Misjon er fremfor alt å fortelle om Jesus som vår stedfortreder.
2 Kor 5,14-15 For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. 15 Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem.
Jesus, vår Frelser og Herre, gjør seg til ett med oss. Han identifiserer seg helt med oss, blir menneske av kjøtt og blod.
I Hebr 4,15 leser vi: For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi,men uten synd.
Dette er mat for vårt åndelige liv, en skatt vi aldri blir ferdig med å se på i takknemlighet. Jesus, Guds Sønn, som er ett med oss i alt, han er vår representant og stedfortreder overfor Gud. Han tok på seg den straffen vi fortjener for våre synders skyld, for våre forsømmelser og vår egoisme og alle våre bomskudd på Guds bud. Det Jesus gjorde, det gjorde han i vårt sted, på våre vegne, for oss. I Guds øyne var det som vi selv gjorde det. Vi må aldri bli trøtt av å tale om Jesus som vår stedfortreder innfor Guds ansikt. Igjen og igjen må vi forkynne kjernen i vår kristne tro til stadig nye generasjoner.
Vi ble minnet om Jesus som vår stedfortreder i går kveld på møtet på Lyngdal bedehus av Terje Fossdal. Takk, Terje.
Jeg holdt på med praktisk-teologisk utdannelse ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo. Den 6. mars 1971 reiste vi til Rogaland for å lære praktisk prestetjeneste i møte med mennesker og menigheter. Vi tok toget på Vestbanen kl. 09.10, og fylte ei halv togvogn. Vi sang under reisen: Syng i stille morgenstund og Ånd fra himlen, kom med nåde.
På min stola på prestekjolen har jeg ei due som symbol for Den Hellige Ånd.
Teologi og tjeneste lærer vi best i Den Hellige Ånds skole. Gud må åpenbare for oss hvem Jesus er. Guds vilje og vei til frelse og evig liv er et mysterium som vi ikke har evne eller vilje til å finne ut av på egen hånd.
Denne erfaringen fra Praktikum minnet meg i dag på 1. søndag i fastetiden om kjernen i vår kristne tro. Jesus måtte gå gjennom lidelse, død og så oppreisning fra de døde. Flere ganger måtte Jesus gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem for å bli slått i hjel og oppreist fra de døde.
Simon Peter hadde nettopp bekjent at Jesus er Messias, den levende Guds Sønn. Jesus er mer enn et forbilde, mer enn en profet. Han er Frelseren som Gud har lovet skal komme, han er både menneske og Gud. Men verken Peter eller noen av oss forstår ut fra egne tanker hva dette betyr.
Guds fiende og motstander, Satan, synes å forstå mer enn Peter. Jesus kalte Peter for klippen eller fjellet. Han skulle bygge sin kirke på Peter og hans bekjennelse, selv om han enda ikke forsto hva Jesus måtte gjennom. Messias, Guds Sønn, måtte gå inn under Guds dom i stedet for oss for å frelse oss fra Satan, synd, skyld, død og Guds straff.
Peter protesterte og irettesatte Jesus. Men da åpenbarte Jesus at Peter var påvirket av Guds fiende, Satan.
Det er vel ikke så overraskende at vi i dag også vil avvise behovet for at Jesus, den syndfrie, må straffes av Gud i vårt sted. Men Gud har ved sin Ånd åpenbart for meg at Guds tanker er annerledes enn mine, høyere og dypere enn mine, breiere og videre.
Jesus kom ikke til verden for å tilfredsstille våre forventninger eller forestillinger. Han kom for å frelse oss etter Guds plan. Han kom for å bytte plass med oss. Han vil ta din og min plass, så vi får hans plass. Vi kan bare godta Guds løsning, så får vi frelse og evig liv gratis.
Her er søndagens tekst med muligheter til fordypning.
søndag i fastetiden, 18. februar 2018.
Matt 16,21-23 {Jesus taler om sin død og oppstandelse}
(Mark 8, 31-33; Luk 9, 22)
Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp.
[den tredje dagen Denne tellemåten innebærer at både dagen da Jesus dør, og dagen da han står opp, telles med.]
<Hos 6, 2; Matt 17, 22 f; 20, 18 f; 27, 63 f; Luk 24, 7. 46; Apg 10, 40; 1 Kor 15, 4>
22 Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: “Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.” 23 Men Jesus snudde seg og sa til Peter: “Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.”
I dag 4.02.2018 kom bildet til meg av en åpen, sterk, skrukket, solid hånd. Jeg har vist bildet før, men det kommer til meg på nytt. Jeg har det på kontoret, sammenrullet, men klart til å bli sett igjen, og igjen, og igjen. Jeg kjøpte det på Henie Onstad kunstsenter. Det er en plakat fra Flyktningerådet.
I kveld 16. januar 2018 samles Mongoliaforeninga hos oss. Vi har plass til flere deltakere. Samtalen har søndagens tekst som kilde, Joh. 4.4-26. Her vil jeg innby deg til å meditere over det levende vann. Jeg innbyr deg til å være jeg-personen i teksten.
Bildet er tatt i 2016 ved veien inn til Tjåmeland i Kvås.
Hva tanker kan vi gjøre oss om levende vann ut fra denne illustrasjonen?
Jesus svarte: Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv. Joh 4,13-14.
Jesus ser lengselen i vårt indre. Han ser bak fasaden. Han ser gjennom alle våre nederlag. Han ser vårt indre, tørre, inntørka landskap. Han ser deg som andre overser. Han ser deg slik du er. Han ser vår skyldfølelse og lengselen etter tilgivelse og renselse. Jeg vil drikke av det vannet Jesus gir som skaper nytt liv og sender meg ut i verden som en kilde andre kan drikke av til evig liv.
Herren skal alltid lede deg
og mette din sjel i det tørre landet.
Han skal styrke kroppen din
så du blir som en vannrik hage,
en kilde der vannet aldri svikter. Jes58,11.
Jeg har erfart at Gud har styrket kroppen min. Jeg var sliten, stresset og nedslitt. Men Herren min Gud møtte meg i min lengsel etter en vannrik hage, , en kilde med levende, rennende, friskt vann. Vann som aldri slutter å renne kommer som regn i tomme bekker. Gradvis grodde nytt liv fram i lyset.
Jesus svarte: Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste. Joh6,35.
På nytt og på nytt kommer jeg til Jesus for å drikke av hans levende vann, hans kraft og kjærlighet.
På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få. Ånden var ennå ikke kommet, for Jesus var ennå ikke blitt herliggjort. Joh 7,37-39.
Gud vår Far og Jesus Kristus, fyll meg med din Ånd, med din kjærlighet, glede og fred. Rens meg i din rettferdighet. Gjør meg til en kilde som flyter over til glede for andre.
Fortellingen om Jesus som helbredet Simon Peters svigermor finner vi i evangeliet etter Matt 8,38-41, Mark 1,29-34, og Luk4,38-41. Her bruker jeg alle tre evangeliene til å få fram helheten.
Jesus brøt opp fra synagogen og gikk hjem til Simon Peter. Da Jesus kom hjem til Simon Peter, så han at hans svigermor lå til sengs med høy feber. De fortalte det straks til Jesus, og de ba han hjelpe henne. Han gikk bort til henne, grep henne i hånden og reiste henne opp. Feberen slapp henne, og hun stelte for dem.
Jesus kan helbrede på forskjellige måter, eller han kan la være å helbrede for å vise den syke verdier som er større enn å være frisk.
En måte å møte sykdom på kan være å be over den syke og salve han eller henne med olje i Herrens navn i samsvar med Jakobs brev 5, 14-16. Den syke kan kalle til seg menighetens eldste. Det kan være modne, troende kvinner og menn med troserfaring og tillit i menigheten. De kan ta med seg ei flaske med olje, salve den syke og be i Herrens navn.
Jesus kan bruke ytre midler når han møter syke: Håndspåleggelse, berøring med en finger eller smøring av olje på det syke stedet. Vekten ligger ikke på det ytre, men på at bønnen skjer ut fra Herrens død for våre synder og hans oppstandelse som seier over døden. Det som skjer i Herrens navn, skjer ut fra Jesu person. Gud bruker oljen som synlig middel på hans usynlige nåde og makt.
Når vi salver en syk, gjerne med korsets tegn på panna, innvier vi den syke med legeme, sjel og ånd til Herren. Da skal troens bønn redde den syke. Herren skal gi den syke den hjelp han trenger, om han blir frisk eller fortsetter å være syk. Herren skal reise den syke opp. Det kan bety at Herren reiser den syke opp til å la alt som tynger ligge i Herrens omsorg enten han blir frisk, friskere eller fortsatt syk. Den syke kan si med sangen: Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer.
Har den syke gjort synd, skal han få den tilgitt. Den syke er da fri fra Guds straff og hundre prosent tilgitt, fri uansett hva som skjer med sykdommen. Synden er totalt tilgitt når vi bekjenner våre synder for Gud og tar imot Jesus.
Den syke trenger ikke mer tro enn å be om hjelp. Når en person som er rettferdiggjort ved troen på Jesus alene, så skjer det noe som blir til hjelp for den syke. Hjelpen er å være i Herrens hender uansett tilstanden i kroppen.
Er du syk, kan du gå direkte til Jesus i bønn uten å gå veien om å bli salvet med olje i Herrens navn. Jesus vil møte deg der du er. Salving i Herrens navn er ikke en betingelse for å få hjelp, men en mulighet som noen har nytte av.
I Jak. 5,16 leser vi: Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.
Jeg føler behov for å takke alle som deltok under familiegudstjenesten i Lyngdal bedehus søndag 24. september 2017 kl 11.00. Vi var mange – ca. 70. Takk til Alf Halvorsen som åpnet opp våre ører og vår munn ved Den hellige ånd, så vi så Jesus gjennom troens briller.
Bilde av Alf Halvorsen i Lyngdal bedehusforsamling.
Her er et utdrag av søndagens tekst i Mark 7,32-37 De førte til ham (Jesus) en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham.
Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans.
Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! – det betyr: Lukk deg opp!
Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.
Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent.
Folk var overveldet og forundret og sa: Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.
I dag den 30. august 2017 forbereder jeg meg til en andakt på barnemøte kl 17 på Å bedehus. Her er noen tanker jeg arbeider med. Jeg vil ta med tre briller, en skitten tallerken og et norsk flagg.
Hvorfor bruker jeg briller? Hvorfor er det viktig å finne de brillene som passer til meg? Jeg vil gjerne se Guds godhet.
Og Gud sa etter at han hadde skapt planter, trær og alt : Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. 1 Mos1,29.
Se på en skitten tallerken etter middag, og takk Gud for skitne tallerkener. Se, du fikk mat i dag også. Du ble mett. Ser du samtidig de som sulter, de som ikke ser en skitten tallerken? De har bare sett en tom tallerken. Se hvor god Gud er mot oss. Han vil at vi skal dele Guds godhet med de som mangler daglig mat og middag. Jeg bruker briller for å se Guds godhet, og for å se behovet for Guds godhet.
Noen sier: Herren har forlatt meg,
Herren har glemt meg.
Men da svarer Gud:
Kan en kvinne glemme sitt diende barn,
en omsorgsfull mor det barnet hun bar?
Selv om de skulle glemme,
skal ikke jeg glemme deg.
Se, jeg har tegnet deg i mine hender. Slik taler Gud til oss. Jes49,14-16a.
Hendene har vi alltid med oss og nær oss. Vi kan lett åpne hendene og se på håndflaten. Der kan vi skrive noe eller legge en lapp om noe vi må huske på. Gud har tegnet deg i sin hånd, så han ikke skal glemme deg. Jeg tenker at det står skrevet i Guds hånd: JEG GLEMMER DEG IKKE. Jeg bruker briller, så jeg kan lese hva Gud har tegnet i sin hånd.
Midt i flagget vårt ser vi et kors. Det blå korset ser for meg ut som to armer på en kropp som tar imot oss. Kom å se at korset er tomt. Jesus sa på korset: Det er fullført. Alt som Gud krever av oss har Jesus gjort for oss, i stedet for oss. Det blå korset er som et kryss over alt galt vi har gjort. For oss blir da korset et stort pluss i livet.
Da Jesus hang på korset, tegnet han deg inn i sine ender. En røver som ble straffet på et kors sammen med Jesus sa til en annen røver: For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt. Så sa han: Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike! Jesus svarte: Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis. Luk 23,41-43.
Jeg bruker briller, så jeg kan se og lese i Bibelen om Jesus som tok med seg en røver inn i paradis. Røveren ba bare om at Jesus måtte huske på ham i sitt rike, og det var nok til å bli frelst og reddet fra Guds dom.
Vi takker for at vi ser hvor god Gud er. Han deler ut sin godhet i alt godt han har skapt, han glemmer oss ikke, han tar i mot oss når vi ber om å bli husket på. Minneordet blir da: GUD GLEMMER DEG IKKE. HUSK PÅ DET!
Hva husker vi nå etter denne andakten?
1. Hvorfor bruker jeg briller?
2. Hvorfor skal jeg se på en skitten tallerken?
3. Hvorfor har Gud tegnet oss i sine hender?
4. Hva kan det blå korset i flagget vårt fortelle?
5. Hva sa Jesus til røveren som ba om å bli husket på?
Liknelsen om det sanne vintreet som bærer varig frukt.
En stor forsamling i Lyngdal bedehus hørte Andreas Årikstad fra NLM gå grundig gjennom søndagens tekst Joh 15, 1-8 den 14. mai 2017. Den røde tråden i talen var at Jesus er det sanne vintreet og disiplene er greinene.
Gud skaper mange slags frukt, både frukt til å spise og Åndens frukt til å leve av.
Bildet tok jeg i Israel i 1969 da jeg var med til Israel på studietur som student på Menighetsfakultetet.
Som en fortsettelse på teksten og talen begynte jeg å tenke på hvorfor vintreet er valgt som bilde. Hvorfor valgte ikke Jesus palmetreet eller banantreet? Reiser i Israel har fått meg til å undres over dette.
Palmetreet med daddelfrukt ruver i landskapet. Daddelpalmen kan bli 40 m. høye og opptil 200 år gamle. Stammen er slank og stilig. I toppen av palmen er det en krone med opp til 80 blader som kan bli opp til 4 m. lange. I ørkenen skaper palmen skygger mot den sterke solvarmen. I februar vokser det fram veldige blomsterknopper, og fire til fem måneder seinere bærer palmen søte dadler. Palmene er praktfulle. Men det et minus ved treet. Daddelfruktene henger veldig høyt opp fra marka. Slik er det ikke med fruktene som Gud vil skape i våre liv. Åndens frukt er lett å få tak i. Vi trenger ikke stige for å stige opp til frukten. Gud kommer helt ned til oss som et lite barn, som et menneske av kjøtt og blod, som en nær person. Palmefrukten fungerer ikke da som et godt bilde på frukt vi kan plukke der vi er.
Men hva med banantreet? På reiser i Israel har jeg sett mange kraftige, frodige bananplanter med tunge bananklaser. I Norge tenker vi at banan er frukt, men andre ser på bananen som grønnsak eller bær. Banantrærne blir ikke veldig høye som palmen. Men de kan se frodige ut. Det ser ut som frukten fort kan bli brun og råtten. Kanskje passer ikke derfor banan godt som bilde på Åndens frukt. Den er varig kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Gal 5,22-23.
Vintreet passer best i Jesus liknelse om det sanne vintreet. Treet kan ligge på marka eller bli støttet opp. Frukten er søt, saftig og næringsrik. Vi kan høste frukt fra stedet der vi går og står. Selv om vintreet ser svakt ut og må støttes opp, er frukten sterk. Vintreet ser puslete ut forhold til palmetreet. Men Jesus valgte vintreet for å lære sine disipler noe om å bære frukt. Jeg spiser mye druer, for smaken er god, og jeg blir ikke lei av den gode smaken.
Men Jesus velger vintreet og sier: Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.
