Når vi spiste lunsj eller middag ute på restauranter, var det alltid altfor mye mat. Tallerkenen var altfor store. På hotellene var frokosten altfor søt. Det var altfor mye i mengde og altfor mye søtt. Det var ikke sunt for helsa. Jeg spiste mye god mat i USA, men jeg måtte bremse noe på mengden.
Bird-in-Hand er et vakkert navn på en kafe, synes jeg. Vi er i Amish-land i Lancaster. Her var rikelig mat og god mat.
Vi var som små fugler som spiste fra Guds hand, tenker jeg.
Jeg spiste opp kjøttet. men alt det grønne klarte jeg ikke å få ned.
Her ser vi to deltakere i vårt reisefølge med Israelsmisjonen på Si reise.
De fikk mer enn nok grønt å spise. Jeg tror ikke Solveig til venstre noterer oppskriften på denne matretten.
Vår reiseleder, Rolf Gunnar Heitmann, og jeg gikk gjennom ei kinesisk gate i New York. Der viste de fram havets retter. Vi kjøpte ingenting her fra det dypet havet.
I Lancaster var det ikke lang vei for maten fra Amish-landbruket til matbutikker.
Jeg var inni i holocaust-museet i Washington. Kontrasten mellom maten den jødiske fangen fikk under 2. verdenskrig, og overfloden av mat som vi fikk i USA i 2015, var enorm.
Uretten, urettferdigheten og ugjerningene mot jødene gir meg grunn til å reflektere…
Da vi besøkte Amish-folket i Lancaster med Israelsmisjonen, hvilte det en atmosfære av ro over menneskene og landskapet.
Hestene hadde en høy status som arbeidsdyr. De var spenstige. Vi så dem i aktivitet foran en vogn på veiene eller i full aktivitet på jordene.
Bildene nedover viser stilige klær som Amish-folket bruker, en vegg i et skolerom med pedagogiske virkemidler, et teppe ute på ei snor som reklame for salg, sykler som barn hadde lov til å bruke, bilde på veggen som viser deres tro på Gud.
Amish-folket har ikke kirkehus. De samles i hjemmene. Rundt 20-40 familier går sammen om en menighet. Medlemskapet i kirken begynner ved dåp vanligvis mellom 16 og 25 år. Bortimot 90 % av amiske tenåringer velger å bli døpt og medlemmer av kirken. Utdannelsen i deres egne skoler slutter ved åttende klasse da elevene er 13-14 år.
Amish-folket er kjent for å leve i et bondesamfunn preget av et enkelt liv med tradisjonstro klær og motvilje til å tilpasse seg moderne teknologi som elektrisk strøm og biler. Amish-folket nedstammerfra et fellesskap på 1500-tallet som ble kalt de sveitsiske brødrene. Amish-mennonittene var en trosretning som begynte å utvandre til Amerika fra det sørlige Tyskland på 1700-tallet. Utvandringa var en reaksjon på religionskriger, misnøye, fattigdom og forfølgelse. I dag kan det på mange vis se ut som de lever rundt 1850, men påvirkning fra livet rundt dem i 2015 merkes nok noe. Vi besøkte Amish-folket 23. september 2015 under ledelse av Den Norske Israelsmisjons generalsekretær, Rolf Gunnar Heitmann.
På bildet ser vi ei typisk Amish-vogn Det er bare delvis sant at Amishfolket kun bruker hester i landbruket og som fremkomstmiddel. Men mange hester var i arbeid på veiene og i åkerene. Hesten var velstelte, vakre og elegangte. Det er tillatt å bli kjørt i biler, busser og tog. Videre er det tillatt å bruke strøm som ikke leveres over strømnettet. De kan bruke generatorer, batterier og delvis solcellepanel. Telefon skal de ikke bruke inne i huset, men i et eget uthus. På den måten unngår de at verden rundt dem trenger seg inn på.
Jeg antar at denne store tankbilen henter melk på en av de store gårdene som tilhørte Amishfolket i Lancaster. Guiden vår fortalte at bøndene her hørte til de mest velstående. Mens noen deler av Amish-folket har totalforbud mot å benytte seg av motorisert redskap, er det andre grupper som har tillatelse. Men da må traktoren til gjengjeld være svært nøktern, og gummihjul er ikke en del av Amish-stilen.
Gårdene så store ut. Landbruket og hele samfunnet er basert på at alle hjelper hverandre, spesielt når ulykker rammer dem som brann og sykdom. Nestekjærligheten er viktig.
Amish-folket steller godt med jorda, hestene og kuene. Jeg tenker at dette folket er preget av skapelsesfortellingen i Bibelen. 1 Mos 1,28: Gud velsignet dem og sa til dem: “Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.
Amish-folket produserer god og fargerik mat til glede for fastboende og turister som vi ser på bildet.
Amish-folket har mange vakre blomster å by på. De er grunnlaget for den viktige turistnæringa på landsbygda.
Vi møtte en spirituell rabbiner i et jødiske samfunnet i Crown Heights i New York. Selv om de ultra-ortodokse jødene som han representerte, holder fast på mange speiselle regler og tradisjoner, tar de imot turister og viser dem rundt i synagoge, på verksted og i restaurant.Vår vandring førte oss til et spisested der de serverte koshermat.
Denne rabbineren tok imot oss i et bibliotek der veggene var fullle av bøker. Han satte fort sjelen i sentrum. Sjelen måtte vi gi mye større oppmerksomhet enn kroppen, sa rabbineren. Han hørte til i en retning som kalles Chabad-Lubavitch. Navnet kommer fra en russisk by der de hadde hovedsete i 100 år. Denne retningen innen jødedommen har 3500 sentre rundt i verden. De har også kontor i Norge. Mennene skiller seg mest ut ved skjegget og den svarte hatten over kipaen. De har beholdt sin klesdrakt fra Øst-Europa på 1700-tallet.
I synagogen satt noen få kvinnene på et nedslitt galleri, et slags loft, med religiøse bøker og moderne mobiltelefoner foran seg. Kvinnene er ifølge samfunnets lære allerede på et høyt spirituelt nivå. De slipper derfor å be like mye som menn. Samfunnet er i stor vekst fordi de oppsøker andre jøder for å inkludere dem, og fordi kvinnene gjerne får over ti barn.Det er nærmest umulig å gifte seg med ikke-jøder.
Vi satt på galleriet sammen med kvinnene og så på en myldrende mengde med svarte hatter på unge hoder. Barnas oppdragelse er streng. De har forbud mot TV, radio, aviser, magasiner og kino. Foreldre tillater ikke at barna skal se all volden og reklamen på TV. Telefonene er gjerne stengt for sekulær nettsurfing. Dette samfunnet er et minisamfunn i storsamfunnet. De har egne skoler, butikker og restauranter. Et problem er mangel på høyere utdannede folk, f. eks. leger. De har omsorg for rusavhengige, hjelper hjemløse og deler ut mat.
Vi ble med inn i et trangt, uryddig rom der to menn arbeidet med å lage små, svarte bokser. Disse teffelinene som mennene har på panna, fylles med hellige vers fra Thoraen skrevet med små bokstaver på tynt papir.
De ultra-ortokose jødene som vi møtte, tror ikke på Jesus som messias. De venter at messias skal komme snart. Når han kommer, vil han ta bort all sult og sykdom, og gjøre verden til vakrere sted å leve. Mens de venter, arbeidere de med å følge 613 bud som Gud har gitt dem.
Når jeg tenker tilbake på vandringen i det ultra-ortodokse jødiske miljøet, blir jeg enda mer takknemlig for troen på Jesus som Messias, troen på hans soning for våre synder, hans oppstandelse til evig liv, hans trofaste kjærlighet, nåde og tilgivelse. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave, leser vi i Ef 2,8.
Kilder:
Den jødiske rabbineren som viste oss rundt i det ultra-ortodokse miljøet.
Vi satt ved middagsbordet. Da fortalte ett av barnebarna at hun skulle arbeide med en oppgave på skolen om terror. Frykten for terror har blitt en del av hverdagen. 22. september 2015 besøkte jeg stedet der to tårn i New York ble rasert på et øyeblikk av terrorister.
Ground Zero kalles området på Manhattan i New York, der World Trade Centers to tvillingtårn stod frem til de ble ødelagt i et terrorangrep 11. september 2001.
På Ground Zero så jeg ned i et åpent sår av betong og hardt materiale. Kontrasten til den brutalt harde betongen var vann, levende vann, vann som rant, vann som rant hele tiden. Vann er liv. Vann renser stygge sår. Vann skaper nytt liv og vekst. Vann gir håp for framtida.
Her på Ground Zero bygges et minnesmerke og et nytt tårn, «Freedom Tower» som vil være høyere når man tar med antennen og spiren. På det området som ikke brukes av den nye skyskraperen fikk det norske selskapet Snøhetta tildelt jobben med å lage et minnesmerke. Ground zero er den engelske betegnelsen på det nøyaktige punktet på bakken som markerer detonasjonspunktet for en bombe. For bomber som er ment å detonere i luften refererer ground zero til punktet på bakken rett under bomben i detonasjonsøyeblikket.
På kantene rundt det firkanta hullet kunne vi lese navnene på de som døde i terrorangrepet. Personene skal ikke bli borte og glemt.
Kan denne lille fuglen være en fredsdue som gir oss nye og nyttige tanker om hvordan vi kan forsøke å skape forsoning og fred mellom oss mennesker? Jeg møtte denne duen på Ground Zero. Se på himmelens fugler, sa en som blir kalt fredsfyrsten. Han har gitt oss en utfording som gjør oss helt avhengige av Gud.
Se hva sier Jesus Kristus i Matt 5,43-48: Dere har hørt det er sagt: `Du skal elske din neste og hate din fiende.` Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.
Hvem våger å satse på dette radikale budskapet?
Når jeg ser hele Bibelen i sammenheng, skjønner jeg at vi trenger politi, rettsvesen og militært forsvar. Vi har rett til straffe den onde gjerning og verne oss mot ondskapen. Likevel åpner Jesu ord om å elske sin fiende for en kjærlighet fra Gud som vi ikke har tatt nok i bruk.
Jeg møtte bare noe få personer bosatt i USA som snakket norsk på vår reise på ni dager i New York, Lancaster og Washington. Den ene var vår amerikanske reiseoperatør og guide som er fra Kvinesdal, den andre var norsk FN ambassadør, den tredje møtte vi i et FN bygg, den fjerde var vår lokale guide i Washington som har bodd 20 år i USA og var gift med en amerikansk diplomat. Norsk språk i Amerika i dag snakkes av rundt 80 000 personer.
Dette er bildet på første side i bladet SPRÅKNYTT nr 3 i 2015. Janne Boni Johannessen har skrevet en artikkel i bladet om Norsk språk i dagens Amerika.
Hun skriver: Amerikanorsk lever ennå, men den siste generasjonen som snakker det, er snart borte. Johannessen er professor i lingvistikk. Hun har gjennomført et forskningsprosjekt kalt Norsk i Amerika i 2010. Mange har ikke snakket norsk på et par tiår etter at foreldrene døde. Andre får mulighet til å snakke norsk i sosiale nettverk og ved arrangementer på kulturhus og museer. Der kan de mimre om gamle dager på norsk. Mange har aldri vært i Norge. De som bruker amerikanorsk snakker sin egen variant av norsk dialekt. Forskere med moderne, urban bakgrunn fra Østlandet, måtte bruke dialektord for å bli forstått i Amerika. De måtte bytte ut hvem, hva og hvordan med åkken, å og hossen. Et språk som ikke brukes i radio og på TV og ikke er maktens språk, vil gradvis bli brukt av færre. Med noen få unntak må vi langt ut på landsbygda i Midtvesten for å finne folk som snakker norsk i følge forskeren.
Amerikanorsk har utviklet seg til å bli forskjellig fra norsk i Norge i dag. Ordforrådet er preget av gammeldagse ord. Noen eksempler på ord som brukes i det norske Amerika i dag er: Krøtter for kyr, beint for rett, fælt for veldig, li på om at tida går, rumpe for hale, bøte for reparere og kropp for person. På ett punkt er amerikanorsk svært lite gammeldags. Det er fullt av lånord som enten har erstattet gamle norske ord eller er kommet inn fordi det ikke finnes noe lignende fra før.
Dette bildet er også tatt fra SRÅKNYTT 3/2015. Oversatt til norsk leser vi: Velkommen til Norge Den første norske kolonien i Amerika…i 1834.
Det norske språket er ført videre gjennom mange generasjoner i familier, blant venner, i menigheter og i frivillige organisasjoner. Etter den andre verdenskrigen 1914-1918 endret holdningene til språk seg. Det ble slutt på de norske skolene. Barne kunne snakke norsk til de begynte på skolen, men da kunne det være som et mareritt å bare skulle snakke engelsk i skolen.Alle norskamerikanere som snakker norsk nå, er stort sett over 70 år.
I Minnekirka i Minneapolis holdes det en gudstjeneste på norsk, og en på engelsk hver søndag. Presten er fortsatt norsk. Dette er en rundt 90 år gammel tradisjon, har jeg lest. Det religiøse språket er slitesterkt.
Det amerikanske språket har satt mange spor i Norge. Siv Ringdal skriver om det amerikanske språket på Lista i boka Det amerikanske Lista Pax Forløag 2002. Se s. 242-243 og 265-266. Men det er en annen historie.
Vi hadde besøk på hotellet av en mann i New York som kom fra Jews for Jesus. Han fortalte hvordan livet hans hadde vært tomt og meningsløst inntil han møtte Jesus og tok imot han som Messias. Han var nær ved å ta sitt eget liv før Jesus forandret han.
Jews for Jesus ser store muligheter i New York for å nå mange av de over to million jødene i byen.
De to bildene viser deler av New York sett fra taket på Rockefeller Center. Jeg kommer på et ord av Jesus: Dere sier: Ennå er det fire måneder til innhøstingen. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst.Joh 4,35. Blokkene og skyskraperne kan vi se på som modne bomullsåkre som skal høstes inn.
Jews for Jesus er en ung bevegelse som ble etablert i 1975. I 1980-årene kom denne bevegelsen til byer som Toronto og Johannesburg, og i 1990-årene til tidligere Sovjet, og nå har Jews for Jesus fått en offisiell status i Israel.
Jews for Jesus tror skriftene i Det gamle og Det nye testamentet er guddommelige, inspirerte, ordrette og fullstendig ufeilbarlige i de originale håndskriftene, og de er den øverste og endelige autoritet i alle saker om tro og liv. Kan den nye, unge jødiske bevegelsen inspirerer oss til å bruke Bibelen som Guds åpenbarte ord og som kilde og autoritet?
Jews for Jesus har ansatt tre russiske misjonærer i New York. De har store utfordringer. Det bor rundt 100 000 jøder i Brooklyn og Queens. I 1984 kjøpte Jews for Jesus en syv-etasjes bygning i hjertet av Manhattan som gir plass for et mangfoldig virke. Jødisk kultur gjennomsyrer New York som har en jødisk befolkning på over to million. Jødiske misjonærer og frivilige er ute på gatene for å vitne om Jesus. De er spesielt aktive på Macy’s Thanksgiving Day Parade og under feiringen av nyttårskvelden på Times Square.
I samarbeid med Jews for Jesus støtter Den Norske Israelsmisjon evangelisering i Ukraina og i Russland. Ukraina er det landet der den messianske bevegelsen vokser fortest i følge Israelsmisjonen som ledet vår reise i USA. Til sammen er det rundt 70 messianske forsamlinger i Ukraina.
Kort tid før vi skulle reise til USA, kom barnebarnet Thora opp bakken til oss med ei bok i handa. Hun ville vise oss barneboka Matilda av Roald Dahl. Jeg burde ha lest denne boka før vi reiste, for vi skulle se en musikal på Broaway i New York som handlet om denne boka.
Nå har jeg lest boka som jeg har lånt av barnebarnet Thora. Boka handlet blant annet om jenta Matilda på 7 år som ble helt oversett av sine foreldre. De var bare opptatt av seg selv, av jåleri og materialisme. En kvinnelig lærer oppdaget at barnet var et geni som hadde magiske evner. Rektor på skolen trakaserte Matilda grovt. Rektor var et maktmenneske uten selvinnsikt og uten empati. Foreldrene og rektor måtte til slutt flykte på grunn av deres ugjerninger og maktmisbruk. Matilda og læreren fant hverandre, og læreren tok over ansvaret for Matilda.
Bøkenes verden ble redningen for Matilda. Foreldrene og rektor kunne ha ødelagt barnet med sin autoritære og egoistiske holdning.
Er Matilda en revolusjonær? Er hun et forbilde og en ressurs for barn som undertrykkes av en autoritær pedagogikk?
Boka Matilda kom ut i 1988, ble filmet i 1996 og ble musikal blant annet på Broadway i 1913.
Lærer Honey og barnet Matilda har funnet hverandre. De står sammen mot de ødeleggende kreftene og ser etter mulighetene hos menneskene.
Illistrert av Quentin Blake.
Ut mot gata sto dette oppslaget.
Roald Dahl (født 13. september 1916 i Llandaff ved Cardiff i Wales, død 23. november 1990 i Great Missenden i Buckinghamshire) var en norsk-britisk forfatter som blant annet har skrevet en rekke novellesamlinger preget av en utsøkt svart humor med overraskende vendinger, foruten rundt 30 burleske og fantastiske barnebøker hvor mange er blitt filmatisert. https://no.wikipedia.org/wiki/Roald_Dahl
Teateret på Broadway som viste fram musikalen Matilda var gammelt og nedslitt. Vi satt høyt oppe og så ned til scenen. Jeg ble nesten svimmel.
Vår turleder, Rolf Gunnar Heitmann, er her i samtale med deltakere utenfor teateret.
Vår sjåfør måtte kjøre i en halv timer ut fra Broadway for å finne en parkeringsplass.
Vi kjøpte ei teskjorte til Thora på 7 år med budskapet fra Matilda: You are a miracle.
Vi besøkte Charles Feinberg senter for messianske jødiske studier i New York. På senteret ber de for det jødiske folket, evangeliserer og lærer opp disipler.
Deltakere på Israelmisjonens reise i USA. Vi var på Si reise med Den Norske Israelsmisjonen i USA i en gruppe på 12 fra Norge. De står på en veranda i senteret til Chosen People Ministries i New York.
Vi ble tatt godt imot av fire unge mennesker fra Chosen People Ministries, dvs. Det utvalgte folks tjeneste eller virksomhet. De hadde plassert sin virksomhet som nabo til et område der mange russisk-ortodokse jøder bodde, dvs. jøder som ikke tror på Jesus som Messias.
Denne jente fra Kina/Hong Kong arbeidet blant jøder som hadde overlevd holocaust. (Hvordan skal jeg få til å snu dette bilde rett vei?)
En ung mann jobbet på Internet for å nå ut med de gode nyhetene. Plasseringen av dette messianske senteret minner meg om Hans Nielsen Hauges tankegang. Kristne bør bosette seg på steder der behovet for kristen forkynnelse er stort.
En ungarsk jødisk Rabbi, Leopold Cohen, kom som immigrant til New York i 1894 og grunnlag Det Utvalgte Folks tjeneste i Brooklyn. Nå gjør de tjeneste i 16 land. De vil ære Gud og proklamere evangeliet for jøder først, men også for hedninger/ikke-jøder.
Vi fikk med oss en bok som viser hva de satser på. På forsiden av boka leser vi: Isaiah 53 EXPLAINED This chapter will change your life. I Jes 53,5 leser vi: Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. Vi dro fra Chosen Peoples Ministries med kjernen i Bibelen, oppfyllelsen av profetien om Jesus som tok Guds straff, så vi kunne få fred og helbredelse.
Spent steig vi ut av minibussen søndag morgen den 20. september 2015 for å bli med på gudstjeneste i en Gospelskirke. Vi var kommet til Agape Family Worship Center. Så langt jeg kunne se var nesten alle personene svarte. Kvinnene var kledd til fest i fargerike klær. Det var søndag og samling om Jesus Kristus.
Bak i den globale Gospelkirka var det tett med flagg. Israels flagg var lett synlig.
Mens vi får servert frokost, samlet en gruppe seg for å be før gudstjenesten. De laget en ring ved å holde hverandre i hendene.
Under gudstjenesten var det mye og sterk sang med kraftig lyd på instrumentene. På podiet ledet et kor allsangen. De gjentok enkle ord gang på gang, og de brukte kroppen som rytmeinstrument. Begeistringen bølget gjennom den store forsamlingen.
Moderne teknologi talte tydelig om at dette er en kirke som er oppdatert. Vi kunne se deler av forsamlingen på et lerret foran i salen som visst kunne romme 2000 personer.
De som ledet, ba og forkynte Guds ord med stort engasjement. Ingen skulle være i tvil om at de hadde noe viktig å si.
Fronten i Gospelkirka hadde et tydelig budskap. Jos 24,15 Men hvis det byr dere imot å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene, enten de gudene som fedrene deres dyrket bortenfor elven, eller gudene til amorittene, i det landet der dere nå bor. Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.
Hva sitter igjen etter gudstjenesten i Gospelkirka? En stor, svart, karismatisk menighet tok imot oss med synlig varme. Et bord var dekket med god mat, da vi kom. Vi fikk informasjon og kristen litteratur. En kvinne som var lege, tror jeg, forkynte med kraft og kropp ut fra Luk 11,27-28: Da Jesus sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet. Men Jesus svarte: Si heller: Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det. Skriket fra en kvinne i folkemengden hørte Jesus på. Jeg noterte at predikanten til slutt siterte apostelen Paulus ord til den unge menigheten i Rom midt i en verdslig by. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst. Ingen som tror på ham, skal bli til skamme. Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Rom 10,9-10.13. Jeg tar med meg fra denne menigheten frimodigheten til å be sammen med forventning, begeistringen over Guds ord til frelse og den fargerike gleden over å være samlet til gudstjeneste.
