Med Kristus som håpet i sentrum kan du nå langt som prest, sa en skogsarbeider til meg. Han fortalte meg følgende om sitt liv som skogsarbeider, om bibel- og bønnesamlinger i skogen hjemme. Vi er to som arbeider sammen i skogen, sa han. Testamentet (NT) har vi gjerne med oss. Så leser vi Guds ord sammen, drøfter det og trenger dypere inn i det. Noen ting i Bibelen har jeg ikke klarhet over. Flere sider ved kristendommen har jeg forandret syn på etter å ha hørte nye talere og selv lest i Bibelen. Det viktigste er at barna blir med på VEIEN. Han hadde mange barn. Det er evangeliet vi må forkynne. Loven er bare en anklager. Evangeliet frigjør.
Bildet av vann, skog og himmel i Audnedal. Jeg var i denne stillheten.
Jeg tenker på skogen som Guds hus med høy himmel. Skogen kan brukes som kirke og bedehus.Stillheten i skogen og suset av vind kan skape gode samtaler om tro og tvil. Når motorsaga er slått av, kan stillheten oppleves ekstra intens.
Skogens dikter, Hans Børli, skriver om en åpen himmel som alltid står over han.
Under Himmelen.
Himmelen stod alltid åpen over meg.
Jeg levde mine år med syvstjernen som min nabo,
vinden som omgangsvenn.
Jeg kjenner de lave maurstiene
mellom brukne strå på jordet.
Men også lengselens kongevei av lys
der guds fotspor står tegnet i stjernestøvet.
Jeg er et menneske,
jeg har erkjent storheten i det å være så uendelig liten.
Løvetannblomster fylte store deler av markene i Epledalen i dag 13. mai 2018. Som små soler lyste de runde, gule blomstene mot oss, enten vi var født i Norge eller i utlandet. Mange innvandrere så ut til å kose seg på vårens vidunderlige vakre blomsterkledde landskap. Barn vasset ut i sjøvannet, og noen våget nesten å bade i det kalde vannet. Sola på himmelen og solene på jorda strålte mot oss og varmet godt i vinden.
Jeg måtte finne fram diktet av Inger Hagerup som hjelper oss til å setter ord på gleden over løvetannen.
Løvetannen av Inger Hagerup
Der står en liten løvetann
blant andre løvetenner
i bakken på et åkerland
og blomstrer så den brenner.
Den har slått ut sitt gule hår
på toppen av seg selv.
For av en bustet knopp i går
er det blitt blomst i kveld.
Nå er den sterk og stri og vill,
en riktig løvetann,
og strekker kry sin lille ild
mot solens kjempebrann.
Hvor stolt og gladelig den gror!
Men like nedenfor
står en sørgmodig eldre bror
og feller hvite hår.
Slik, venner, farer livet med
all verdens løvetenner.
Først blir de ild, så blir de sne,
og siden gamle menner.
Løvetannbarn har blitt et begrep som forteller om barns evner til å overleve og utvikle seg under en vanskelig oppvekst. Barn kan blomstre i hardt hverdagsliv som løvetann i trange sprekker. De overrasker oss og slår ut sitt gule hår i vårens milde vind.
Fjøsvarme er et dikt av Kaspara Mørk. Jeg vil her fokusere på en strofe i diktet som kan passe til temaet melk. Hele diktet har fem strofer eller vers, og det står skrevet i boka Bonden i norske dikt, 1988. Tegningen er også tatt fra denne boka. Det passer godt til Lyngdalskua før i tida.
Vi som har melket ei ku med hendene, kjenner oss igjen i dette diktet. Fjøsvarmen og varmen fra magen på ku var lik om du melka i Lyngdal eller på gården Bjerke i Kråkstad.
Kaspara Mørk ble født på Borud Mellom i Enebakk i 1904. Hun var eldst av fire søsken. Moren døde da Kaspara var ti år gammel, så hun måtte tidlig ta ansvar. I 1930 giftet hun seg med Anton Mørk på gården Bjerke i Kråkstad. Kaspara Mørk viste oss poesien i det jordnære. Hun skrev både prologer, dikt og sketsjer.
Mørks beste dikt er de som formidler stemninger og små opplevelser som gir ettertanke.Folk kjenner seg igjen i dem, noe som også er et tegn på et godt dikt. Det geniale ved Kaspara Mørk er at hun vokste opp i en tid da gamle, verdifulle tradisjoner ennå ble holdt i hevd. Hun begynte å skrive for alvor først da disse tradisjonene holdt på å forsvinne.
Kilde: Sitat fra http://www.des-norge.no/ski-historielag/lokalhistorie/00/16pers/m..htmiden er sist oppdatert: 15.05.06
Mor er midtpunktet for mange. Morsdagen kan hjelpe oss til å huske de gode minnene etter mor. Ikke alle har minner etter sin mor. Noen har aldri sett sin mor. Ikke alle vet hvem mor er. Morsdagen oppleves på forskjellige måter. Noen kjenner på savn, sorg og såre følelser. Jeg er takknemlig for å minnes min omsorgsfulle mor som døde 89 år gammel.
I år gikk tankene også til Per Sivle og hans mor. Jeg måtte finne fram Sivles kjente vuggesang Den fyrste song eg høyra fekk,
var mor sin song ved vogga;
Vi besøkte i 1999 stedet der Per Sivle kom fra. Han ble født på gården Flåm i Aurland i Sogn nær Flåmsbanen.
Bilde: Bauta nær Flåm kirke over Per Sivle 1857-1904.
På bautaen kan vi lese: Mannen kan siga, men merket det må i Noreg si jord som på Stiklestad stå.
Bildet er foto jeg har tatt av en brosjyre.
Bildet: Vi ser mot Flåmsbanen fra kirkegården ved Flåms kirke.
Per Sivle hadde en god arbeidsperiode da han budde ett år hos vennen Anders Hovden som var prest på Lista i 1896 , og han fikk mye skryt for foredrag han holdt rundt om i land. Siden vi hører til Lister, tar jeg med dette lokale glimtet.
Tung tids tale av Halldis Moren Vesaas måtte jeg lese i dag som en refleksjon rundt utdelingen av Nobels Fredspris 2017.
Etter 2. verdenskrig og foran faren for atomkrig trenger vi å søke sammen i et nei til bruk av atomvåpen og i et ja til å være et bål som varmer og lyser. Jeg merker meg de positivt ladede ordene i diktet: vi, gi, ta på deg, vær et bål, strål varme, hender finner hender, skulder støtter skulder, barm slår varmt mot barm, du er varm.
Det heiter ikkje: eg ? no lenger. Heretter heiter det: vi. Eig du lykka så er ho ikkje lenger berre di. Alt det som bror din kan ta imot av lykka di, må du gi.
Alt du kan løfte av børa til bror din, må du ta på deg. Det er mange ikring deg som frys, ver du eit bål, strål varme ifrå deg!
Hender finn hender, herd stør herd, barm slår varmt i mot barm. Det hjelper da litt, nokre få forfrosne at du er varm.
Fra 1945
Ser vi mulighetene her for lys og varme? Ser vi sammenhenger mellom diktet og veden? Hva betyr det at du er et bål?
I går den 29.11.2017 var jeg i en kjeller der ilden flammet opp og varmet i ei grue i huset som er fra 1896. Ilden har grepet tak i meg som bilde på noe godt og noe vondt.
Ilden gir mange tanker å reflektere over. Jeg avgrenser meg her til to: Brennende hjerter som lyser og varmer, og brennende ord som ødelegge de største og beste fellesskap.
