For mange år siden måtte de unge gå for presten for å bli konfirmert inn til de kunne et minimum om den kristne tro.
En gutt som hadde vanskelig for å lære, kom nok en gang på prestens kontor med sikte på å slippe gjennom til konfirmasjon. Han sa til presten: Jeg står her og tenker på at det er rart at Gud som er så stor, er glad i meg som er så liten.
Presten hadde mye å gjøre, og han glemte gutten for en stund.
Da presten ble oppmerksom på gutten igjen, spurte han: Hva er det den karen tenker på? Da slapp det ut av gutten noe han hadde lært: Her er en gutt med fem brød og to fisker.
Kilde for bildet: www.barnesanger.com/historier-som-lever-2-fisker-og-5-brod-sakkeus-lydbok/
Jeg håper presten var like full av kjærlighet og klokskap som Jesu disippel Andreas som vi leser om i Joh. 6,1-15.
Under kveldsturen i går 1. August 2018 mellom Hagekleiva og Herdal hørte vi plutselig en surklende lyd i veikanten. Lyden kom fra vann som rant rolig og i små mengder. Etter lang til med lite regn skulle det lite til før jeg stoppet opp for litt vann.
Små dammer med vann og vannpytter vekket min interesse for å leke med ordet vannpytt. Jeg har blitt mer bevisst betydningen av vann.
Vannpytt nær den gamle hovedveien mellom Hagekleiva og Herdal.
Begrepet pytt forteller om noe ustadig. Det oppstår f. eks. etter regnvær eller ved flo sjø, og så forsvinner det ved uttørking eller fjære.
I vannpytter kan det være virvelløse dyr og amfibier; frosk, padder og salamandere. Vannpytter er viktig for mangfoldet.
Myggen kan yngle i en hvilken som helst vannpytt som står i mer enn fire dager. Vi og myggen liker vann, men myggen liker vi ikke.
Du ser ned og ser en vannpytt omgitt av blomster, gress og et tre. Treet og alt som vokser i naturen er avhengig av vann, og på bildet ser vi at de drikker vann som vi ikke kan tåle.
I noen områder gjøres elver om til vannpytter, mens andre steder fører regn til oversvømmelser som etterlater seg stillestående dammer. Vannpytter virker forskjellig.
Den sørlige Aralsjøen forsvinner fortere enn ventet, ifølge en forskningsrapport som hevder at det om 15 år kun vil være en vannpytt igjen av den sørlige delen av sjøen. Aralsjøen var en gang verdens fjerde største innsjø, men på 1960-tallet og 1970-tallet demmet sovjetiske myndigheter opp elvene som fører vann til innsjøen for å vanne bomullsåkrer i det tørre sovjetiske Sentral-Asia. I dag er Aralsjøens størrelse kun en firedel av det den var for 50 år siden. Sjøen er blitt delt i to, en sørlig del i Usbekistan og en nordlig del i Kasakhstan.Uttørkningen av Aralsjøen fører til store miljøproblemer. Hver dag blir 200.000 tonn salt og sand som er blitt liggende igjen der sjøen har tørket ut, blåst vekk med vinden over en 300 kilometer stor radius rundt Aralsjøen og ødelegger jordbruksområder og beitemarker. (Sitat fra aftenposten.no).
Vannpytter er ikke bare noe pytt, pytt. Vann er liv.
Jeg har tatt vare på en fortelling om Hans Nielsen Hauge som jeg hørte i en andakt på radioen 6.04.1968.
Hans Nielsen Hauge (1771-1824) kom til et gjestgiveri, slo seg ned ved ovnen, ville varme seg. Været var mørkt og kaldt. Da kom klokkeren i bygda inn. Han likte ikke Hauge og ba han fjerne seg. Hauge satt likevel. Det var kaldt. Da slo klokkeren til Hauge med neven. Hauge reiste seg, tok den våte frakken på og sa: Jeg har også to never som jeg kan bruke til å slå med, men jeg vil heller bruke dem til å gjøre noe nyttig og godt. Så gikk han.
Klokkeren ble forfjamset og ville at Hauge skulle bli. Men nei. Da fulgte klokkeren etter Hauge, og Hauge fikk hjelpe mannen.
Samfunnsbyggeren og lekpredikanten Hans Nielsen Hauge vitnet om sin kristne tro gjennom kroppsspråket ved å bruke nevene til noe nyttig.
Hvordan kan vi i dag bruke hendene våre til å gjøre noe godt i stedet for å slå, såre og skade andre? Hvordan kan vi vinne over vold og det vonde ved å bli venner?
Jeg var på misjonsfest for Det norske misjonsselskap (NMS) i Storsalen i Oslo 3.03.1968, da jeg studerte teologi ved Menighetsfakultetet. To visjoner fra to tidligere misjonsprester har jeg tatt vare på fra misjonsfesten.
Einar Rudolf Moe, kretssekretær i Oslo for NMS fra 1967 sa: Misjonens oppgave er å få hele verden i lovsang.
Johannes Skauge, generalsekretær i NMS 1961-1968 sa: En tid trodde man det var mulig å demme opp for muhammedanismen (Islam) ved å bygge en mur av misjonsstasjoner tvers over Afrika. Slik har det faktisk blitt gjort. Man kan reise tvers over Afrika og overnatte på misjonsstasjoner hele veien. Men vi kan ikke stanse en åndsmakt med husbygninger.
50 år etter disse strategiske synspunktene vender jeg meg igjen til to grunnleggende ord fra Jesus.
Matt 28,19-20 Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Apg1,8 Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.
Dette fotoet tok jeg i Grænna kirke i Sverige på Plussreiser 1. juli 2018.Disse symbolene for tro håp og kjærlighet har sitt innhold og sin kraft fra Jesus Kristus som fyller oss med lovsang og lover å være med oss alle dager inntil verdens ende.
Ca. kl 22.30 forsøkte jeg å ta et bilde av et lysende fenomen på himmelen sett fra Høylandsveien i Lyngdal. Jeg hadde fått med meg at det skulle være en total måneformørkelse. Jeg var ivrig, for ivrig, så jeg fikk ikke fotoapparatet til å virke slik jeg ville. Dessuten er jeg amatør som fotograf. Så resultatet ble noen rare greier.
På forhånd var det varslet at totalformørkelsen skulle begynne klokka 21.30 og vare til klokka 23.13 og at månen trolig skulle få en vakker rød farge. Formørkelsen på fredag vil bli et spesielt imponerende skue, både på grunn av varigheten, og fordi månen står lavt over horisonten, lovet vitenskapsformidler Anne Mette Sannes, som sammen med astrofysiker Knut Jørgen Røed Ødegaard driver nettsiden astroevents.no. Kilde: https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/maneformrkelse-over-norge-fredag-kveld/3423518782.html.
Jeg mangler nok mange forutsetninger og mye kunnskap for å forstå måneformørkelse. Heldigvis er det bare 105 år til neste gang det blir en total måneformørkelse. I mens kan jeg lese i Bibelen om månen så lenge jeg lever.
1. Mosebok 1,16-18: Gud laget de to store lysene, det største lyset til å herske over dagen og det minste lyset til å herske over natten, og stjernene. Gud satte dem på himmelhvelvingen til å lyse over jorden, til å herske over dagen og over natten og til å skille lyset fra mørket. Og Gud så at det var godt.
Salme 136,7-9:
Han (Gud) skapte de store lysene,
evig varer hans miskunn,
solen til å herske over dagen,
evig varer hans miskunn,
månen og stjernene
til å herske over natten,
evig varer hans miskunn.
Jeg anbefaler alle å slå opp i Bibelen og studere Salme 8, og samtale med Gud.
Når jeg ser din himmel,
et verk av dine fingre,
månen og stjernene
som du satte der,
hva er da et menneske
at du husker på det,
et menneskebarn
at du tar deg av det?
Du satte han lite lavere
enn Gud
og kronet han med med herlighet
og ære. v 4-6.
Jeg tror at Gud bruker både Bibelen og vitenskapen til å åpenbare for oss mysteriene i universet.
Jeg slo plenen i dag 26. Juli 2018, de deler av plenen som enda var grønne. De brunsvidde områdene ble brutalt sviende symboler for tørken som bønder i Norge tynges av.
I dag møter Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag landbruksministeren for å diskutere tørken og fôrmangelen i landbruket. Den langvarige tørken har i sommer gitt stor avlingssvikt over store deler av landet.
Våre naboer i øst er også rammet av tørke og skogbranner. Jeg var på tur med Plussreiser fra 28. Juni til 4. Juli 2018 i Småland i Sverige. Allerede da var det stort behov for regn.
Siden vi var i Sverige, fant jeg fram boka kalt Utvandrerne fra 1949 skrevet av Vilhelm Moberg, det første av åtte bind om utvandring og innvandring til Nord-Amerika.
Ekteparet Kristina og Karl Oskar strevde veldig for å få nok mat til familien i Sverige. De ville komme seg vekk fra nøden i hjemlandet. En dag fikk Karl Oskar se bildet i en avis: En hveteåker i Nord- Amerika.
Åker i Sverige sommeren 2018
Bildet var fra skuronnen, og kornet sto i nek. Åkeren bredde seg ut uten grense og uten ende. Hveteåkeren tok ikke slutt der himmelen stengte for synet, men strakte seg langt utenfor synsranden. S. 130.
Kristina bakte nødbrød. Når rugmelet ikke strakk til, drøyet hun det med agner, bøkenøtter, lyngfrø og tørkede asalbær. S. 140.
Synet av hveteåkeren i Nord-Amerika og nødbrødet på 1800-tallet i Sverige minner oss om harde tider med og om håp for et bedre liv.
Jeg fant fram den gamle alterboka for Den norske kirke, godkjent i 1920, utgitt i 1966. Der ba menigheten i høymessen om godt og tjenlig veir. Og der var en spesiell bønn om tjenlig vær: La ikke uaar og dyrtid komme over vort land, men bevar markens grøde, og velsign vort arbeid paa land og sjø, saa vi kan have vort daglige brød?
Kan tørketida tale til oss om bønnens vei til Gud, himmelen og jordens skaper?
Ropet etter regn blir stadig sterkere. Gresset til mat for kuer og andre husdyr tørker, visner og dør. Kornåkrene krymper inn. Kuer som skulle gi oss melk og annen mat sendes til slakt. Situasjonen for bøndene blir vanskeligere for hver dag.
Jeg føler med dem, og jeg følger med elever som jeg har hatt på Lyngdal Jordbruksskole/ Kristen videregående skole. De fortjener støtte og solidaritet.
Alfred Hauge debuterte med romanen Septemberfrost i 1941.
I dag gikk tankene min brått til ei bok fra 1941 som jeg brukte i norskundervisningen. Den handlet blant annet om dårlig vær, sult og nødsår. Tittelen på boka taler tydelig om et stort problem, og det er frost. Septemberfrost heter boka. Det er et folkelivsbilde fra 1812-1814. Bøndene i dag sliter med mangel på regn, regn, regn. Her vil jeg avgrense meg til noen få sitater fra denne fortellingen om høstfrost, vinter og altfor sein vår.
Det hadde ikkje gått så fort med snøsmeltinga som dei hadde venta. Natta til andre pinsedag kom med frost att, og så vart det gnellkald på nyo. S. 35.
Om åkrane skreiv Hauge. På dei fleste stadene låg han flat. Ein kunne mest ottast at både halm og aks skulle rotna på rot. Hadde det endå kome turrver og vind, så kunne mangt ha laga seg, men ingen vind kom, berre iskaldt regn, regn, regn. S. 44.
Mykje av kornet i bygda fraus heilt bort, så det var ikkje bryet verdt å skjera det ein gong. Både aks og halm var så rote at det var med nauda krøtera ville ta det. S. 48.
Dette mjølet er det siste eg eig, sa Helge. Det er fjorgamalt. Oppe hjå oss fraus det bort alt saman i haust. S. 56.
Slik kunne vi fortsette å sitere sterke skildringer av sult for dyr og mennesker. Alle er vi avhengige av været: ikke for lite regn, men heller ikke for mye; ikke for lite varme, men heller ikke for mye; ikke for lite frost og snø, men heller ikke for mye.
Alfred Hauge skriver i en kristen tradisjon. Septemberfrost begynner den første pinsedag 1812 og slutter julenatt i det Herrens år 1814. På side 10-11 leser vi:
Så skalv lufta av pinseklokker over dalen.
Helg var det, ja. Stor helg. Snart ville folk strøyma til kyrkje i flokk og fylgje. Dei fylte Guds hus i naudstider.
Er det slik i dag også at vi fyller bedehus, forsamlingshus og kirkehus i vanskelige tider?
Eller har vi glemt å be til Vår Far i himmelen: Gi oss i dag vårt daglige brød?
Søndag 1. juli 2018 var vi med Plussreiser til Grænna i Sverige. Noen i reisefølge gikk til gudstjeneste i byens kirke. Den var rik på vakker kunst og symboler som viste mange sider ved vår kristne tro. Presten fortalte engasjert om en bibelsk hendelse. Organisten fylte gudstjenesten med mektig musikk. Her vil jeg vise fram noen symboler fra kirka som vi kan reflektere rundt.
Kirken ligger midt i Gränna og dominerer byens profil. Den er bygget på resterne af den oprindelige stenkirke fra midten af 1100-tallet, hvis grund fortsat findes bevaret under den nuværende kirkes gulv. Når rummet i kirken udnyttes maksimalt kan kirken rumme cirka 600 besøgende. Kilde, sitat fra: https://dan.wikitrans.net/Gränna_kyrka. (Dansk tekst om en svensk kirke skrevet på en norsk blogg kan understreke at kirken er global).
Plussreiser fra 28. juni til 4. juli 2018 tok oss med tre steder der tre kvinner har satte dype spor: Sangforfatteren Lina Sandell, kunstneren Eva Spongberg og den hellige Birgitta. Her skal vi stoppe litt for den svært særpregede Birgitta.
Birgittas mor døde da hun var i tiårsalderen og hun ble gift mot sin vilje 1316 kun tretten år gammel med Ulf Gudmarsson. De fikk åtte barn.
Det blir hevdet at hun allerede som barn hadde syner, som at hun så jomfru Maria som satte en krone på hennes hode og en annen gang at hun så hvordan Kristus ble pint og døde på korset. Det påstås at under et besøk på Vadstena slott i Sverige fikk hun diktert reglene for en orden av Kristus. Hun dro til Roma i 1349 for å få reglene godkjent og for å få paven til å vende tilbake til Avignon. I 1370 ga pave Urban V henne rett til å grunnlegge et kvinnekloster (60 nonner) og et mannskloster (25 munker) i Vadstena. Hun døde i Roma i 1373 og ble gravlagt i Vadstena 1374, og hun ble kanonisert 1391 av pave Bonifatius IX. I 1999 ble hellige Birgitta sammen med Katarina av Siena og Edith Stein opphøyd til skytshelgen for Europa.
Se mer: http://www.kunsthistorie.com/fagwiki/Birgitta_av_Vadstena, og Wikipedia.
Birgittas helgenskrin i Vadstena.
Etter at ektefellen til Birgitta var død, levde hun i streng askese. Hun falt stadig oftere i ekstatisk henrykkelse. Hun mente at hun fikk guddommelige befalinger, og hun følte seg som Kristi særlige redskap. Birgitta mener at hun hadde i alt over 700 visjoner som hun skreiv ned i fire store bind på 1400 sider. Birgitta påvirket mange kjente personer både religiøst og politisk som f. eks. erkebiskop i Nidaros (1428-1450), Aslak Bolt, ifølge Carl Fr. Wisløff i Norsk Kirkehistorie bind 1, Lutherstiftelsen 1966.
Den hellige Birgitta er anerkjent av den katolske kirke.
Søndagsturen i dag 22. juli 2018 gikk til elvene Breiva og Lygna.
Breiva i Lyngdal er et populært navn for Kvernhushøllen. Breiva er også et navn i Bodø på et elvestykke. Navnet betyr der en brei og grunn elv.
Lygna begynner i Fjotalnd og renner ut i Lyngdalsfjorden på Kvavik. Navnet kommer fra det norrøne lugn og betyr stille. Dette er en god beskrivelse for de første 7-8 kilometrene, og de siste 4. Lyngdal kommune har fått sitt navn etter elva. Se mer i Wikipedia.
Elva Breiva i Lyngdal i dag 22.07.2018 forteller oss at vi ikke har hatt regn på lenge.
Kontrasten er stor mellom elva Breiva i dag som er fattig på vann, og elva som svømmet over sine bredder under den siste flommen i 2017.
Det blåste voldsomt på Kvavikstranda i dag 22.07.2018. Den sterke vinden pisket opp sjøen, så den skummet i hvite bølger. Vinden gjorde det mulig å drive med til kiting. Det er sport der utøveren trekkes med vinden etter en drage; kite. Se Store Norske Leksikon.
Går vi samme dag 22.07.2018 et lite stykke langs elva Lyngna og inn i skogen, så merker vi lite til vinden. Stille renner elva ut i den opprørte sjøen. Kontrastene er fascinerende.
