Kan man unngå
å tro på under,
når man år etter år
har sett en vår?
Ikke tro på under
når liv av døde gror?
Over alt i vår natur
er det under på Moder jord..
I går kveld 2. mai 2017 gikk jeg kveldstur i et byggefeltet på Rom i Lyngdal. Jeg hadde som vanlig med mobiltelefonen. Av og til måtte jeg stoppe for å se på små skjønnheter i veikanten. Mange forskjellige blomster hadde slått rot. Jeg måtte bare ta bilder av disse små våryre vårtegnene, selv om kvaliteten på bildene ikke er på topp.
Jeg måtte i dag søke hjelp hos Per Sivle som ordkunstner til å sette ord på stemningen denne maikvelden. Han skreiv:
Det er no så fagert og fint eit ver
Himlen han kvelvde seg klår og rein
og våren lo ifrå kvar ein grein.
Jeg fant fram til sangen Ein fin liten blome i skogen eg ser. Her vil jeg sitere de to første verselinjene i det sjette verset:
Kom å se, sa kona. Hun sto i vaskerommet og så et rådyr stå stille på asfalten i tunet vårt. Jeg kom, og jeg så. Fort for jeg inn i stua og hentet mobilen for å ta bilder. Er vi stille nok i huset til ikke å skremme rådyret? Rekker jeg å ta bilder av rådyret før det løper bort? Dette er dagens drama. Klokka er 10.30. En nyhet til tar vi med. Regn, sludd og noe som likner på fuktig snø fylte lufta i dag, mens lyset lokket fram en ny, mild dag. Blaut snø har lagt seg ned på plenen mellom grønne spirer av gress.Snart er bart, og det er bare grønt igjen.
Rådyret har oppdaget oss. Det lytter og lurer på om tiden er inne til å løpe litt vekk fra oss mennesker.
Kalenderen viser 2. februar 2017. Klimaet er ikke som da jeg var barn i 1950-årene. Da kunne jeg renne på ski og kjelke på låvebrygga hjemme på Rom. Jeg kunne gå på ski på et jorde like ved huset. Bestemor kunne ta sparken og skli av sted til møte i misjonsforeninga. Vinteren som årstid har blitt annerledes. Varmegrader biter seg fast. Snøfreseren har enda ikke kommet ut i kamp med tung snø. Her er så underlig. Ser vi spor i lufta etter mennesker som bruker lufta som søppelplass? Kommer ikke snøen snart, tenker barna.
Gamle skolehus rommer mange gode historier. Noen skolehus er nå revet, andre brukes enda som lokale kulturhus. Folk med røtter og tilhørighet i en skolekrets møtes iblant i sin barndoms skolebygg blant annet på basar, misjonsstevne og planlegging av elgjakt. Skolehus kan også brukes til søndagsskole. Jeg utfordrer leserne til å del minner fra sin skole.
Omland gamle skolehus tegnet av Sigvald Omland og publisert i Lyngdalsboka 1996 og på facebook gruppe Lyngdal Historielag.
Sigvald forteller i Lyngdalsboka. Skolehuset inneholdt skolestue og lærerbolig, hvor lærer Hjelle bodde med familien sin. Ovenfor skolehuset var Hjelles skog, og der kunne en finne eføy til å binde kranser av når noen skulle begraves. Skolehuset er for lengst borte. Det ble revet på 60-tallet, og på skoletomta og skolens lekeplass er bygd 2 nye hus i den senere tid (like ved avkjørselen til Hæåk og Glomsheller). I nærheten av skolehuset sto Teas hus, og på den andre siden av veien litt lenger oppe var «Slåta».
Min far, Andreas Emanuel Omland, født i 1913, gikk på Omland skole som lå til venstre for hovedveien, når vi kom fra Alleen. Skolen lå like ved veien som gikk inn til gården på Omland. Ei elv renner på den andre siden av hovedveien. Der kunne barna fiske og bade.
Skolehuset er revet, og det er bygd to bolighus i stedet. Omland skolekrets innholdt gårdene Dragedal, Omland, Glomsheller, Skårdal, Hægeland, Skjerstad, Hæåk og Li.
Stort sett var det en to-delt skole fra 1902-1950. Skolen hadde 46 elever i 1902. Da bodde det svært mange mennesker i skolekretsen.
I 1966, da skolen ble nedlagt, var det 19 elever. Pappa var da 53 år. Sigvald Omland forteller i Lyngdalsboka at de var seks barn som holdt sammen: Agnes (gift Berge), hennes bror Einar, de tre Lian-barna, brødrene Peder, Andreas og Teddy Omland og Sigvald.
I 1957 søkte Omland skole om å gå tilbake til bokmål. Skolestyret innvilget søknaden 01.07.1961.
Lærer Kristian Hjelle bodde på Omland og var lærer der i 43 år, 1898-1941. Pappa begynte på skolen rundt 1920, da Hjelle var lærer. Torleiv Fredheim var lærer 1942 til 1963. Skolen hadde minst tre lærere til i korte perioder.
Jeg tror ikke pappa brukte mye tid på lekser. Han fortalte noe om skoleveska eller ranselen som sto uåpnet hjemme til neste skoledag. Skjedde det noe spennende utenfor skolehuset, kunne visst elevene storme til vinduet i klasserommet for å se i dramaet.
Jeg har en vag anelse fra min oppvekst om et besøk på skolen. Vi var på søndagsskoletur til området rundt skolen. Jeg kan ikke huske at skoleplassen var utstyrt med dyre lekeapparater. Skolen ligger vel ca. sju km fra Lyngdal kirke, der vi gikk på søndagsskole. Turene før i tida var som kortreist mat. Sigvald Omland var 8?9 år gammel da han for første gang var i Alleen. Siden stiftet Sigvald familie i Sverige, men han var ofte på besøk i Lyngdal.
Kilder:
– Lars Røkslands bok om 250 år med skole, utgitt i 1989 av Lyngdal kommune.
– Tidt eg minnest, Sigvald Omland i samtale med Åse Marie Leksbø i Lyngdalsboka 1996 og i Lyngdal Historielags facebook-gruppe
Ord fra Bibelen finner veier inn i mange ulike situasjoner i historien til de mange, og til det enkelte mennesket. I dag ble jeg minnet om Salme 27,1 som et sterkt ord til hjelp og oppmuntring.
Soloppgang på Tenerife minner oss på Guds lys og Jesus som verdens lys.
I går leste jeg om forfølgelse av de kristne i Armenia. Tradisjonen forteller at apostlene Taddeus og Bartelemeus gikk nordover til landet som lå i skyggen av Araratfjellet. Armenia regnes i dag som verdens eldste kristne nasjon. De som ble kristne, ble forfulgt. Salme 27 i Bibelen ble da et viktig ord til styrke i stormen under forfølgelsen. Vi leser:
Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for?
Herren er mitt livs vern,
hvem skulle jeg frykte?
Også seinere har dette ordet vært til hjelp for kristne i Armenia.
Den kristne munken Gregor flyktet fra forfølgelse i det romerske riket og kom til Armenia i 301 e. Kr.. Kongen i Armenia ville være venn med keiseren i Romerike. Derfor kastet han Gregor i fengsel, og der satt han i 13 år. Men da kongen ble syk og trengte hjelp, var det ingen som kunne hjelpe han. Derfor tilkalte han Gregor. Den kristne munken ba til Herren om helbredelse, og kongen ble frisk. Kongen ble takknemlig, og han ønsket selv å bli kristen på grunn av hjelpen han fikk. Han lot seg døpe, han bød at alle hans undersåtter også skulle døpes. Slik ble 4 millioner armenere kristnet.
Se s. 193-194 i boka Men Gud er ikke beseiret. Den forfulgte kirkes historie. 2. opplag 2008 Lunde forlag ved Stig Magne Heitmann.
Før jul 1968 var kona og jeg ute for en bilulykke i Sande i Vestfold på vei hjem fra Oslo. Vi kom begge til Drammen sykehus og ble der til over nyttår. Søndag 22.12.68 fikk vi et overraskende besøk fra Oslo av presten Hans Chr Lier. Han ga oss Sal 27,1.
Herren er mitt lys og min frelse, for hvem skal jeg frykte? Herren er mitt livs vern, for hvem skal jeg reddes?
(1930-oversettelse). Midt i mørket og ulykken var Herren lys, frelse og vern.
Salme 27,1 er et sterkt ord i storm, sykdom, smerte og savn.
Vi står foran den store, årlige kjøpefesten for barneleker. Hva slags leker til barn kjøpte man til jul i 1950-årene?
Stort sett lekte vi noe som vi kunne få til uten å kjøpe dyrt utstyr. Vi lekte blant annet dette mer eller mindre ramset opp i tilfeldig rekkefølge:
– Gjeppe pinne
– Slå på ringen
– Bro, bro brille
– Gå på stylter
– Slå på hjul
– Spille klinkekuler
– Spille kanonball
– Lage figurer med hyssing
– Anti over
– Slå langball
– Siste par ut spring ut
– Stå bom
– Hoppe bukk
– Hoppe tau
– Hoppe strikk
– Hoppe paradis
– Tyven, tyven
– Ta den ring og la den vandre
– Slå på ringen
– Kappe land
– Kaste på stikka
– Slå ball
– Leke gjemsel
Skyte med pil og bue
Klatre i trær
Leke politi og røver
Leke med biler eller dokker
Runse
Litt småplukk om noen leker:
– Spille fotball. Vi brukte garasjedøra på låvebygget som mål, eller så kom vi sammen i grustaket på Skrumoen. Jeg spilte fire kamper på guttelaget i Lyngdal som keeper. I Flekkefjord tapte vi 6-0, i Kvinesdal klarte vi uavgjort uten reservespillere.
– Hoppe høyde- og lengde. Vi trengte bare to smale trær, ei rett, lang stang og noen spiker for å arrangere høydehopp.
– Hoppe på ski. Jeg føler på at jeg hadde et vondt fall i en bakke bak Torleiv Vintlands hus. De store hopperne konkurrerte i en bakke der speiderhytta var før.
– Renne slalåm. Vi rant mellom skistaver i en kort løype foran huset der Karsten Fidjeland bor nå.
– Renn på kjelke. Vi hadde korte og lange kjelker. En kvist eller stav kunne brukes som styreredskap. Rattkjelken kom som et stort framskritt.
– Gå langrenn på ski. Jeg tråkket opp en kort, oval løype på jordet like ved huset. Med varmt stryktjern på stearinlys fikk vi glatte ski både framover og bakover. Når vi gikk på skitur i skolens regi, dro vi opp til Høyland. Der var relativt bratte og lange bakker.
Gå på skøyter. Vi rant på en liten islagt pytt på jordet ved Høylandsveien. Hovedarenaen var på Lautjønna på Skrumoen der de store løperne konkurrerte om å ha fin stil og høy fart. Sigbjørn Utland hadde god fart og flott fasong på løpene sine.
– Hoppe i sekk og løpe med egg. Det var greie leker på Presteneset på St Hans eller på søndagsskoletur.
– Bade. Jeg badet mest i Haijehølen på Rom. Vi hoppet, stupte og gikk på bunnen med en stor stein. Jeg ser for meg en kjempestor, svart, oppblåst gummiring fra hjulet på en bil. Vi kunne flyte på den og krangle om den.
Noen leker var felles for gutter og jenter. Andre leker passet enten for jenter eller for gutter.
Hva lekte du som leser dette? Lekte du andre leker?
Hvordan leker barn i dag? Leker barn annerledes nå? Er vår måte å leke på gått ut på dato?
Jeg vil anbefale en bok om leker: Lek i Mandal gjennom 100 år av Helga Saanum, utgitt i år 2000. Lyngdal bibliotek fikk den inn for meg.
I dag hadde vi lunsj på verandaen. Sola står skrått inn fra Hagekleiva. November viser seg fra sin beste side. Vi samler inn fine farger til å nyte i mørketida. Men først ruslet jeg rolig rundt i hagen og i byggefeltet i Romsåsen. Høstens fargerikdom får meg til å stoppe og se undrende på naturens under. Det skal sterk tro til ikke å tro på en skapende, fantasirik, kreativ og kunstnerisk Gud. Jeg tror på himmelens og jordens skaper. Guds Ånd skaper troen ved synet av hans praktfull produkter og ordet åpenbart i Bibelen. Da mørket lå over dypet, sa Gud: Det skal bli lys! Og det ble lys. Og det ble liv, farger og fest, der lyset kom til. Og jeg fanget inn tre bilder gratis med mobiltelefon. Og jeg lagret dem som mat for sjelen til vinteren når bladene er borte.
Litt jord, litt vann og mye lys skaper fargefest mellom gråstein langs asfaltveien.
Blader om høsten blir kobberbrune som menneskekropper på solstrendene i Syden. Bladene blir bare stående stille på samme plass og lar Skaperen male kunstverket ved å spille på frost og fint vær.
Jeg tok noen få skritt i det morgenvåte gresset på plenen, og jeg ble fort betatt av bladene på en busk som skiftet farge.
Bilder og tekst: Trygve Omland, Lyngdal 2.11.2016.
JEG BESØKTE I GÅR 22.10.2016 BONDENS MARKED I Kragerø. Det ga oss en søt, varm opplevelse i kulde og sur vind. Mange aktører fylte torvet med naturprodukter og håndarbeid. Jeg kjøpte rognebærgele fordi jeg ikke kan huske å ha smakt det før. Dessuten kjøpte vi gresskar på glass. Det minnet meg om den tida jeg selv dyrket gresskar. Gatebildet var også preget av gresskar. Glass og spann med honning i ulike fasonger og størrelser tiltrakk seg oppmerksomhet. Etter å ha beundret tilbudene på markedet, trakk vi inn i morfars cafe, og drakk varm kakao med fløte på. Jeg sendte messenger fra morfar til barnebarn. Kragerø er en attraktiv kystby både sommer og høst.
Bilder og tekst ved Trygve Omland, Lyngdal 23.10.2016.
Bondens marked er et miljøvennlig marked som finnes i hele Norge. I Telemark er Bondenes marked representert i Skien og Kragerø. Her tilbys det småskalamat fra Telemark, Aust-Agder og Buskerud, hvor alle varer er produsert av produsenten selv. Utvalget varierer fra torg til torg, og fra sesong til sesong.
Stort marked med kortreist mat. Stort osteutvalg, lefser, grønnsaker, saft, syltede grønnsaker, honning, egg, flatbrød, tyttebærrømme, nystekte sveler, sik og ørret i krydderoljer, spekemat, grillmat, syltetøy, marmelader, solbærslush, ringblomstsalver, kremer, sjampo/balsam, strikking, hekling, søm, bunadstilbehør, olivenoljer, sorte trøfler, produkter av hamp og manila, båtputer, smykker, ryer, matter, nystekte munker, brente mandler og valnøtter. Sitat fra http://www.visitkragero.no/hva-skjer/bondens-marked-p552693
Jeg skal til Kragerø der det kryr av øyer og fritidsboliger. Kystnaturen er som en perlekjede i prakt, og som en truende dødsfelle i orkan. Kragerø har 495 øyer, holmer og skjær og 4 000 fritidsboliger. Under forberedelsene til besøket i Kragerø kommune har jeg blitt interessert i en snegl som kalles allbueskjell. Nils Kjær (1870-1924) skildrer disse sneglene i teksten Jomfruland så du ser dem for deg som stae, stabile, sikre og sterke kjempe mot havets herjinger. For meg blir de symboler på fiskere langs kysten som har slåss for livet mot fattigdom og faretruende bølger for å fange mat nok til store familier. Jeg deler et lite utdrag fra Kjærs essay om Jomfruland.
Fra Wikipedia: Allbueskjell
Foto: ふうけ
Imidlertid må jeg ned til mine albueskjæl. Skal tro om de ikke har måttet vige under presset af havets opprør! Eller kan de fremdeles sidde der og godte seg over sommer og fri. Jeg lægger meg fladt over kjæpeblokken og klamrer mig fast i udkantene af den, i neste øieblik indsvøbes og oversvømmes jeg av af sprøitet af en splintret Skagerakbølge, og da dragsueg trækker du igjen, sidder ganske riktig de uforstyrrelige mollusker på sin plads?..
De evindelige albueskjæl drager mig også i dag du i fjæren. Jomæn sidder de der. Ikke for noen pris svigter de sin utsatte stilling. Vi kan være rolige. Utdrag fra boka Norges Kyst, s. 86-91.
Interessen for allbueskjell ble så stor at jeg måtte trekke ut noen linjer fra Store Norske Leksikon.
Allbueskjell hører til snegler. De er utbredt over hele verden, og mange av artene blir spist, bl. a. i Spania. Vanlig albuesnegl, er utbredt langs våre kyster i Norge. Den er vanlig nordover til Lofoten, og kan ofte være meget tallrik. Skjellet har en kjegleformet fasong, blir opptil 5 cm bredt, og er ikke spiralsnodd, som hos så mange andre snegler. Albuesnegl sitter festet til stein og svaberg i tidevannssonen. Skallet er nøye tilpasset underlaget. De beveger seg om natten, og lever av alger som de skraper løs med sin tunge. Nyere undersøkelser (2014) har vist at tennene i albuesneglenes radula inneholder det sterkeste biologiske materiale man kjenner til.
Jeg håper jeg har sansene åpne nok til å se de små i det store universet himmel og hav.
Tekstutdrag: Trygve Omland. Lyngdal 21. oktober 2016
