Havika på Lista har en hedersplass i min verden. Mandag 20. august 2018 badet jeg i buldrende hav og i gryende høstfarger under en høy, lyseblå himmel.
Men nu er der helg over havet! Lysdis saa langt en kan øine — slig underfuld Paradis-stilhed — Og himmelrummet deroppe, det havblanke dyb dernede, alt svæver i endeløs sol.
Utdrag av diktet Hav i Nye Digte av Vilhelm Krag 1897.
Bildet viser ei myr i Havika kledd i farger som varsler at høsten ikke er langt unna . Dette synet sender tankene mine til den kjente grafikeren og maleren, Reidar Rudjord, som er kjent blant annet for å male snitt av myr. Han er født 21. september1930 i Farsund, døde 25. mai2011 i Farsund.
I nærmere femti år utforsket han trofast landskapet ved Lista. Her utnyttet han Hayters prinsipper til å skape en helt særpreget grafisk uttrykksform, der han skildret landskapet i poetiske, sterkt abstraherte bilder.[4] Rudjord forklarte det slik: Jeg etser og risser inn linjer og streker i sinkplaten, og oppnår i avtrykkene litt av myrens underlige struktur. Horisontlinjen og det som oppstår omkring denne er av stor betydning. Den er for meg noe av det mest spennende i et bilde. Selv om Rudjord også behandlet en rekke andre temaer, er det arbeidene fra landskapet på Lista han er mest kjent for. Sitat fra Wikipedia.
Bildet er tatt fra den lille hytta på installasjonen kalt Lyset på Lista. Kysten og lyset på Lista kan vi beundre året rundt uansett vær. Hytta er ulåst og til gratis bruk. De store vinduene i hytta skal hjelpe oss til å nyte lyset over de særpregede sanddynene. Det fins bare to slike landskapsformer i Norge ifølge https://www.visitnorway.no/
Om sommeren er Havika som en bugnende blomsterhage rik på forskjellige slags ville blomster. Nå ved inngangen til høsten er sanddynene nesten tomme for blomster. En enslig nyperose stakk seg fram i samspill med et ensomt insekt.
Kjenner du igjen Mikes tegning i Fædrelandsvennen 29. juli 1997? Hva forteller disse få, enkle strekene om været sommeren 1997? Hva behov gir mannen med paraplyen uttrykk for?
Jeg fant denne tegningen i gamle utklipp. Å tegne er en kunst som kan si noe viktig om dagen i dag og andre dager.
Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare.
Her deler jeg et utsnitt fra manus til andakt i Lyngdal pensjonistforening 16. august 2018.
Lina Sandell har gitt oss en rik sangskatt som vi må gi videre til neste generasjon. I Sangboka, som er mye brukt på bedehusene, er det 39 tekster av Lina. Norsk Salmebok fra 2013 har tatt med 10 av hennes sanger.
Bilde: Det gamle asketreet som Lina satt og diktet i. Bak til høyre ser vi litt av Fröderyd kirke der Linas far var prest.
Da Lina var 14 år gammel, skreiv hun et dikt på 21 vers om et tre som hun kalte Den gamle asken. Du har kanskje også minner om et tre som du er spesielt glad i. Gud som skaper må være glad i trær. I Bibelen leser vi om mange trær som har stor betydning: Kunnskapens tre, livets tre, oliventreet, fikentreet og vintreet. Jesus sier: Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Joh15,5.
Her skal vi stoppe opp for en av de mest brukte sangene av Lina. Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare. Hun diktet denne sangen da hun var i 18-20 års alderen. I følge tradisjonen satt hun i et gammelt asketre da hun laget sangen. Fokus i sangen er tryggheten som Guds barn har, i medgang og motgang.
En guide i Sverige forteller om Lina Sandell.
Det står en statue av Lina Sandell (1832-1903) like ved et stort asketre som er godt over 300 år gammelt. Det vitner om kraften og varigheten i Guds skaperverk både i naturen og i Linas sanger.
Et par meter fra marken deler treet seg i flere stammer. Mellom de solide greinene i treet var det på Linas tid gulv og benk der hun kunne sette seg ned og finne ro og fred. En stige førte opp i treet. Der kunne hun lytte til fuglesang og skimte stjerner på himmelen en vakker sommerkveld. Her kunne hun bli inspirert til å skrive en av de mest sungne sangene i Norden.
Som Guds barn var Lina trygg i Herrens hånd sammen med de små, sårbare fuglene og de store, mektige stjernene. Det kommer fram i sangen.
Herren selv vil berge, beskytte og bære sine barn i møte med farer og fiender. Herren er selv skjoldet som forsvarer Guds barn. Skjoldet skjermer og beskytter hjertet.
Lina var sterkt knyttet til sin far, prosten Jonas Sandell. Faren ga barnet Lina tydelig og tidlig kjærlighet og omsorg. Han var hennes lærer, prest, sjelesørger og samtalepartner. Han så hennes kreative evner og oppmuntret henne.
Men så druknet faren brått og brutalt på en båtreise. Jesus har tatt fra meg det kjæreste jeg hadde her på jorden, skreiv Lina til en god venn etter farens døde. Slik kan livet bli forandret i et øyeblikk. Da er det godt å kunne synge at ingen nød hverken kan eller skal rykke eller rive Guds barn ut av Herrens hånd. Vi ser farens og Guds omsorg igjen når Lina skriver om faderarmer som bærer og om Herren som kjenner sine barnas bekymringer.
Herren kjenner de små detaljene i livet. Hodehårene og tårene teller han. Midt i sorgen kan han gi oss gleder. Lina begynte å skrive enda mer etter at faren døde. Diktene strømmet fra pennen hennes som aldri før, skriver en om henne. Tapet og sorgen etter farens død førte henne nærmere Jesus.
Hun oppmuntrer oss mot slutten av sangen: Gled deg, for alle fiender må falle til jorden for Guds allmektige ord i Bibelen.
Sangen slutter med å slå fast at målet for Gud vår Far i motgang og medgang er barnets sanne vel alene. Gud vil oss det som godt er i hans øyne.
I Linas liv var mye det sykdom og mange, store sorger. Men hun lærte seg selv og andre at Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare.
Denne sangen fører meg til Matteus kapittel 6 i Bibelen der Jesus peker på liljene på marken og fuglene under himmelen og sier Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de? Matt6,26.
Den svenske pop og gospelsangeren Carola Häggkvist likte å jobbe med sanger av Lina, og hun ga uten en CD i 1998 med utvalgte sanger av Lina. Berlevåg Mannsangforening fra Finnmark tok oss med storm for noen år siden, både gjennom sangen og gjennom filmen Heftig og begeistret i 2001.Rett ute ved havgapet stod de og sang, i fullt alvor, sterkt og inderlig: Ingen er så trygg i fare.
Dødehavstiftelsen hadde opplysningsmøte i Lyngdal kirkesenter i går 15. August 2018. Temaet var Helsefremming og sykdomsforebygging i hverdagen. Overlege Elisabeth Dramsdahl holdt foredrag. Kommunens Folkehelseansvarlig i Lyngdal kommune orienterte om lokale tiltak og tilbud. Jeg kjente meg igjen i mye av den kunnskapen vi fikk høre om.
Minner fra mange besøk i Dødehavet dukker opp. Dødehavet bærer navnet med rette. Kun en eneste bakterie er funnet levende i dette vannet, har jeg lest. Menneskekroppen flyter fint i dødehavet. Vi kan sitte i vannet og lese Lister24. Det skal ikke være mulig å drukne der. Likevel druknet ei 70 år gammel engelsk kvinne i Dødehavet under bading nær Ein Gedi. Det er teknisk umulig å synke helt under på grunn av oppdriften. Får man vann i øynene, er det viktig å vaske seg fort med rent, rennende vann. På bunnen er det mange rullesteiner som kan føre til at vi mister balansen. Besøk i Dødehavet er en fast og festlig opplevelse for alle turister.
Bildet er tatt fra www.dodehavstiftelsen.no/
Da jeg besøkte Dødehavet for første gang i 1969, lå det litt over 400 m under havet. Dødehavet er nå i ferd med å dampe bort og dø fordi Syria, Israel og Jordan siden 1950 har tappet det meste av vannet fra hovedkilden elva Jordan. I løpet av de siste 50 årene har vannstanden sunket med over 20 meter.
Dødehavet kalles også Salthavet, fordi saltkonsentrasjonen er hele 33 %, ti ganger høyere enn i Middelhavet, eller Asfalthavet, fordi det er funnet asfalt i sjøen, ifølge tidsskrift på internett for Den norske legeforening. I følge boka Israel i går og i dag begynte man å utvinne mineraler i Dødehavet allerede på 1930-tallet.
Dødehavet er som sagt i ferd med å forsvinne. En planlagt kanal fra Rødehavet til dødehavet er tenkt som en mulig redning. Men det ikke uten stor økologisk risiko og den kan koste enormt mye.
Selv om Dødehavet er livløst, gir det et bedre liv og helse for tusener av helseturister, også fra Norge. Folk strømmer dit årlig med sine gikt- og psoriasisplager, leser vi i aftenposten.no 2011.
I Store Norske Leksikon leser vi: Sodoma og Gomorra er den bibelske betegnelsen på to førhistoriske byer som skal ha ligget ved sørenden av Dødehavet. Ifølge 1. Mosebok 18?19 førte innbyggernes gudløshet og ugjestmilde oppførsel til at Jahve så seg nødt til å ødelegge byene med ild og svovel. Bare Lot og hans nærmeste familie fikk anledning til å unnslippe.
Dødehavet kan brukes som et bilde på hvordan åndelig og kristelig liv kan dø ut. Et friskt, levende kristenliv trenger utløp for sin tro.
På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte:
Den som tørster, skal komme til meg og drikke!
Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. Joh 7,37-38.
Karl Birger Sælør sendte meg en interessant Reportasje fra Farsunds Avis som sto i avisen i august for 50 år siden. Den handler om bygging av ny yngreshytte på Kvinesheia. Den gamle yngreshytta var brent ned. Karl Birger, takk for at du sendte denne reportasjen.
Sigbjørn Utland har fortalt om brannen. Han kom forbi på hovedveien mellom Lyngdal og Kvinesdal og så at det var brann ved hytta. Jeg kjørte da inn til hytta og så at den var brent ned. Bare pipa sto igjen. Det var trist. Jeg var med på å bygge den første yngreshytta, har Sigbjørn fortalt.
I 2018 er det aktuelt å spørre om det blir feiret 50 års jubileum for hytta som brukes i vår tid.
Reportasje i Farsunds Avis august 1968.
Vet noen hvem som har tatt dette bildet av ny hytte?
Hvorfor fylles Lyngdal kirkesenter av flere hundre mennesker til konsert 13.08.2018 ved Lynda Randle? Jeg kjenner ikke svaret, men jeg undres. Lynda Randle gikk rett på sak og sang frimodig om Jesus Kristus. Hele konserten dreide seg om Jesus og hans kjærlighet til oss, til hver enkelt av oss. Det var en bønn om å vandre daglig nær Jesus.
Just a closer walk with thee Grant it, Jesus, is my plea Daily walking close to thee Let it be, dear lord, let it be
Selve konserten var ikke det viktigste, men målet med sangene, musikken, kvaliteten i fremføringen, ja, hele konseptet var målrettet mot Jesus og våre muligheter til å ta i mot hans frelse, omsorg og helbredelse.
Lynda Randle var personlig, åpen om gleder og smerter, til stede i konsertsalen som en venn. Vi ble innbudt til å ta imot Jesus, hans frelse og hjelp i livet. Det minnet meg om evangeliske møter på bedehuset som åpner opp for forbønn for den enkelte.
Lynda Randle kom med et budskap som var viktig for henne å formidle. Hun skulle ha ti konserter i Norge under turneen denne gangen. Oppslutningen om Randle har vel noe å gjøre med miljøet rundt Gaither Gospel, profesjonell bruk av sosiale medier og entusiastiske arrangører. Lokalavisen Lister24 gir et kort og treffende bilde av oppveksten til Lynda. Vi fikk høre den samme fortellingen under konserten. Fokus på familiens betydning er sterkt og viktig.
LYNDA Randle vokste opp i Washington D.C. Etter å ha mislyktes i den offentlige skolen, begynte hun på en kristen, hvit privatskole og ble med i skolekoret der hun var det eneste fargede medlemmet. Dette var ansett som en tilnærmet umulighet den gang. Selv har hun sagt at Gud kalte henne til å være med å bygge broer mellom raser, og spesielt mellom svarte og hvite.
I familien hennes sto Jesus og Guds ord sentralt i tillegg til at de hadde bibelstudier og andaktstunder. Som liten satte hun ikke alltid pris på disse samlingene, men ifølge henne selv var det etter en av disse familiesamlingene hun tok imot Jesus.
SELV sier Lynda at hun aldri hadde drømt om å bli en gospelsanger, tross at hun er født med en distinkt altstemme. Men hun skulle oppleve Guds kall, forteller hun, et kall som har frydet og inspirert en hel gospelverden og mang en Gaither-tilhenger i Norge. (Det svarteste trykk er sitat fra https://www.lister24.no/kultur/i/9mAoQl/Randle-returnerer?spid_rel=2).
Lindas konsert var sterkt knyttet til det lokale koret Salt fra Lyngdal. De sang seg inn i våre hjerter og krydret budskapet med salt, så det ga god smak og varig virkning. Flere andre aktører satte også sitt tydelige preg på konserten.
Hvorfor fylles Kirkesenteret til konsert i en liten by kalt Lyngdal? Jeg vet ikke svaret, men jeg har tenkt høyt og delte noen refleksjoner. Andre mener kanskje noe helt annet. Uansett kunne vi gå ut i regnet og la sangene regne, så ingen trengte å være innvendig tørre lik visne åkrer etter sommerens tørke.
Life is easy, when you’re up on the mountain And you’ve got peace of mind, like you’ve never known But things change, when you’re down in the valley Don’t lose faith, for you’re never alone For the God on the mountain, is the God in the valley.
Magne Haugland skriver om dramaet på Rudjordsheia i Kvås.
Den 12. august 1943 ble de to Linge-karene Johan Fredrik Jakobsen Aaros fra Søgne og Tor Hugo van der Hagen fra Farsund omringet av 12 tyske soldater på Rudjordsheia i Kvås i Lyngdal, hvor de opererte en illegal radiosender. Telegrafist Aaros tok av seg headsettet han hadde på seg og tok lynraskt tollekniven fra baklomma og skar over strupen sin, for at Gestapo ikke skulle få tatt ham i live og torturere ham for å få navn på motstandsfolk i distriktet. Van der Hagen fikk så vidt det var rømt unna tyskerne, og kom seg i sikkerhet til Sverige sammen med den lokale hjelpesmannen Johan Vegge. Sitat fra: www.n247.no/?nyhet=644.
I dag 12. august 2018 var det markering ved hytta som ble brukt som radiostasjon for 75 år siden. Historiespillet Siste telegram fra Rudjordheia ble fremført på stedet der krigsdramaet foregikk. Stykket var skrevet av Magne Haugland, og det ble fremført av Austad teater. Siden jeg ikke var til stede ved denne 75 års markeringen, fant jeg fram et par bilder fra 60 års markeringen i 2003.
Utenfor hytta på Rudjordsheia i 2003 ser vi fra venstre den lokale motstandsmannen Johan Vegge fra Kvås. Dernest motstandsmannenen Gunnar Søndsteby som døde 10. mai 2012, 94 år gammel. Han hadde 14 utmerkelser.
Bak ser vi Hans Fredrik Grøvan. Han fortalte om sin far som startet Milorg arbeidet i Lyngdalsavsnittet, men som måtte gå i dekning på Rudjordshei-hytta da Laudal-organisasjonen raknet høsten 1942.
Oppslutningen om markeringen på Rudjordsheia i 2003 var overveldende stor. Til venstre for meg, midt i bildet med blå skjorte, står Peder Govert Govertsen som representerte Søgne kommune.
Hagehølen eller Haijehølen i Litleåna er nær den gamle rideveien og postveien på Rom. Vi kan vel kalle det den gamle Riksvegen. Hans Majestet Kong Haakon kom en gang kjørende her i Hagekleiva i 1930-årene i åpen bil med nedslått kalesje. Han overrasket barna langs veien som ville lukke opp grinda for kongen. Kommer snart kongen, ropte en. Da reiste han seg i bilen og sa: Her er kongen. Han var høy, kledd i grå eller hvit frakk og med en veldig fin lue som skinte som gull, forteller Thorvald Hagen. Haijehølen er et historisk sted for samferdsel og kultur lokalt og nasjonalt.
2013
2013
Haijehølen var mitt Sørlandsbad i oppveksten på bondebygda. Jeg kunne gå over jordet vårt svett fra arbeidet i høyet eller sykle en snarvei og hoppe ut i det lille bassenget. Det var selvfølgelig gratis. Steinhvelvbroa over Litleåna er et smykke for badeplassen som vi kan være stolt av.
I min oppvekst var det ekstremsport å gå på bunnen av Haijehølen med en tung stein i fanget fra den ene sida til den andre. Steinen skulle hindre oss fra å stige opp så lenge vi klarte å holde pusten.
Broa bærer nå tunge biler i en ny tid på Rom. Men badeplassen flyter ikke bort som tida og elva.
Enda flyter Litleåna som Melodi Grand Prix-låten: La det svinge. Klarer vi å følge med i svingene inn i en ny tid? Eller blir vi for store og kravfulle til å bade i vår barndoms lille dam i den lille elva? Hvordan blir framtida for Haijehølen badeplass?
Steinhvelvbroa har blitt tatt vare på til en viss grad, og takk for det. Selv om tunge biler og mer trafikk krever en sterkere bro, så kjenner vi igjen deler av den gamle broa. For få dager siden så jeg at området rundt Haijehølen hadde fått et ansiktløft. Betyr det at min barndoms badeplass har en lys og lang framtid?
Nok en gang var jeg på kirkegården sommeren 2018 for å vanne tre graver. Denne gangen tok jeg med fotoapparatet for å ta bilde av den nymalte kirka i Lyngdal.
Den hvitmalte kirka lyser opp natt og dag. Selvfølgelig er kirka malt hvit. Hvitt symboliserer renhet. Vi ser de store, hvite kirkeveggene. De minner meg på Jesu Kristi renhet som lyser opp med håp midt mellom alle gravene, og sorgen og savnet.
I Bibelen leser vi om å bli renset og ren: Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd. 1 Joh1,7
Hvitmalte kirker møter vi mange steder i Norge og der nordmenn har flyttet til. I Minnesota i USA f. eks. bygde norske utvandrere en hvitmalt kirke i 1874 som de kalte Singsaas kirke. 31 trøndere slo seg ned der.
Reiser vi til Paris, kan vi gå inn i kirka Sacre`-Coeur som er bygd med en spesiell kalksein som blekes når det regner. Når steinen blir våt, skilles det ut kalsitt som er et blekemiddel. Dermed beholder kirka sin rene hvithet selv om det foregår forvitring og forurensning.
For mange år siden hørte vi på Ønskekonserten mandag etter mandag sangen: Kom til den hvitmalte kirke.
I den hvitmalte kirka vil jeg gjerne høre:
Ren og rettferdig, himmelen verdig Er jeg i verdens frelser alt nu Ordet forkynner, at mine synder Kommer Han aldri mere i hu
Lister har mange lokale attraksjoner som det er verd å se på. I går valgte vi Tingvatn fornminnepark og besøkssenter i Hægebostad kommune. Det skal være Norges best bevarte tingsted. Vi snakket med stedsansvarlig Katja Regevig som er kjent fra TV-serien Anno. Nå var hun en viktig person med sikte på å utvikle parken og senteret. Hun serverte vikingsuppe sammen med lærer Kvåle som viste oss rundt på utstillinger og fortalte engasjert om historiske hendelser.
Programmet 4.-5.august var et perlekurs med Thomas Risom, perlemester fra Danmark. Det var kurs i perlemaking på jernaldervis. Denne helgen fordypet ca. 12 deltakere seg i perlemaking. De lærte det de trenger å vite for å lage enkle perler, alt fra å bygge opp vulkanovn til enkle dekorasjonsteknikker. Jeg fikk lov til å ta et bilde av noen deltakere i funksjon. Se bildet under.
