Arkeologiske funn på Romsletta

 

Jeg fant, jeg fant, sa Askeladden. Arkeologene er en slags askeladder. De finner og tar vare på små og store funn som folk flest overser.

Jeg har sett litt på funn på Romsletta som er gjort i nyere tid. Det var noe slitsomt å ta seg fram i det arkeologiske fagspråket og de presise detaljene.

Jeg avgrenser meg til funn på gårdsnummer 156, 157, 158, og 159. Kilden er Vest-Agder fylkeskommune ved Ann Monica Jensen Bueklev, Kristiansand 30/4-08.

For å gjøre det enkelt plukker jeg ut noen stikkord og setninger fra artikkelen til Ann Monica Jensen Bueklev. Vi kan så fantasere ut fra funnene, og prøve  å lage våre egne bilder av fortiden.

Funn på gr.nr 156 bnr 1.

Det ble funnet et flintavslag rett ved et plogspor og et skår av høymiddelalderkeramikk, Grimston ware. Skåret stammer trolig fra buken på en kanne og blir oftest datert til midten av 1200-tallet og noe inn på 1300-tallet. Høymiddelalder-keramikk opptrer vanligvis i middelalderbyene. Det er med sjeldent at man finner denne typen keramikk i mer landlige omgivelser.


Under sjaktingen ble det avdekket et sandholdig rødbrunt lang med noe

trekull i tre av sjaktene

Det ble funnet et ildsted som virket svært utvasket og fire skår av keramikk  og et par flintavslag og et skår av en bakstehelle. I samme sjakten ble en trekantformet steinsetting.

Det ble funnet biter av smeltet bly og steintøy, en håndtakskjerne, samt en del av hengebryne.

Det ble funnet et skår av steingods. Dette skåret har en randform som er typisk for middelalderkeramikk. Petter Molaug mener at dette skåret kan dateres til 1500- eller 1600-tallet.

Det ble funnet en skilling fra 1771 og en medaljong med hempe. Det kan være rester av utkast fra en gårdsbosetning.

Fire mindre stolpehull som dannet et kvadrat med ganske lik avstand mellom stolpehullene, ble funnet.

 

Oppsummering av funn på gårdsnummer 156, 157, 158, og 159.

 

På 156/3 ble det registrert 15 strukturer hvorav 8 av disse var stolpehull med skoningsstein, to bestod bare av trekull og var 2-3 cm dype.

På gårdsnummer 156/9 skal det ha vært et sandtak, som nå er fylt igjen med stein og søppel.

Det ble funnet bosetningsspor i form av stolpehull på høydedraget som strekker seg fra Rom gårdsbarnehage og nordøstover med retning mot E-39.

Ved Liteåni ble det funnet flere avslag og to pilspisser samt en meisel. Ved Litleåni ble det i østre del av planområdet påvist flere hull etter staur.

Det ble også funnet fire stolpehull og et kultur/dyrkningslag og ulike

nedgravinger ved elva.

 

To, muligens tre hus, kom klart fram under sjaktingen. Hus I ser ut til å være en treskiped konstruksjon med parstilte takbærende stolper med en ytre rekke av veggstolper. Hus II virker også å være en treskiped konstruksjon hvor den ytre veggrekken var ganske klar, og to klare takbærende stolper ble også funnet. Ett av disse ble snittet, og det viste seg å være en kraftig stolpe med skoningsstein.

Fire stolper dannet en kvadratisk konstruksjon. Her ble det avdekket større nedgravinger av udefinerbar art.

På en oppløyd åkerlapp øst for Rom gårdsbarnehage ble det funnet to pilspisser i flint med retusjert tange, en meisel i bergart, et mulig bor, en skraper, en håndtakskjerne i flint samt en rekke avslag, og et par flekker ved åkervandring.

Jeg viser ellers til grundig fordypning med mange bilder på Internett: http://www.vaf.no/dm_documents/roms%c3%a5s_09-05299_hnirz.pdf

Trygve Omland

25 april 2015

 

Angst

 

ANGST  VED  HAVET

Redselen

roper etter røtter

ser bare øde sletter

flyter fritt rundt

i et hav uten horisont

 

Bildet tok jeg 25. juli 2012 på båten mellom Danmark og Norge.

Angsten kan være som en solnedgang på vei mot mørket.

Men angsten kan også  skjule håpet om en en ny soloppgang etter en nattsvart natt.

Dette diktet ble til på ei hytte ved havet i Søgne i 1988.

Jeg fant det igjen blant gamle papirer i går.

En eller flere ganger i livet kan angst gjøre livet innestengt og trangt for noen.

Åpenhet om angst kan åpne for mindre angst, større trygghet og mer frihet.

Jesus sier til sine disipler:
La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! Joh 14,1
Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.Joh 14,27

Trygve Omland

21. april 2015

Korshavn lokker

Blir du med på en fantastisk flott vår-vandring på en sti rundt Korshavn?

Alle blomstene strekker seg mot sola.

Vi opplever liv i overflod mellom steiner og kratt.

Langs stien lever  ville blomster vilt vakre i urer og ulendt terreng.

Langs gangveien i Korshavn er dette biblioteket åpen 24 timer i døgnet med selvbetjening.

En kasse på veggen er en rimlig løsning.

I Korshavn tar de vare på et lite, skakt tre ved hjelp av rive, tau, bord og en staur.

Jeg er overfylt av sterke inntrykk fra Guds kunstarena.

Jeg må sitte for å  fordøye skjønnheten, sjøen og stien.

Korshavn er perlen.

Trygve Omland

19.04.2015

 

En sandhaug som skaper undring

 

Bildet er tatt 17.04.2015 Sanghaugen midt på bildet.

Bilde 2 og 3 tok jeg i 2012 etter arkeologiske utgravinger. Under et tykt lag

med god matjord finner vi sand.

Rom før og nå

Jeg sitter i Høylandsveien 11 på Rom og ser på en stor sandhaug midt på Romssletta. Hvorfor er det så mye sand her? Fin, finkornet, flott sand. Er det sand fra en tid da havet kom inn her?

Jeg finner fram Sigurd Eikelands bok Fra istid til nåtid som kom ut i 1981. Han skriver at Bringsjords- og Romssletta for lenge siden lå på en terrasse der havet lenge har stått 13 meter over havet i dag. Det er laget av materiale fra is og elver, og ikke fra havet. Den siste senkning av land la hele Lyngdalssletta under vann, og den kom ikke over vannet igjen før ca 7000-6000 år f. Kr., skriver Eikeland.

Jeg slår opp i Per Løvhaugs bok Lista ? det eldste Norge som kom ut i 1997. Han skriver: Fram til 7000 BP (=før vår tid) steg havet med 13  meter?Stormer bygde opp strandvollene utenfor Hananger og Nesheim?

 Jeg undres over hvordan sletta på Rom så ut da. Under værvarsel i dag leser jeg at Rom er 16 meter over havet. Kan noen hjelpe meg å finne ut av dette?

Jeg slår opp på Angersmyr i Oddleif Lians bok Lyngdal II Gard og Folk fra 1984. Han skriver at gårdsnavnets første ledd uten tvil kommer fra det gammelnorske ordet angr som betyr fjord eller vik. Myra ved fjorden kan da være en naturlig oversettelse av navnet. Lian skriver: I eldre tid har nok havet strukket seg lenger innover Lyngdalssletta. Jeg undres på og lurer på om Angersmyr ( Agersmyr) for lenge siden har ligget ved en fjord?

Jeg slår opp på Bringsjord i O. Lians bok Lyngdal II Gard og Folk. Dette gårdsnavnet skriver seg fra en tid da havet gikk mye lenger innover Lyngdssletta enn i dag. Den første stavinga er nok fra det gammelnorske ordet brim som betyr mudderlukt, lukt av havstrand eller lukt av sjø. På 1600-tallet og et stykke inn på 1700-tallet ble den siste stavinga konsekvent skrevet fiord som betyr fjord. Brimfjodr kan ha vært det gamle navnet på Lyngdalsfjordens innerste del, skriver Lian.

Sandhaugen på Romssletta minner oss om et landskap på Rom før i tida som lå langt nærmere havet enn den gjør i dag.

Trygve Omland

17. april 2015

Varme som varer

 

 

Alle tre bildene har jeg tatt i Bygland  vakre kirke som er fra 1838.

Minneord over Hildur Lauvdal

Et langt liv på jorda er slutt. Et evig liv med Kristus varer videre. Den 15. april i år var vi i Bygland kirke for å følge Hildur Lauvdal til hennes grav ved Bygland kirke. Hun ble 93 år, og hun døde 3. april 2015. Hun kom fra Oftedal i Lyngdal, giftet seg i 1953 med Torgrim Lauvdal og flyttet da til Lauvdal i Bygland kommune. Etter at mannen døde, flyttet hun tilbake til Lyngdal og bosatte seg på Rom like ved Å bedehus.

Et bilde fra Bygland kirke brant seg inn i tankene mine: En vedovn, et døpefat og et stort lys. Vedovnen minner om menneskelig varme, døpefonten vitner om Guds varme og lyset viser til Jesus som verdens lys. Denne samlingen av symboler setter strek under varme som dør og varme som varer. For meg ble det en hjelp til å huske Hildur.

Hildur er død, men livet hennes med Kristus varer. Vitnesbyrdet går videre ut.  Hildur brukte hendene sine til å veve tepper og strikke sokker og luer som varmet mange mennesker. Hun bidro på Lauvdal  og på Å  bedehus. Hun var aktiv i misjonskvinneforeninger og på basarer. Hun brant for barn og fattige i Russland gjennom Steinar Harilas prosjekt Hjelp til Russland.

Hildur spredte varme ved sin sterke evne til å huske og sin gode vilje til å fortelle fra før i tida. Hun fortalte meg at hun 4 år gammel var med sin far da han bygde nytt hus på Oftedal. Hun husket at hun kjedet seg da de unge fra Lehne krets måtte vente i prestegården i to timer før de kunne bli innskrevet som konfirmanter. Da hun var 16 år, opplevde hun at foreldrene i 1938 dro med hesteskyss til avduking av statuen for Peder Claussøn Friis ved Valle kirke i Lindesnes kommune. Hun levde med i de små og i de store begivenhetene. En julekveld alene som enke kunne hun fylle med ekte juleglede. Hun leste juleevangeliet fra Luk 2 høyt slik hennes mann hadde gjort. Hun var aldri alene, for Jesus var alltid med henne.

Ved graven sang vi:

Lyset fyller haven, se en engel kom,

Åpnet den stengte graven, Jesu grav er tom.

 

Vi lyser fred over minnet etter Hildur Lauvdal.

Trygve Omland

Velsignet korn på Nenningsland

Fra Nenningsland, bnr. 3. Foto: O.Lian 1986, s. 537 i LYNGDAL III GARD OG FOLK

Severine Katrine Olsdtr. Hagenfikk skjøte bnr 3 i 1904. Anna Borghild Hagen overok gårdenog huset i 1947, og Albert Hagen overtok i 1973.

Ekesempel på tresking. tatt fra

http://www.bing.com/images/search?q=treske+korn&id=4521881B32AFC8162F9C0F88A87E286B1757B03A&FORM=IQFRBA

 

Kilde: http://www.yrjarheimbygdslag.no/landbruk/bildeside/tresking/b_2764_sliul.htm

 

Velsignet korn på Nenningsland


 Jeg kom over en samtale jeg var del i for over 40 år siden, og jeg spør: Kan vi lære noe viktig av generasjonene før oss?


 På Nenningsland i Lyngdal sto jeg sammen med Magnus Nenningsland 9. juli 1973 på en fjellflate ved huset til Anna Borghild Hagen som døde 1972. Fjellet ble brukt som treskeplass. Kornet ble skilt fra halmen ved å slå på halmen.


 Magnus fortalte om Severine Katrine Olsdatter Hagen som hadde bodd der før. Hun ble født 1862, var ugift og døde 1944. Severine bodde på bnr 3 ved folketellingen i 1900 sammen med sin mor og ei søster. I 1904 fikk hun skjøte på gården for kr 648. Hun var alltid takknemlig for små ting. Når hun tresket, fikk hun alltid fint korn. Vi andre fikk også fint korn. Men det var som det fulgte en velsignelse med Severine og kornet hennes. Jeg har merket meg det, sa Magnus.


Jeg var 19 år da Magnus fortalte om Herrens velsignelse over Severines korn. Jeg ble født det året Severine døde. Hva kan jeg lære av Severine?


Jeg gjør meg noen tanker i en alder av 71 år. Har jeg lært å se stort på små ting? Har jeg øyne som ser Herrens velsignelse i hverdagen? Ser jeg kornet, det lille, ovale kornet, som en gave fra Gud? Tenker jeg på at ett nytt kornaks bærer på nye muligheter?  Fyller det meg med en stille takk til Gud?


 Trygve Omland

14. april 2015

Hva kan vi lære om kirkevekst i Kina?

 

 

I denne kirken i Changsha i Kina ble 40 voksne mennesker døpt på en gudstjeneste 1. påskedag i 2013.

De nydøpte sammen sammen med bl a en prest.

Etter å ha forberedt meg til å fortelle i Vemestad bedehus 12. april i år om  kirkevekst i Kina, vil jeg dele disse punkten om kirkevekst:

*  Ta vare på Guds skaperverk: Frisk luft, rent vann og dyrka jord til mat  

?      Hold menneskets verdi høyt.

?      Ta vare på friheten og bruk friheten til å vitne om Jesus og til å vise kjærlighet mot vår neste.

?      Forfølgelse kan skape trosstyrke og samhold.

?      Fokuser på Jesu død for oss og hans oppstandelse til nytt liv for oss.

?      Lag forsamlinger der barn, ungdom, voksne og eldre føler seg hjemme

?      Ha mange gode ledere, både ansatte og frivillige.

?      Lær av Maria Magdalena og kvinnene i Kina som vitner om  Jesus.

?      Dette er en kort utgave av ei liste jeg har laget om hva vi kan lære av de kristne i Kina. Jeg bygger på erfaringer fra besøk i Kina i påska 2013 og skriftlige kilder.Jeg har også en lang liste med punkter.

Kirkene i Kina har våknet, og vi venter fortsatt vekst for Guds rike i Kina.


Trygve Omland

13.04.2015

Soloppgang som varer i Vardø og til verdens ende.

I Vardø kirke hadde vi lysfest om kvelden 2. februar 1992 etter den første, store soloppgangen i mørketida.

Solkake og levende lys plassert i midtgangen i kirka skapte lys, god stemning.

Vardø menighet er samlet til solfest med gudstjeneste og sosialt samvær.

Jeg tok disse bildene da jeg vikarierte som sokneprest i Vardø menighet.

 

Sola danser i glede over Jesu oppstandelse. Svigerfar fortalte at de hadde en tradisjon i Mandal første påskedags morgen. De gikk til et sted i nærheten av Fagervoll der han vokste opp for å se soloppgangen første påskedag. De så for seg at sola danset.

 Jeg har et varig minne fra den første soloppgangen etter mørketida i Vardø 24.01.1992.  Sola vokste opp fra havet mektig, majestetisk, mystisk. Jeg så SOLA hang tung og traust i horisonten. Som et gullsmykke. Som en gullmorgen. Mørketida, mørket dag og natt, måtte gi rom for solstrålene.  Jeg har aldri opplevd en soloppgang så overveldende sterkt som i Vardø. Nå angrer jeg på at jeg ikke sto lenger og bare badet meg i solas lysfontene. Kontrastene ble kraftfulle mellom natt og dag, død og liv, håp og håpløshet.

 

Nordahl Grieg skreiv i Sang til Vardø:

 

Mot havets  stride austenvær

 

står øya gold og øde.

 

Her finnes ikke håp for trær

 

og jord gir ikke grøde.

 

Men det finnes håp for menneskene i Vardø, i hele verden, ja, for deg og meg. Gleden over den første soloppgangen i Vardø ble feiret med skudd fra de ellers så fredlige kanonene i festningen. Elevene på skolen fikk fri og tid til å glede seg over lyset som brøytet seg inn i nattens mørke.

Etter den store soloppgangen spiste jeg i prestegården pølse, purre og potetsalat til middag og sviskeyoughurt til dessert. Kan dette kalles en festmiddag eller en feiring av sola og Skaperen av alt lyset?

 

I Vardø kirke førte soloppgangen til at det ble solfest noen dager seinere. I midtgangen i kirken ble det laget et langbord som ga plass til nypussede lysestaker og nybakte kaker.

 

Solas seiersdans i Vardø minner oss på en større seier i Jerusalem for snart 2000 år siden. Vi leser i Markus evangelium at tidlig om morgenen den første dagen i uka kom noen kvinner til Jesu grav da sola gikk opp. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Mark 16,2.5-6.

Jesu oppstandelse er soloppgangen som varer. Han er verdens lys.

 

Trygve Omland

 

10.04.2015

 

Påskeegg som symbol i jødisk og kristen tradisjon

Påskeegg mellom visne blader som skjuler røtter under jorda  fulle av liv og spirekraft. Visst skal våren komme. Visst skal livet fra Gud seire.i naturen og i Kristus.

På hytta i Lyngdal har vi en svart kjele som vi har brukt mange ganger til å koke påskeegg i. Vi koker de hvite eggene på åpen ild ute på et flatt fjell eller på en stein i en bekk eller i et kullstativ. I vannet i kjelen hadde vi i år knopper fra bjørkekvister, furunåler og einer.. Eggene får da en gulaktig farge. Det gule egget, den gule eggeplomma, den gule kyllingen og de gule strålene fra sola gir påsken en gul farge. Den gule fargen kan minne om gull, om gullmorgenen, da lyset eksploderte i Jesu oppstandelse og knuste dødens mørke.

I 2013 var kona og jeg på gudstjeneste første påskedag i en fullsatt kirke i Kina. 40 voksne menn og kvinner ble døpt. En del av liturgien var knyttet til utdeling av egg. Jeg fikk et hvitt egg med et rødt kors på. Det røde korset kan minne oss om Jesu blodig død på korset. Han døde i stedet for oss.  Da Jesus sto fra de døde, ble eggskallet liggende igjen som en tom grav.

Vi ser at påskeegg blir brukt som en kristen tradisjon på ulike måter lokalt og globalt.

I det jødiske påskemåltidet har egget en fast plass. Midt i påskekveldens gledesfest kommer et innslag av smerte og sorg. Alle spiser et stykke hardkokt egg som er dyppet i salt.   Det er vanlig å la det hardkokte egget minne om sorgen over at templet i Jerusalem falt år 70 e. Kr. Som egget er rundt og uten åpning, er også den endeløse smerten i verden i følge en rabbinsk tradisjon. Men i skjæringspunktet mellom gleden og smerten skapes det håp og lengsel etter den endelige forløsning.

I kristen tradisjoner minner det hvite egget om renhet og fullkommenhet i Kristus Jesus. Det harde skallet peker på døden og graven. Ut av skallet og graven stiger Kristus fram som sterkere enn døden. Døden sprekker, for Jesus er sterkere enn dødens tykke skall. Han knekker dødens fangehule som kyllingen knekker skallet på egget.

Det fortelles i en tradisjon utenom Bibelen om et under knyttet til et egg. Maria Magdalena ville fortelle den romerske keiseren Tiberius at Kristus var gjenoppstått. Keiseren lo av henne og sa det hun fortalte var like sannsynlig som at det hvite egget hun holdt i hånden skulle bli rødt. I samme øyeblikk fikk egget en rød farge. I den ortodokse kirkes tradisjon i våre dager gis røde egg som påskehilsen til venner. Den røde fargen symboliserer Kristi blod, og egget symboliserer  verden.

Jula er rik på symboler og tradisjoner. Hvordan kan vi fylle påsken med et rikere symbolspråk?

Trygve Omland

3. april 2015

Han lever, han lever ennu!

Soloppgang fra det høye minner oss hver dag på  Maria Magdalenas budskap og salmen av Johan Halmrast:

Jeg levende så han i haven,/Og aldri så skjønn jeg han så.

Jeg tok dette bildet på Tenerife 2014.

 Han lever, han lever ennu!

Johan Halmrast var en av de minst på jord, men likevel diktet han en salme som gjør Jesu oppstandelse stor for alle oss små. Vi synger også i år jublende sammen med Maria Magdalena som hadde sørget og grått da Jesus var død: – jeg levende så ham i haven/og aldri så skjønn jeg han så.

Johan Halmrast døde i 1912 en kald novemberdag 46 år gammel etter å ha ligget i lungebetennelse. Dødsfallet ble avertert tre ganger i Aftenposten. Likevel ble han fulgt til graven på Østre Gravlund bare av sine nærmeste og fire offiserer fra Frelsesarmeen. Det eneste han etterlot seg var et par sekker fulle av manuskripter. De ble brent med det samme. Ingen vet hvor mye verdifull diktning som gikk tapt.

Salmen hans Å salige stund uten like har vunnet en varig plass i påskens salmeskatt. Salmen som ble skrevet i 1890, har fått plass i den nye salmeboka både på bokmål og nordsamisk, nr 199. Salmen ble sunget under salmemaraton i NRK i 2014.

Mens Johan Halmrast lå syk, fikk han besøk av Johan Lunde som ble biskop. Begge var skolegutter fra Lillehammer, begge het Johan, men livet ble ulikt for de to. Halmrast var syk og nedfor da han utbrøt for Lunde: Livet er urettferdig, for meg  har alt mislykkes. Lunde svarte: Du tar feil. Snart er vi begge glemt og borte. Men din påskesalme Å salige stund uten like vil leve lenge etter at vi begge er borte.

Johan Lunde fikk rett.  Lunde ble utnevnt til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden 1929, og han var kommandør av den svenske Nordstjärneorden. Men det er Maria Magdalenas jubelsang skrevet av Johan Halmrast som vi husker og synger i 2015.

Johan Halmrast var svaklig helt fra fødselen. Da han vokste opp, ble han pukkelrygget, liten, ja, nærmest en dverg. Han følte seg mindreverdig og merket for livet. Han skriver ut fra egen erfaring: Tenk, jeg som er ringest blant ringe/Den minste han kjenner på jord/Tenk jeg skal hans hilsen frembære,/Å kunne jeg synge det ut.

Johan den svake gir oss styrke til å synge ut om Jesus:

Han vandrer i seierens rike, min sjel, hvorfor sørger da du?

God påske sammen med Den Levende.

Trygve Omland

31.03.2015

 

 

  http://www.msl.no/kors%20logo.jpg

 

 

Å SALIGE STUND UTEN LIKE …..(Johan Halmrast)

 

 

 

Å salige stund uten like, Han lever, han lever ennu !

 

Han vandrer i seirenes rike. Min sjel hvorfor sørger da du ?

 

Han er ikke lenger i graven, hvor bleknet i døden han lå.

 

:/ Jeg levende så ham i haven, og aldri så skjønn jeg ham så /:

 

 

 

Han lever, og jeg skal få bringe Hans venner det salige ord.

 

Tenk jeg, som er ringest blandt ringe, den minste han kjenner på jord.

Tenk, jeg skal hans hilsen frembære. Å, kunne jeg synge det ut.

:/ Mer kunne ei engler begjære enn gå med så salig et bud /:

 

 

 

Å salige stund uten like, Han lever, han lever ennu !

 

Han vandrer i seirenes rike. Min sjel hvorfor sørger da du ?

 

Du søkte din trøst i den døde, og dvelte ved gravnatten kun.

 

:/ Så fikk du den levende møte, Å, salige, salige stund ! /:

 

              Kilde: http://www.msl.no/paaskesalme.htm