St Hans på Undeland Misjonsgård

Jeg gleder meg til å feire St Hans 2016 på Undeland Misjonsgård. Jeg har mange gode minner fra denne heiegården. Her er det mange forskjellige muligheter for barn, ungdommer, voksne og gamle.

kl 1800 Sankthans-feiring. Andakt, aktiviteter, bålbrenning, bading. Salg av grillmat, brus, is og kaffi.

 

Minne 1. Kuene trives på Misjonsgården. Kan du se for deg at vi også vil kose oss her?

 

Minne 2. Misjonssenteret ser vi som bakgrunnen for hesten.

Her har jeg hatt med barnebarn. De koste seg sammen med hester og hund.

 

 

Minne 3. Her kan vi grille, gå tur, bade, bruke kano og lytte til Guds ord ved døperen Johannes som sier om  Jesus:

Han skal vokse, jeg skal avta.

Da blir det en sann St Hans.

Trygve Omland

Lyngdal 23. juni 2016

 

Ekstremsport frå Dydland i Kvås

Krigsdagen 9. april 1940 til Dydland i Kvås

9. april 1940 reiste Teodor Stuestøl med kona og deira fem born frå Kristiansand til Dydland i Kvås.  Dei hadde ei dramatisk reise med stopp på grunn av bensinmangel, men dei kom fram til Dydland. Dei budde i ei løe mens Teodor bygde ei tømmerhytte.

Kjell Stuestøl fortel i Lyngdalsboka 2007 s. 3.

Under andre verdenskrig og i åra etterpå gjekk borna på Dydland til Vemestad på skule. Det var lang veg, først ned fjellet til dalen og så utetter dalen frå Kvås til Vemestad. Det er om lag 6 km til saman, 3 km til Kvås og 3 km i dalen?

Utover hausten var det mørkt når vi gjekk og mørkt når vi kom heim.

Om vinteren var det verre. .. Det kunne vere strevsamt når skiene kladda. Kladdane kunne bli mange centimeter tykke. Vi skrapa snøen av og gnei skiene med grovt salt…

Det var farleg skrått og isete. Vi hadde då liggande ei øks som vi hogg spor i isen med så vi kunne komme forbi?

Alle gjekk på ski, unge som gamle, Dorthea Fidjestøl gjekk på ski med med fotsid stakk og kom susande nedover bakkane. Ho brukte ein kraftig stav, og bremsa, og i dei brattaste sat ho på staven.

Kan dette kallast ekstremsport?

Sjå meir om livet på Dydland i Kvås  i Lyngdalsboka 2007.

Val av tekst frå Lyngdalsboka 2007: Trygve Omland

5. juni 2016

Ord over grind

Denne grinda ved inngangen til en inngjerdet hage i Korshavn minner meg  om et dikt av Halldis Moren  Vesaas. Den røde fargen får meg til å tenke på kjærlighet og vennskap, tillit og trygghet.

 

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

 

Trygve Omland

10. april 2016

Ny giv for heiegårder

Vandrer vi utenfor allfarvei og inn på heiegårder, ser vi mange steder at våningshus og andre bygninger blir fornyet både innvendig og utvendig. Ikke alle bygg forfaller og faller sammen. Vandringsmannen i regi av Det Norske Misjonsselskap har vist oss gledelige eksempler på positiv utvikling på heiegårder. Thomas Rom har gitt meg lov til å vise fram et par bilder fra innsiden i huset på Buan.

 


Thoams Rom har kombinert gammel og ny stil i huset på Buan. Velkommen til bords i stua med varmekabler i gulvet.

 


Spennende blanding av gammelt og nytt i et soverom på loftet i Buan.

 


Grytene før i tida ga god plass til mye lapskaus, kjøttsuppe eller grøt. Jeg har redigert et bilde slik at de kan gi en følelse av ild og varme.

 


Buan i 1986, foto av Oddleif Lian, s. 574 i Lians bok om Lyngdal III. Jeg har fotografert av fra boka.

Thomas Rom kjøpte huset og gården i 2005. Han var interessert i å bruke gården som jaktområde. I dag står huset fram i fornyet utgave med kjøkken, stue og skårstein eller peis i ett rom. Det er innlagt bad og varmekabler i flere gulv. Byggestilen er en blanding av gammelt og nytt. Jegeren og byggmesteren Thomas har fikset huset til en standard som var utenkelig før.
For ett års tid siden ble et gammelt, nedfallende hus eller ei stue flyttet fra Vieland til Buan. Stua var laftet i eik. Dette var en sjelden bygning. Fylkets folk ville stoppe riving og flytting. Thomas fikk lov til å flytte stua etter litt diskusjon. Han måtte ta ned og sette opp stua i forskriftsmessig stand, og fylkets folk måtte ta prøver av byggverket som ble sendt til København. Nå er stua snart ferdig satt opp på de opprinnelige grunnmurene etter forskriftene. Dårlig eikelaft i den gamle stua er byttet ut av fagfolk med eik som er hogd i Lonedalen. Det er kortreist eik og miljøvennlig transport. Stua er enestående. Den ble flyttet fra Vatland til Vieland da det hadde vært en brann på Vieland. Alt brant ned. Kanskje hadde stua en fortid som stabbur på Vatland. Alle som er glad i gamle bygg, må glede seg over at Thomas tar tak i det gamle, fornyer det og fører gårdshistoria videre.
Han har fikset kjerrevei inn til Mårvannet som er kalket i innløpet. Etter to år har en fått fisk på 300 gram både på stang og i garn. Vi som var på vandring, slo oss ned i en nylaget Gapahuk, der Terje Rom fortalte om livet før og nå på Buan og gårdene rundt.

Vi vandrer med freidig mot opp til heiegårder og ut i Guds frie natur for å se hva mennesker har laget til i fortid og nåtid.

Trygve Omland

11.11.2015

Vi vandrer med freidig mot,
vårt sinn er lett og rapp vår fot;
I høyden oppad mot fjellet,
i dypet til fosseveldet,
/: la veien gå hvorhen den vil,
vi vandrer frem med sang og spill. :/

Her er vi i Guds natur!
Som bekken vill i fjellets ur
så stevner vi frem på ferden,
ti åpen oss ligger verden,
/: og derfor vi som fuglen glad
vil juble høyt i sky vårt kvad. :/

Vi er jo en lystig flokk,
av mot og sanger har vi nok.
La storme kun ut på fjorden,
la true med lyn og torden!
/: Vi fukter strupen på vår gang
og hilser fjell og fjord med sang. :/

Tekst: Henrik Ibsen
Melodi: J.U. Wehrli

http://barne.koordinatoren.com/skole-oppdragelse-barnesanger/vi-vandrer-med-freidig-barnesanger.html

Madland betyr mat eller mår.

Har du vært på tur til fots, med motorsykkel, i  bil eller på sykkel til Madland?

Kanskje du da kan ha glede av å lese litt om livet på noen heiegårder før i tida.


Husene til Alf Øksnevad er i 1986 de eneste bygningene som står igjen på Madland.

Foto: O.Lian 1986 som jeg har fotgrafert av.

For mange år siden gikk vi på ski fra Birkestøl til Madland. Mandag 2. november var jeg tilbake på Madland i bil med Terje Rom som sjåfør og guide. Han viste oss ei jakthytte som han hadde satt opp på ei gammel tomt på gnr 221 brn 2. Der var plass til seks personer over 50 år ifølge Terje. Det kan vel kalles et sted for modne jegere. Tidligere har det stått det ei lita stue her som brant ned i 1950. Det bodde ei mor og en sønn under fattige kår. Da mora døde, reiste sønnen til USA, og leve videre der under dårlige kår. Vi forlater jakthytta.
Fem menn sitter spent i bilen på en smal heievei med tett mørke rundt seg på alle kanter. Se, der er en hjort, og en til, sier Terje Rom som er sjåfør. Han plasserer en lyskjegle inn i mørket. To pluss to sterke lys stråler mot oss som lys fra fire lommelykter. Jeg ser noe jeg aldri har sett. Øynene til hjortene lyser intenst og kraftig i kveldsmørket.
Bilturen i belgmørket var en avstikker fra en tur til Buan med Vandringsmannen i regi av Det Norske Misjonsselskap. Vi var hele 18 menn på vandring. Med dette utgangspunktet vil jeg gi noen glimt fra Madland som stikker seg ut fra dagliglivet i dag. Som kilder bruker jeg manuskriptet til vår guide Terje Rom, Oddleif Lians bok Lyngdal III fra 1986 og Norges Bebyggelse fra 1957. Bildene har jeg fotografert av fra boka og bildene til Oddleif Lian.
Øvre Madland på gnr 221 ligger 8 km fra Lyngdal kirke med vei via Kvelland fra 1970-årene. Tidligere var det sti, kjerre- eller traktorvei til Foss som også var skolevei lenge.
Navnet Madland kan bety mat, altså et sted der en kan dyrke og lage mat, eller det kan bety dyret mår. Nordøst for Madlandsheia ligger et vann som kalles Mårvannet.
De som bodde på Madland for 300-400 år siden har ikke hatt mye å leve av. Tore Andersen i bodde 1661 på en rydningsplass der han kunne så 3-4 nottinger (hulmål=1/2 skjeppe eller kar) og fø 5-6 sauer. I 1723 var det et jorde bak i lia som var tungt å dyrke. De samlet ris til å brenne og de hadde ei flomkvern. I 1875 var det 5 hustander på Madland og 26 personer. De hadde 1 hest, 20 storfe, 18 sauer, 2 geiter, nesten 8 tønne korn og 12 ¾ tønne poteter. Det kan se ut som Madland vokste i innbyggertall med 1875 som et høydepunkt.
Konflikter gikk de ikke fri før heller. Jørgen Madland var innblandet i mange tvister ifølge rettsreferater i tingbøker. Han hadde konflikter med nabogårder på Birkestøl, Vieland og Risbakken. I 1720 gikk oppsitterne i øvre og ytre Foss til sak mot Jørgen. Han nektet dem vann til kvernene på Foss fra stemmen som lå på Madlands grunn. Retten mente at Jørgen burde slippe ut vann til kvernene selv om han hadde disposisjonrett over stemmen.
Fyll og vold var det også før i tida. En av sønn av Nils Madland, Tolli Nilsen, døde på tragisk vis i mai 1751. I kirkeboka heter det at Tolli ble drept og slått i hjel av Ole Knudsen Gitlestad fra Kvås sogn. De to hadde sittet og drukket på Ytre Foss før de begynte å gå sammen opp dalen. De kom i krangel på veien, og det endte med at Ole slo til Tolli med en raunelurk så han døde.Drapet skjedde utenfor Vegge, og stedet fikk da navnet Mannefallet på folkemunne. Ole tilsto straks drapet, og han ble arrestert dagen etter drapet, og seinere fikk han dødsdom. Den 15. september 1751 greide Ole å rømme ni dager før dommen skulle eksekveres. Han klarte å holde seg skjult i fjellurene ved Gitlestad i nesten tre og et halvt år. Han ble pågrepet 22. februar 1755 i eldhuset hjemme på gården. Ved Å kirke ble han henrettet samme år. Ifølge tradisjonen ble han halshogd, og hodet satt på en stake.
Vi går så fra død til liv. Karen Abrahamsdatter Skjerland, gift i 1851 med Andreas Jakobsen Hellevann, fødte 10 barn på Madland fra 1852 til 1875,. To barn døde samme år som de ble født. Ved folketellinga i 1900 var Andreas Jakobsen enkemann og bodde alene sammen med ei tjenestejente.
Det er fortalt at Olav Harveland, naziordfører under 2. verdenskrig, ville i sin tid dyrke opp Sørlandets største potetåker på Madland. En kan enda se grøfter som er påbegynt i myrer. Prosjektet ble aldri fullført.
Den siste som eide hele Madland var Alf Øksnevad. Det fortelles at han var mørkredd og flyttet derfor ned i dalen. Han hadde en tempo moped som fremkomstmiddel. Husene til Øksnevad i 1986 var de eneste bygningene som sto igjen på Madland. Restene av et våningshus på bnr. 1, 2 og 3 var brent ned da Oddleif Lian tok bilder på Madland i 1986.
Så gjør vi et langt hopp, så denne tekst ikke blir for lang. I 2002 kjøpte Terje Rom og Martin Narvestad gården Madland , Terje fikk 1200 mål og Martin 800. Madland besto av mange bnr. Etter våre forhold var gården ganske stor. Mange har nok nytt friluftslivet i områdene rundt Madland. Det går stier på kryss og tvers i heia. God vandring i hei og historie.


Restene etter våningshuset på bnr. 1, 2 og 3.

Foto: O. Lian 1986 som jeg har fotgrfert av.

Trygve Omland
5. november 2015

Risbakken fra krattskog til kjempehus


Jeg har fotografert av bildet fra Oddleif Lians bok Lyngdal III s. 565.

Vi satte bilene fra oss i Risbakken og gikk videre til fots opp til Buan. En gjeng på 18 mannfolk var med på Vandringsmannen i regi av Det Norske Misjonsselskap. Terje Rom var guide. Han ga oss noen glimt fra livet før i tida. Jeg skal forsøke å gjenfortelle etter Terjes manuskript og informasjon i Norges Bebyggelse (1957) og Oddleif Lians bok om Lyngdal III Gard og folk (1986). Du som leser dette, kan komme med kommentarer som tillegg eller korreksjon.
Navnet Risbakken kan bety bakken i krattskogen. Gården ligger ca 7 km fra Alleen. Bilveien går opp fra Kvelland. Den ble laget i 1970 årene. Vi kjører langs Londalen. Her var det før i tida en rydningsgård, forteller Terje. Det fortelles at det bodde en eneboer her som ble kalt Odd eller Øyu. Han slo seg ned her på grunn av religiøse grublerier. Enda skal det være synlige murer her. I 1846 gikk det flere ras i Lyngdalsdistriktet. I Londalen ble noen hustufter begravd. Kanskje det kan vekke nysgjerrigheten hos noen til å finne ut mer om eneboerens bolig.
Oddleif Lian forteller om en enda mer dramatisk ulykke i februar 1782. To bønder fra Risbakken, Tore Torbjørnsen og naboen Torje Larsen, druknet. I kirkeboka kan vi lese at de borte i Lonene op ved Nenningsland om natten de skulde gaa hiem til sit hus da de havde vært i dalen og igien funden strax om morgenen under isen dagen effter. Kriseteam var ikke på plass for å støtte pårørende i sjokket. Presten var nok med i sorgprosessen i forbindelse med begravelsen, tenker jeg. Ellers måtte vel de få som bodde i Risbakken rekke ut en hjelpende hånd. Kanskje snakket de mer i handling enn i ord. Lian forteller at det ble holdt skifte etter Tore Torbjørnsen samme året som de to bøndene druknet. Enka etter Tore, Gunvor Kristensdatter, drev bruket på 7 ½ eng.(enhet for skyld) inntil sønnen Kristen ble gammel nok til å overta gårdsdriften. I 1803 tok hun follog hos sønnen, dvs. hun gjorde en avtale om at sønnen skulle forsørge henne mot at sønnen hadde rett til å overdra gården.
Da vi kom opp til Risbakken mandag 2. november 2015, så vi lys i et gammelt, oppusset hus fra 1850-årene, og konturene av et kjempestort nytt byggverk i skumringa. Risbakken nå og for 200-300 år siden er som to ulike planeter.
I 1820 inngikk eierne av de to brukene i Risbakken to skriftlige kontrakter om utskifte av det gamle fellesskapet på gården. Det ble bestemt skifte og deling av bumarka, lyngmarka, et felles fiskeri, kvernplass og beite. Dette forteller noe om det de levde av på den tida.
Fram til 1640 lå Risbakken under Madland. Kristen Risbakken var leilending på gården i 1650-årene. Tidligere var det husmann på en rydningsplass under Madland.
I nyere tid har jeg litt kjennskap til et par familier som flyttet ned fra Risbakken. Jakob Risbakken og kona Elisabeth Lauen med familie flyttet til Skrumoen. Ved midten av 1950-årene hadde bnr 1 et dyrket areal på 30 dekar. Jakob døde i en trafikkulykke ved Lyngdal prestegård i 1960. Enka skjøtet gården i Risbakken i 1962. Jeg kan ikke gjøre rede for kjøp og salg siden. Kanskje en som leser dette, kan skrive noe fra nyere tid. I boka Norges Bebyggelse kan vi lese at gnr 223 bnr 1 har vært i slektens eie siden ca 1700. På 1950-tallet ser det ut til at det har vært fire kuer på gården. Fjøset var oppført av reisverk i 1910.
Martin Hægeland og kona Anna Skaret med familie på bnr 2 flyttet ned til Rom og bosatte seg like ved dagens E 39. Bruket deres i Risbakken ble solgt i 1960.


Jeg har fotografert av bildet fra Lians bok Lyngdal III s. 569.


Til slutt kan vi ta et blikk ut i den store verden fra en liten heiegård. Enka Elen fikk skjøte på bnr 2 i Risbakken i 1924. Både hun og barna dro til Amerika. Risbakken ble solgt på frivillig auksjon og bruket ble solgt ved auksjonsskjøte i 1924 for kr 4 000.
Livsvilkårene har endret seg enormt fra Risbakken var en krattskog til dagens oljealder med et kjempestort bygg i bakken.


Trygve Omland
4. november 2015

Gården Buan en bro mellom fortid og nåtid

På side 574 i Oddleif Lians bok ser vi dette bildet av huset i Buan i 1986. Jeg har fotografert av bildet.

Bedre bygninger i Buan uten beboere.

Fem menn sitter i en bil på en smal heievei med tett mørke rundt seg på alle kanter. Se, der er en hjort, og en til, sier Terje Rom som er sjåfør. Han plasserer en lyskjegle inn i mørket. To pluss to sterke lys stråler mot oss som lys fra en lommelykt. Jeg ser noe jeg aldri har sett. Øynene til hjortene lyser intenst og kraftig i kveldsmørket.
Vi fem i bilen var på vandringstur til Madland, Buan og Risbakken sammen med 13 menn til i regi av Det Norske Misjonsselskap. Terje Rom fortalte om de gamle gårdene utenfor allfarvei. Jeg skal prøve å gjenfortelle utdrag fra Terjes manuskript med støtte i O. Lians bok Lyngdal III Gard og Folk.
Gårdsnavnet Buan på gr.nr. 224 kan bety et midlertidig oppholdssted eller opplagshus. Buan er flertallsform av bu på gammelnorsk. Her kan det ha vært et sted å bo for jegere eller et sommerfjøs eller ei utløe. Buan ble skilt ut fra garden Madland i 1668, og før den tid var Buan en ødegård, kanskje i laveste skatteklasse, usådd og ubebodd, klar for nyrydding. I 1666 bodde det på Buan under Madland en husmann med tre sønner. I flere år bodde det en rekke forskjellige lottefamilier i Buan, dvs. personer som leide jord mot å betale med en viss del av avlingen til eieren. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet ble det født seks barn på Buan. I 1875 var bosetningen på et høydepunkt med åtte personer i en husstand. I Norges Bebyggelse (1957) kan vi lese at Buan hadde et dyrket areal på ti dekar.
Gården Buan sto fraflyttet og tom i mange år før Kåre Egil Kjær flyttet opp og begynte å fikse opp. Han bygde mange buer og påbygg til huset.
Thomas Rom kjøpte huset og gården i 2005. Han var interessert i å bruke gården som jaktområde. I dag står huset fram i fornyet utgave med kjøkken, stue og skårstein eller peis i ett rom. Det er innlagt bad og varmekabler i flere gulv. Byggestilen er en blanding av gammelt og nytt. Jegeren og byggmesteren Thomas har fikset huset til en standard som var utenkelig før.
For ett års tid siden ble et gammelt, nedfallende hus eller ei stue flyttet fra Vieland til Buan. Stua var laftet i eik. Dette var en sjelden bygning. Fylkets folk ville stoppe riving og flytting. Thomas fikk lov til å flytte stua etter litt diskusjon. Han måtte ta ned og sette opp stua i forskriftsmessig stand, og fylkets folk måtte ta prøver av byggverket som ble sendt til København. Nå er stua snart ferdig satt opp på de opprinnelige grunnmurene etter forskriftene. Dårlig eikelaft i den gamle stua er byttet ut av fagfolk med eik som er hogd i Lonedalen. Det er kortreist eik og miljøvennlig transport. Stua er enestående. Den ble flyttet fra Vatland til Vieland da det hadde vært en brann på Vieland. Alt brant ned. Kanskje hadde stua en fortid som stabbur på Vatland. Alle som er glad i gamle bygg, må glede seg over at Thomas tar tak i det gamle, fornyer det og fører gårdshistoria videre.
Han har fikset kjerrevei inn til Mårvannet som er kalket i innløpet. Etter to år har en fått fisk på 300 gram både på stang og i garn. Vi som var på vandring, slo oss ned i en nylaget Gapahuk, der Terje Rom fortalte om livet før og nå på Buan og gårdene rundt.
Veien fra gårdene på Madland, Risbakken og Buan gikk før ca 1970 ned til Foss, der barna gikk på skole. Det fortelles at doktor Sverre Lande var en av de første i 1950-årene som kjørte bil opp. Stien eller veien skal være godt synlig enda. I 1970-årene ble det laget en ny vei fra Kvelland til Risbakken og Madland. Det siste stykket til Buan var fremdeles hestevei. Til Buan kom det ikke kjørevei før i slutten av 1980-årene. Buan er den innerste gården i gamle Lyngdal kommune, og noen sier at det er den høyest liggende gården.
Hjortenes øyne i det svarte mørket rundt kl 19.30 dukker opp igjen i fantasien. Øynene lyser som lysende hull i mørket. Gården Buan er en bro inn til dyr som ikke forandrer seg og mennesker som lager mange forandringer.

Trygve Omland
Lyngdal 3. november 2015.

Vi vandrer med freidig mot

Sist mandag var jeg med på Vandringsmannen til Dåla som er en avstikker fra E 39 i bunnen av Osestadbakken. Det Norske Misjonsselskap innbyr menn til å bli med på en vandring hver første mandag i måneden. Det er fremmøte ved Lyngdal bedehus kl 17. Vi var 13 vandringsmenn sist mandag den 5. oktober.


Vi er her på en høyde der Telenor har en installasjon.


Telenors anlegg ligger et par hundre meter over havet ovenfor Dåla.


Langt inne i skogen sto det lagret en gammel bil som Bjarne Landrud ville ha opp dit. Det er en 1969 modell. Sønnen Isak Landrud, som vi ser på bildet, fortalte om en krevende prosess for å få denne Peugeoten opp gjennom skogen til ei uteløe på Dåla. For lenge siden var det et hovedbruk på Dåla og tre husmannsplasser.


Hver vandringsmann skal ha med seg ei vedskie og nok mat og drikke til seg selv. Vi hadde eventyrlig flott utsikt fra Dåla mot Sandnes og fjorden. Ole Petter Sætra hadde ord for kvelden til åndelig oppbyggelse. Isak Landrud var vert.

 

Trygve Omland

10.10.2015

 

Jovatnet ljosar i juli


Spede stilker løfter flagrende, flotte blomster høyt over vannflaten i Jovatnet i juli.
Hva heter denne blomsten, tro?


Jeg ville plukke flere vannliljer.

Slik slutter et dikt av Nadine Stair under tittelen: Hvis jeg fikk leve om igjen.

Nadine Stair skrev dette diktet da hun var 85 år. Hun er eller var
fra Louiseville, Kentucky, USA.

Vannlilje Gladstoniana


Nøkkerosefamilien (tidligere også kalt vannliljefamilien) er en plantefamilie innen de såkalte basale blomsterplantene, dvs. familien tilhører de tidligst atskilte innen blomsterplantenes evolusjon.

Se: https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8kkerosefamilien

 


Det finnes 75 forskjellige arter nøkkeroser.

Den blir også kalt for vannlilje.

Nøkkerosene finnes i forskjellige farger.

Stengelen er forankret i bunnen av tjernet.

Bladene er runde.

 Nøkkerosen dukker ofte opp i eventyr og sagn.

Se: http://haugefliden.blogspot.no/2012/06/nkkeroser.html

I Bibelen leser vi også om liljer.

Vitnesbyrdets lilje som vi leser om i Sal 60,1, er kanskje navn på en melodi.

Han: Jeg er blomsten fra Saron,
liljen i dalen.

 

Som en lilje blant tistler,
slik er min elskede blant døtrene. Høgs 2,1-2.

Israel skal blomstre som en lilje.
Hos 14,6 

 

 

Bilder: Trygve Omland fra båt i Jovatnet 11. juli 2015

Heiefolk i uniform

Fra vesntre: Olav Nenningsland og Magnus Nenningsland

Agnes Serine Antonsen Bossum har sendt et stilig bilde av Olav Nenningsland til venstre og Magnus Nenningsland til høyre i uniform. Bildet av disse to kjekke karene fra Nenningsland i Lyngdal gir meg lyst til å fortelle litt om to hedersmenn fra heiegårder i Lyngdal.

I minnestunden for Olav Johan Oskarsen Nenningsland 6. juli 1979 ble vi litt mer kjent med Olav. Naboen Magnus Nenningsland på Nenningsland hadde gått sammen med Olav på skolen. De skilte bare ett år i alder. Begge var i Amerika en tur for å gjøre det noe bedre i livet, men de måtte reise hjem igjen for å få noe å leve av.

Olav tok over farsgården og gjorde den bedre. Vi jobbet godt sammen i skogen, fortalte Magnus.

Faren til Olav Nenningsland, Oskar, var født 1858 på Øland i Sverige. Olav hørte til i en søskenflokk på åtte. De seks yngste i søskenflokken ble født på Nenningsland. De to eldste søsknene til Olav dro til USA, og den eldste døde i Chicago.

Olav kjøpte gården av sin mor som var enke, for 3 000 kr i 1932. Det var i de harde 30-årene da de økonomiske vilkårene i Norge var vanskelige. Det gamle huset på bruket var av vanlig type på den tiden med kjøkken i midten og med trapp opp til loftet fra ganga. Bakom huset var et vedskjul og et mindre skjul med en stor bakerovn i. Mellom huset og uthuset var det gravd ut en potetkjeller i bakken som vi kan se enda svært tydelig. Olav bygde om huset og uthuset da han overtok. Han plantet flere frukttrær og bærbusker som nå er ødelagt av aldring og mangel på vedlikehold. Selvberging på gården var et stikkord på den tiden det bodde folk her. Familien hadde 2-3 kyr og 14 dekar innmark var dyrket. Nesten alt dette er nå grodd til med grantrær som er plantet.

Olav og kona, Anna Dammen fra Sand i Nord-Odal, f. 1901 og d. 1981, bodde fast på Nenningsland til 1960. De bygde hus på Rom og flyttet dit i 1960.

 

Siden bildet av Olav og Magnus i uniform kom fra Anna og Olavs familie, var det naturlig å stanse lengst ved Olav. Mens jeg skriver, spretter det opp mange rike minner etter Magnus Nenningsland også. Jeg ser han på steintrappa på Nenningsland, på besøk hos mine foreldre på Rom, der han skor en hest, og i huset på Rom nær Å bedehus. Han var en høyreist, traust, gudfryktig mann. Han hadde røtter i heimegården på heia, i Amerika og i det lovede land på Guds nye jord.

Magnus giftet seg i 1950 med Agnes Marie Reinertsen som var født 1899 og døde 1986.  Magnus ble født i 1898 og døde 1990. De flyttet også ned til Rom nær ved Å bedehus.

Fra heiegårdene på Nenningsland går det slektslinjer til Sverige, Amerika, Chicago og mange steder i Norge. Vi har gode grunner til å heie på heiefolket.

 

Trygve Omland

12. mai 2015