Hvordan kan kirker bli brukt under krigstilstand og under mer fredlige forhold? Jeg skal ikke gi et fyldig svar på det, men bare fortelle om et minne fra 1983. Kirke- og bedehus i Norge er viktige møtesteder i 2015 for mennesker på flukt fra krig og trusler om tortur, fengsling og trakassering.

Tårnet i den gresk-ortodokse kirka i Rachaiya el Fouchar var skutt i stykker og ødelagt.

Når krigen i Midtøsten raser i dag og raserer alle slags bygninger og røver livet fra barn, kvinner og mange andre sivile, ser jeg for meg ei kirke i Sør-Libanon i byen Rachaiya el Fouchar. Det var en gresk ortodoks kirke. Som bataljonsprest i FN  (De forente nasjoner) i 1983 fikk jeg lov til å bruke denne kirka til gudstjenester for norske FN-folk og sivile libanesere.Vi hadde et godt samarbeid med libaneserne. Ei kvinne fra byen Rachaiya var tolk for meg under gudstjenester fra engelsk til arabisk.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Tidligere under krigen i Libanon ble kirka også brukt som tilfluktsrom. En gang var det 600 personer inne i kirka, ble det fortalt meg. Libaneserne kom i klemme mellom PLO og  IDF. Når PLO (palestinere) skøyt mot den israelske hæren (IDF), løp libanesere inn i kirka. De var redde for at IDF (israelere) skulle skyte tilbake. En libaneserer viste meg et innhogg i sakristiet i kirka. Der holdt vår familie til, sa han. Kirka var deres tilfluktsrom.

Noe av tårnet på kirka var skutt i stykker. Den vakre frontveggen på kirka hadde mange sår etter skudd. Jeg var med i en humanitær komite som  hadde et ønske om å ruste opp denne kirka.

Disse medarbeiderne ønsket å restaurere kirka i bakgrunnen som var brukt som tilfluktsrom under krigen.

Jeg tenker på en salme:

Kirken den er et gammelt hus, / står om enn tårnene falle. / Tårne full mange sank i grus, / klokker enn kime og kalle, / kalle på gammel og på ung, / mest dog på sjelen trett og tung, / syk for den evige hvile.

Tekst: N.F.S. Grundtvig 1837 Melodi: Ludvig M. Lindeman 1840.

Trygve Omland

27.11.2015

Kåret til Knekt (=skøyer).
Jeg har gjort mange tabber. Da jeg var bataljonsprest i Libanon i 1983, gjorde jeg tre tabber som ble til en triumf. Jeg ble tildelt Sigurd Jorsalfar Orden med rang av Knekt den 12. november kort tid før min tjeneste i De Forente Nasjoner var slutt. Mens jeg knelte, ble jeg høytidlig slått til knekt i byen Ebel es Saqi i Sør-Libanon.
Jeg gjorde tre tabber som mine kollegaer kunne humre og le over.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Nr. tre fra venstre er meg, Trygve. Til høyre generalinspektør for Hæren, general Ingebrigtsen. Jeg hadde han som min gode sjef en periode på Evjemoen.

1. tabbe. Før avreise fra Gardermoen ble Norbatt med 660 personer stilt opp for å bli sjekket av Sjefen for Hæren. Alle formaliteter var nøye øvd inn. Bataljonssjefen og sjefen for Hæren kommer bort til meg, der jeg står i stram giv vakt. Ingen snakker. Stillheten og stundens alvor skaper små indre skjelvinger. Sjefen i Hæren ser rett på meg og spør: Hva er din oppgave? Jeg hadde øvd på å si: Jeg er bataljonsprest, general. Men jeg sier i stedet: Jeg er bataljonsjef, general. Mitt svar ble ikke godtatt. Bataljonsjefen sto rett foran meg. Han ville selvfølgelig ikke gi fra seg sin stilling som sjef. Jeg måtte svare en gang til, og denne gangen ble det rett. Mitt nervøse forsøk på å bli bataljonsjef var mislykket. Mitt kuppforsøk ble en fiasko. Men seinere ble tabben til triumf.

2. tabbe. I offisersmessa i Libanon var det et rom hvor vi kunne henge fra oss utstyr som vi ikke ha bruk for i messa. En dag hengte jeg fra meg utstyret på feil knagg. Bataljonssjefen kom også til messa. Han hadde en fast knagg på veggen. Den var nå okkupert. Det er en alvorlig sak å bruke knaggen som tilhører den øverste sjefen i bataljonen. I løpet av kort tid ble det avslørt hvem som var synderen. Bataljonpresten forsøkte for andre i gang å tilrive seg stillingen som bataljonsjef. Denne pinlige affæren ble siden en brikke i begrunnelsen for å erklære meg som knekt. Tabben ble til en triumf.

3. tabbe. Jeg ledet rundt ti bibelturer fra Libanon og inn i Israel som hver gang varte i tre dager. Turene var populære blant menige soldater og offiserer. Jeg delt ut ca 200 felttestamenter (nytestamenter) til ca 200 som var med på turene. Under en tur kjente jeg ubehag i magen. Vi var i Betlehem og besøkte grotten som vises fram som Jesu fødested. Jeg leste utdrag av juleevangeliet om at dere er i dag en frelser født. Jeg tror julens budskap berørte mange i grotten. Seinere sitter vi rundt et bord på en restaurant i Betlehem som bugner av arabiske matretter. Jeg orker ikke å smake på noen delikatesser. Min mage har meldt om indre opprør. I bussen på vei til Jerusalem ba jeg intenst til Herren Jesus, julens juvel. Vi stoppet på Oljeberget. Jeg fant meg en plass ved noen tomme brusbokser. Der kom bønnesvaret ut av munnen. Det veltet ut. Jeg kjente meg lettere. Nå kunne jeg gå rolig med tom mage ned til Alle Nasjoners Kirke i Getsemane og knele ved alterringen for å takke for bønnesvaret. Noen mente at ikke mange prester hadde spydd på Oljeberget. Selv om dette kan kalles en tabbe, så ble også det til en triumf.

Eg vart kalla vyrde korsfarar og Trygve hovdinghugne.

Trygve Omland

24.11.2015

Det er søndag morgen den 23.10.1983 i Ebel Es Saqi. Jeg forbereder en preken på engelsk om How do we see God? Joh 12,44-50. Stillhet preger rommet. Den siste setningen jeg har skrevet er : And Jesus himself says: Anyone who has seen me has seen the Father. Da kommer løytnant Svarstad inn. Han er informasjonsoffiser. Han har hørt på radio. Selvmordsangrep i Beirut, sier han. 300 kg sprengstoff har eksplodert. Over 100 amerikanere er drept, sier han. Drapstallet ble ca 300, mange franske og flest amerikanske soldater og offiserer. De deltok i en internasjonal fredsbevarende styrke i Beirut

I Norge har vi Aksjon Menneskeverd på TV, og vi er med på denne årlige TV-aksjonen via Radio Norbatt. I Beirut er det aksjon menneskeforakt. Aldri har jeg opplevd behovet sterkere for å stå opp for menneskeverdet enn da og i dag.

Vi har behov for å søke etter Jesu ansikt som lyser nåde og fred, så vi finner Guds kjærlighet i en verden preget av hat og hevn. Jeg kjenner et skrik etter kjærIighet fra himmelens og jordens skaper i møte med ondskapen, djevelen og brutaliteten. Fredens Gud er vred og harm mot alle som bryter hans fredsvilje og misbruker friheten, tenker jeg. Jesus sier i sin tale om himmelriket: Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Jeg leste dette en gang for en libanesisk gutt på ca. 15 år. Han sa: Les det en gang til. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Vi må aldri gi opp å kjempe for rettferdig fred og frihet.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Når skal befolkningen i Libanon få rettferdig fred og frihet til å leve i trygghet? Når skal vi slippe å lese slike vonde nyheter som vi gjør år etter år?

Minst 41 mennesker er drept og mer enn 200 såret i to selvmordangrep sør i Libanons hovedstad Beirut. En IS-tilknyttet gruppe hevder å stå bak angrepet. Publisert 12.11.15.

Minst fire personer ble drept og 20 skadd da en selvmordsbomber gikk til angrep i Beirut. Publisert 21.01.2014.

En grup­pe eks­tre­me isla­mis­ter med til­knyt­ning til al-Qa­i­da tar på seg skyl­den for selv­mords­an­gre­pet nær Irans am­bas­sa­de i Bei­rut. Minst 24 men­nes­ker ble drept og 146 såret i eks­plo­sjo­ne­ne. Publisert 19. november 2013.

Lidelsene i Libanon roper på øyne som ser dem, ører som hører dem og  hjerter som møter dem med praktisk hverdagshjelp.

En sangstrofe av Anders Vassbotn kom til meg:

Å leva, det er å leggja

all urett og lygn i grav.

Å leva, det er som havet

å spegla ei himmel av.

Trygve Omland

20.11.2015

I går kveld var jeg på veterantreff i Mandal. Fjorten mannfolk mimret. Vi så en film om norsk deltakelse i FNs fredsbevarende styrker i Libanon på 1980-tallet. I dag tenker jeg tilbake på gudstjenester jeg hadde i 1983 ute i det vakre, fruktbare landskapet i Libanon. Tankene går også til kristne og alle andre som lider under krigstilstanden i Libanon og i hele Midt-Østen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Velkommen til gudstjeneste med drueklaser som tak i Kaoukaba i Sør-Libanon. Synet av drueklasene fører tankene mine til Åndens frukt i Gal 5,22-23: Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven! Åndens frukt er som en drueklase.

Her er vi samlet til gudstjeneste ved et oliventre. Olje fra oliven ble i bibelsk tid blant annet  brukt i  brød og til å helle over kaker. Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn, leser vi i Matt 4,4. På bordet står en rød radio. Det var en enkel erstatning for organist og orgel. Jeg satte på en kassett og spilte f. eks. Han er min sang og min glede.

Her er noen av oss samlet på en veranda ved Kfar Hamam i Sør-Libanon, en typisk libanesisk landbruksby. Her lever folk stort sett av geiter, storfe og olivinproduksjon. Jeg møtte soldatene på hjemmebane der de bodde. Jesus har sagt: Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut…Se hele sammehengen i  Matt 28,18-19.
 

Jeg ble kjørt rundt til steder der jeg kunne møte soldater og offiserer. Gudstjenesten er her på en posisjon i anvarsomårdet til den norske bataljonen i Sør-Libanon. Vi hopper fram til gudstjenester i Libanon i dag som foregår under helt andre vilkår enn de jeg opplevde i 1983.

Hvor er Gud i krisen?
Stefanusalliansens Thea Haavet besøkte Beirut og ble overveldet av det hun fikk oppleve.. Publisert 10.09.15. Her er et lite utdrag fra Theas erfaringer i Libanon.
På gudstjeneste
Det er søndag. Jeg blir med på den første av to gudstjenester i kirken. Når klokka nærmer seg elleve, begynner bussene å komme. Fem busslaster med syriske flyktninger fra fattige områder i Beirut. De fleste damene har på seg hijab. Kirken er stappfull. Etter lovsangen kan de som vil, dele hva Jesus har gjort i livet deres. Hånd etter hånd går i været. Damer med hijab forteller, den ene etter den andre: «Jesus har gitt hele familien fred!» «Jesus helbredet meg.» «Jesus har gitt meg en fred jeg aldri har opplevd før.» Jeg sitter på bakerste benk og gråter. Disse flyktningene fra Syria har mistet alt, men de forteller om en glede som overgår all menneskelig forstand. Og det er ikke bare teori; den nye troen bærer dem midt i krisen og tragedien.
Livet deres er ikke lett, forteller seniorpastoren meg.
Når en kvinne bestemmer seg for å følge Jesus, begynner kampen. Veldig ofte blir hun slått og misbrukt av sin mann fordi hun vil forlate islam. I mange tilfeller ender det likevel opp med at hun leder sin mann til Jesus, sier pastoren. Det var en mann som i sinne fulgte kona si til et kirkemøte. Da han møtte kjærlighet og respekt, og så at det ikke var drikking og promiskuitet i menigheten, ble han selv en troende. Nå sitter han alltid på fremste rad, forteller pastoren.

Les mer i min kilde: http://www.stefanus.no/no/nyheter/syria/Hvor+er+Gud+i+krisen%3F.b7C_wlLGYy.ips

Trygve Omland 19.11.2015

Står sikkerheten sentralt nok i Norge?

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

I dette huset bodde jeg i seks måneder i 1983. Veggen vi ikke se på baksida, har mange sår etter skudd. Jeg hadde seng og kontorpult bak vinduet til venstre. Tilfluktsrommet lå ikke langt unna. Jeg følte meg trygg her.

Det er 18. august 1983. Jeg er bataljonsprest for FN i Libanon. Det smeller i døra inn til mitt rom, men jeg sover videre. Klokka er halv tre om natta. Vaktmann Løken roper: Gaupe. Det betyr at jeg må søke sikkerhet i vårt tilfluktsrom. Jeg står opp i hast og skynder meg i sikkerhet.
Stemningen er spent. Vi preges av usikkerheten. Vi blir i tilfluktsrommet til kl 5.30. Mens jeg er i sikkerhet, hører jeg stemmen til bataljonens nestkommanderende (BN NK). Han snakker til oss over kommunikasjonsnettet: En drept, fem skadet.
Jeg begynner å tenke på hva jeg må gjøre viss en eller flere av våre soldater eller offiserer er truffet. Jeg må tenke på den som eventuelt er rammet, kamerater i Libanon og familie hjemme i Norge.
Klokka 5.40 er det oppstilling. Da får vi høre om hva som har skjedd i natt. To raketter ble avfyrt og falt ned i vårt ansvarsområde på et jorde mellom posisjon 4-2 B og 4-2 A nær en gjennomgangsvei. En rakett falt ned i leiren til Israel Defense Forces ved 4-2 B. Ingen av våre folk var truffet. Jeg kjenner meg lettet.
Å sitte i sikkerhetsrom under krigshandlinger skjerper sansen for å prioritere alt som har med sikkerhet å gjøre. FNs fredsbevarende styrker skulle styrke sikkerheten for libaneserne i Libanon.

Hvordan er sikkerheten for Libanon i 2015?

Einar Hagvaag skriver i Dagbladet 27. august 2015 på internett følgende. Libanons sikkerhet er det adskillig å si om. I nabolandet Syria, som i historien alltid har blandet seg inn i libanesisk politikk, pågår en borgerkrig hvor det libanesiske partiet Hizbollah militært støtter regimet til president Bashar al-Assad. 1,1 eller 1,2 millioner flyktninger fra Syria, ingen vet nøyaktig hvor mange, har kommet til Libanon, som har 4,4 millioner innbyggere. Fra før av bor det om lag 300 000 palestinske flyktninger, som ikke har statsborgerskap i landet. Libanon, med halvannen million flyktninger, er så vidt større enn Aust-Agder fylke, med knapt 115 000 innbyggere.

Jeg var trygg i sikkerhetsrommet i Libanon ei natt i 1983. Slik er det ikke for mange mennesker i dag, Vi må gjøre alt som er mulig for å styrke sikkerheten for det enkelte mennesket og for hele vår sivilisasjon.

Trygve Omland
18.11.2015

I kveld 18.11.2015 kl 19 er det veterantreff i Lillens Låve i Mandal. Vi mimrer fra Libanon, står det i innbydelsen fra Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner Avdeling Mandal og Lister. Jeg var i FNs fredsbevarende styrker i UNIFIL Libanon i litt over et halvt år i 1983. Vi var i kamp for å bevare en skjør fred.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg er kommet fram til Beirut flyplass i mai 1983.

Hva leser vi om situasjonen i Libanon i vår tid?
Ifølge FN har Libanon mottatt 38 prosent av alle syriske flyktninger i regionen, og organisasjonen anslår at landet trenger rundt 10 milliarder norske kroner for å håndtere den humanitære krisen. vg.no. (NTB) 04.07.2014.
Etter at konflikten i Syria startet, har over en million syrere tatt seg over grensen til nabolandet Libanon. Fra før av er Libanon mottaksland for palestinske og irakiske flyktninger. http://www.flyktninghjelpen.no (15.03.2015).

Mitt første inntrykk i Libanon i 1983
Navnet Libanon kan bety hvit, tykk geitemelk eller snødekte fjell. Det var ikke mitt første inntrykk.
Flyet landet i Beirut den 19.05.83 ca 12.20. Hva møtte oss i Beirut? Et bombet stadion, små, pjuskete, delvis visne palmetrær. Vi tok på oss skuddsikker vest og hjelm på hodet. Svetten trykket på med stor styrke. Kl 13.35 er vi på vei til målet i bil. I Libanon var mye gått i stykker. Lite var fast. Piggtråd langs veien. Store bygninger skutt i filler. Søppel. Klær tørket i ruiner. Vond lukt. Mye støv.

Herre, skap forsoning og fred, ba jeg.

Jeg ser bulkete biler, mange hull i mange hus etter kuler og krig. Jeg ser en korskirke og minareter. Jeg ser druer, tomater, bananer, appelsiner og oliven, kjempestore kålhoder, kaktus, solsikke og roser. Jeg ser mange drivhus av plast. Jeg ser fine hus på høye åser og et hus formet som et fly. Jeg ser uttørkede elver og en stor, grumset elv.

Hus formet som et fly i Sør-Libanon i 1983.

Kl 16.00 kom vi til en by ved Middelhavet som heter Tyr. Jeg ser et veggteppe med motivet Jesus som hyrden for sauene. Vi passerte FN avdelinger: UN Finland, UN Fidji, UN Dutsch, UN Ghana. Svensk MP ledet oss framover, ofte på humpete vei. Det var solnedgang kl 18.00. Det ble fort mørkt og fuktig. Det var overskyet og kjølig. Vi var ved Metulla, en by i Israel ved Libanons grense kl 18.15. Vi kjørte med 15 UN biler i kolonne. Snart var vi framme ved mitt mål: Byen Ebel Es Saqi, der jeg skulle bo i et hus med mange sår etter skudd. Ved inngangen til murhuset var det et sitrontre. Det kan stå som symbol for håp om liv og vekst.
Jeg var nå med i FNs fredsbevarende styrker.

Trygve Omland
18.11.2014