye buskene sto tett sammen i vannrik skogsjord.  Før i tida tenker jeg lyngdalskuer har stått her i ly av fjellet og spist saftig skogsgress. Fornøyde har de rautet så fjellet har svart som et ekko. Kan det være en forklaring på stedsnavnet Raudalsfjellet – å raude? Nå er verken lyngdalskua eller andre kuer å høre i skogen vår.

 

Jeg holder eviggrønne kristtorn fram som en kontrast til et hult, dødende tre. Jeg gleder meg i advent til å lete etter de runde kulene på det eviggrønne.

Støy fra biler i det nye byggefeltet i Romsåsen og E 39 kan blande seg inn i skogenes stillhet. Jeg møtte en kvinne i trimtøy på skogstien med en hund i band. Hun forklarte et fenomen jeg opplevde dagen før ved Nenningsland. En ensom hund kom mot meg med antenne og tre ting til på hodet og rundt halsen. Formålet med denne – for meg – fremmede hodepryden  er å gi eieren av hunden mulighet til å peile inn hvor hunden er, sa kvinnen.

Klokere enn før satte jeg meg i bilen og kjørte der skogen før var rik på blåbærris, furutrær, bjørketrær og skogsgress til sauer og kyr. I bil kjørte jeg ut av skogen på den nye, asfalterte veien forbi området som før var som Edens hage for kristtorn. Skogsjorda var som en svamp fylt med vann. Den liknet en myr mett på rikt regnvann som har rent over og under jordskorpa.

Nå hadde menneskene flyttet inn i skogen, og høye busker med kristtorn var borte for  alltid. Men symbolet kristtorn lever videre. En legende forteller at kristtorn ble brukt i Kristi tornekrone. De røde bærene skal minne oss på Jesu blod og hans død for våre synder, tenker jeg og takker. 

I Wikipedia leser vi blant annet dette. Kristtorn er Norges eneste eviggrønne løvtre. På blomstrende greiner mangler ofte tornene unntatt i spissen. Vårt navn på planten kommer fra tysk og spiller på assosiasjoner til tornekronen Jesus bar på vei til Golgata. I legenden heter det at bærene egentlig var hvite, men ble farget av Jesu blod. I en annen legende er kristtorn den brennende busken som  Moses  så. De røde bærene representerer flammene.

I Romsåsen kan beboerne si til hverandre: Bakom synger skogene. Vi er inne i suset fra julesangene og julekonsertene. Syng og stå sammen…

Trygve Omland

Lyngdal 28.11.2016.

 

Advent 1: Frelseren kommer.

Når advent kommer, har mange i vår tid pyntet hus, busker og trær ute med lys. Mørketiden markerer lyset. Jeg tenker da på Han som er verdens lys. 

Lyset skinner i mørket,
 og mørket har ikke overvunnet det
.Joh1,5. 
 

Vår gode nabo lyser opp langs veien inn til huset vårt. Bildet tok jeg 27.12.2015.
 

Advent innleder forberedelsen til den kristne julehøytiden. Skikken med å feire advent er fra 400-tallet e. Kr., altså ca. 100 år etter at feiringa av den kristne julen. Begrepet advent kommer fra latin og betyr komme eller ankomst. Vi åpner et nytt kirkeår med å samle tankene rundt Frelserens ankomst eller Herrens ankomst. Jeg vil dele et eksempel på hvordan Jesus, vår Herre og Frelser, kan komme til oss.

I et misjonsblad leste jeg om en gammel mann som hadde vært misjonær i India i mange år. Det var ingen selvfølge at han ble gammel. Da han var et lite barn, følte han seg ensom og alene.

Jeg vet ikke om jeg tør forteller dette, sier han. Jeg har ikke sagt det til mine søsken en gang. Som smågutt følte jeg meg ensom en tid. Jeg trodde ingen ville savne meg om jeg ble borte.

En dag ruslet jeg ned til ei elv. Jeg så på de virvlende vannmassene og tenkte: Om jeg sklir ut i vannet, vil ingen savne meg.

Men da jeg hadde kommet helt ned til elvebredden, var det som to sterke armer grep meg og holdt meg tilbake.

Jeg tror smågutten ble reddet av Han som kommer for å frelse oss. Vi leser i Bibelen:

Se, din konge kommer til deg, Sak. 9,9.

Se, din frelse kommer, Jes. 62,11.

1.   søndag i advent vil mange synge:

Mitt hjertes dør jeg åpner deg, / o Jesus, kom hit inn til meg, / og ved din nåde la det skje / at jeg din vennlighet må se.

Tekst ig bildet: Trygve Omland, Lyngdal 27.11.2016.

Advent 23: Her kommer, Jesus, dine små.


 

Brorson-statue i Ribe der han var biskop. Jeg var der  i juni 2015 på salmetur med Si reiser. Slike reiser kan jeg anbefale.

Hvilken julesang betyr noe spesielt for deg, ble jeg spurt en gang.

Jeg satte meg ned for å tenke over det.

Så valgte jeg: Her kommer dine arme små. I ny utgave synger vi: Her kommer, Jesus, dine små. 

Jeg ble minnet om denne sangen fordi det er en sterk fortelling om forfatteren til denne sangen. Biskop Hans Adolph Brorson fra Danmark skreiv sangen eller salmen i 1732.

En bonde i Danmark kom en dag på førjulsvinteren i 1732 på besøk til Brorson i bispegården. Bonden så seg rundt i de nydelige stuene med pene møbler. Spydig sa han til biskopen: Det er vel ikke vanskelig for hans høyærverdighet å skrive vers om kors og trengsel, – han vet visst ikke mye om det selv.

Biskopen svarte ikke. Han tok bonden i armen og førte han til et lite rom i bispegården som lå litt for seg selv. I dette rommet med jerngitter foran vinduene var Brorsons eldste sønn sperret inne. Da sønnen var i tolvårsalderen, ble han syk på sinnet. Noen ganger oppførte sønnen seg på en vill måte. Så lenge han levde, tok Brorson seg av denne sønnen selv. Hver dag var han oppe hos sønnen, selv om det ikke var mulig å føre en samtale med han.

På bakgrunn av noen triste fakta til om Brorsons liv kan vi forstå enda bedre salmene hans. Brorson ble født i Randerup i Sør-Jylland i 1694 og døde i 1764. Da han var ti år, døde far hans. Brorson vokste opp i et fattig hjem. Lønnen strakk ikke til. De måtte låne, og de kom i gjeld. Brorson giftet seg med sin kusine, Kathrine. De fikk ti sønner og tre døtre. Tre av sønnene var dødfødt, tre sønner og en datter døde som små. Altså 7 av 13 barn døde enten ufødt eller som små, og den eldste var syk på sinnet. Da Brorson var rundt 47 år, døde kona.

Biskop Brorson fikk nok selv bruk for å synge salmen Her kommer, Jesus, dine små. Dine arme, fattige. små. Brorson opplevde flere kriser, en religiøs krise og fiasko i teologistudiene. Alt dette triste er ikke bakgrunnen for Her kommer dine arme små, siden han skreiv salmen i 1732. Men Brorsons savn og sorg skjerper synet for motsetningene i salmene hans mellom smertefull sorg og skyhøyt håp.

Han skriver folkelig om vanlige folk. Det er funnet 300 folkemelodier til Brorsons salmer. Han hentet bilder fra Bibelen og den danske naturen.

Rim og rytme, klang og kontrast preger salmene. De arme, hjelpeløse, små barna i starten av salmen står i slutten av salmen for Guds trone i Guds himmelsal. De små kommer fram for den store trone hos Gud!

Vi synger at Jesus kommer fra sin himmelsal til fattige kår på jorden, til en stall og en krybbe, til i en verden full av tårer. Jesus er malt i sterke ord fylt av håp: Han kommer med en søt natt, han er vår sjeleskatt, han er den store, store kjærlighet, han er den store, milde sjelevenn, han er vårt skjønne hjerteblad. Jesus møter oss i lyrisk livskraft og poetisk prakt.

Da jeg hadde valgt denne salmen som spesielt viktig for meg, fikk min kone en sms-melding. Vi ble oppfordret til å be for en ung kvinne som hadde fått blodpropp i lungen.

I mange ulike situasjoner kjenner vi oss små og hjelpeløse. Da kan det være godt å synge til Jesus Kristus:  

Velkommen fra din himmelsal
til denne verdens tåredal,

 Velsignet jul i Jesu navn.

 Trygve Omland

19.12.2015/22.12.2016