Jeg kom over en samtale jeg var del i for over 40 år siden, og jeg spør: Kan vi lære noe viktig av generasjonene før oss?
På Nenningsland i Lyngdal sto jeg sammen med Magnus Nenningsland 9. juli 1973 på en fjellflate ved huset til Anna Borghild Hagen som døde 1972. Fjellet ble brukt som treskeplass. Kornet ble skilt fra halmen ved å slå på halmen.
Magnus fortalte om Severine Katrine Olsdatter Hagen som hadde bodd der før. Hun ble født 1862, var ugift og døde 1944. Severine bodde på bnr 3 ved folketellingen i 1900 sammen med sin mor og ei søster. I 1904 fikk hun skjøte på gården for kr 648. Hun var alltid takknemlig for små ting. Når hun tresket, fikk hun alltid fint korn. Vi andre fikk også fint korn. Men det var som det fulgte en velsignelse med Severine og kornet hennes. Jeg har merket meg det, sa Magnus.
Jeg var 19 år da Magnus fortalte om Herrens velsignelse over Severines korn. Jeg ble født det året Severine døde. Hva kan jeg lære av Severine?
Jeg gjør meg noen tanker i en alder av 71 år. Har jeg lært å se stort på små ting? Har jeg øyne som ser Herrens velsignelse i hverdagen? Ser jeg kornet, det lille, ovale kornet, som en gave fra Gud? Tenker jeg på at ett nytt kornaks bærer på nye muligheter? Fyller det meg med en stille takk til Gud?
Bilde 1.Kinnungsland, kanskje 1947. Bestefar, Reinert Ludvig Berager Rom, i front. Kjenner du noen av de andre? Du finner bildet i Lyngdal i bilder Bind 1, 2003 side 128.
Bilde 2. Gullknuden 1984 Foto ved Oddleif Lian Lyngdal III Østre del av GARD OG FOLK, side 341.
Jakta etter gode historier
Hva forteller vi mest om etter mange år på elgjakt? Er det episoder som bryter med alvoret og seriøsiteten i jakta? Eller??
Vi samles i Herdalen når lyset bryter fram og diskusjonene bryter løs om årets drama rundt skogens konge. Elgjakta foregår i hovedsak som den har gjort i alle år, selv om det kan høres ut som vi skal være med på noe helt nytt. Jeg velger selv å gå ut fra Gullknuden som jeg har gjort år etter år. Stedet bærer navnet med rette. Gullknuden ligger 300 m fra Gulltjødna og har Gullsletta som nabo. Den gamle ride- eller postveien gikk gjennom tunet i Gullknuden og ned til en runestein i Herdalen. Under elgjakta glitrer det gull fra bladene på trærne i den bratte bakken som vi jagere må bryne oss på. Det er funnet en steinøks ca 180 m fra våningshuset. Øksa forsvant under brannen i Farsund i 1901, da den var til undersøkelse. Noe gullfunn har jeg ikke hørt om. Men dette skjermede stedet er gull verd som startgrope for elgjakta mi.
På vei fra Herdalen til Gullknuden stakk jeg en morgen innom et hus til venstre for E 39 der en lokalkjent mann bodde. Vi møttes på trappa med utsikt mot jordet i vest. Denne hedersmannen hette Jervald Kleivan. Han visste at den gullkantede elgjakta var i gang. Derfor ville han vel gi meg en oppmuntring på vei inn det ukjente. Hodet hans inneholdt et bilde av en elg han hadde sett for kort tid siden nede på sletta foran huset. Jeg ville også komme med en oppmuntring til Jervald denne gullmorgenen. Jervald hadde vært kirketjener i Lyngdal kirke. Av og til skreiv han små tekster i menighetsbladet kalt Kyrkjehelsing. Jeg hadde lagt merke til en tekst som han hadde skrevet om Den Hellige Ånd. Jeg sa da til Jervald:
–Det var fint det du skreiv om Den Hellige Ånd i Kyrkjehelsing.
–Ja, jeg så han gikk der nede, sa Jervald. Han hørte dårlig nå, og han tenkte mest på elg. Han er den eneste personen jeg kjenner som har sagt at han har sett Den Hellige Ånd.
En lørdag var resultatet av elgjakta lik null, og mange blant de 24 skogeierne var nok noe nedstemt og kanskje slitne og litt småsure. Vi hadde ikke et stort dyr til å henge i det store redskapshuset til Lars Gåsland på Høyland. Ingen hadde noe å skryte av. Vi kunne ikke se fram til delingskveld der hver grunneier fikk noen kilo kjøtt til å livberge seg med til neste jakt. Selv om jakta var mislykket, ble vi innkalt til Høyland tirsdag kveld. Ble vi holdt for narr? Våget noen å spøke med en så alvorlig sak som elgjakta? De som møtte fram i tunet til Lars, fikk seg en overraskelse. Der hang det en elg, flådd og ferdig til deling. Hva hadde skjedd? Hadde noen lurt seg ut på søndag i strid med helligdagsfreden? Redningen for oss jegere var en elg som ikke hadde lært trafikkreglene. En elg hadde løpt på bilen til en lensmann som hentet elgkjøtt. Sammenstøtet mellom lensmannens bil og elgen skjedde i vårt jaktområde. Vi skal være forsiktig med å si at dette var et heldig sammentreff. Men når det regnet elg på lensmannen, så dryppet det kjøtt på oss. Ikke så galt at det ikke er godt for noen.
En gang mistet jeg kontakten med jaktlaget. Jeg hadde med meg sønnen for første gang. Han skulle lære noe om kampen med skogens kjempe. Sønnen, Andreas, var ca 11 år, tror jeg. Jeg ropte inn i skogens stillhet som vanlig er for en jager. Men jeg hørte ingenting til jagerne på min venstre eller høyre side. Jeg gikk og jeg ropte, men alt var preget av en skremmende taushet. Jeg så ikke gullbladene på trærne eller gode medarbeidere på jakt etter skogens gulldyr. Jeg begynte å lytte i stedet for å skape støy i skogen. Jeg hørte i det fjerne en befriende dur fra en bil. Vi søkte mot støyen. Bråket fra bilen ble redningen. Vi kom ned til veien mellom Oftedal og Opsal, og vi fikk plass i en bil som brakte oss til de neste jaktmarkene. Da vi kom fram dit, var jaget gjort. Til slutt endte vår ferd på Høyland hos Lars. Da var elgen skutt, og min sønn var snytt for en seriøs opplæring i elgjakt på høyt nivå. Men hva er viktigst: Prosessen eller produktet, en spennende, uforutsigbar jakt eller en skutt elg?
Jeg skal ikke fortelle om jakt på det jevne eller om jag med mange smell som lyder lik klassisk musikk eller om sosiale pauser med kaffe på svart kjele så sterk at en hestesko flyter fritt på gruten. Slike øyeblikk kan bare oppleves ved ditt eget øye. Vil du og våger du å bli med på elgjakt, så finner du gull selv på grå dager.
Jeg var rundt seks år da Magnus og Maria Nenningsland satte spor i meg som varer enda. I 1950 giftet Magnus Nenningsland seg med Agnes Maria Reinertsen fra Lundevågen ved Farsund. De ville feire festen med å bli kjørt i drosje fra dalen og like fram til deres felles hjem på Nenningsland. Veien fra Høyland til Birkestøl var smal, svingete, og den liknet mer en berg og dalbane enn en rød løper for nygifte. En plass var veien så stygg at den aktuelle drosjesjåføren krevde håndfast handling på veien. Jeg ble med bestefar, Reinert Rom, og andre aktører for å utbedre veien på et høyt punkt før nedkjøringen til den første broa. Med utstyr uten maskinkrefter laget naboer hull i en stein som stengte for en drosje som skulle lose en brudgom på rundt 52 år og hans utkårne brud til Soria Moria Slottet. Vennene til Magnus fylte vann i steinhullet, hamret og slo, fylte dynamitt i steinhullet, ropte varsko her og løp for livet. Jeg tror ikke det er mange nygifte som har blitt tatt imot med slik bulder og brak som Maria og Magnus ble. De fikk drosje like til den lange steintrappa der Magnus skulle lede sin brud inn i hennes nye hjem. Siden 1950 har jeg passert dette hjemmet mange ganger, stoppet der og snakket, sittet ned i både bestestova og hverdagsstova.
Mine foreldre hadde god kontakt med Magnus når han var på Romferd. Magnus fortalte i 1970 om min far som døde kort tid før jeg besøkte mine venner på Nenningsland. En gang Andreas, min far, skulle klippe håret på Magnus, sa Magnus: Du må først bli med inn å få middag. Nei, det kan jeg ikke, sa Magnus. Jo, kom nå.- ja vel Da pappa var nesten ferdig med å klippe Magnus, sa han: ?Nå må du ha en kopp kaffe med oss. Nei, ikke både middag og kaffe.? ?Jo, sånn må jeg vise service for å beholde kundene,? sa min far. Magnus var godt fornøyd med frisørsalongen som kunne være i kjøkkenet eller på tunet i godvær. Jeg tror ikke pappa gjorde store penger på hårklipp. Rykte sier at et hårete hode kunne koste kr 1,-.
Jeg er på besøk hos Maria og Magnus Nenningsland lille julejulaften 1970. Menneskene her er verdige, varme og vennlige. Her kjenner jeg at er det godt å være. Julens juvel lyser uten glitter og glamour. Der er ingen ytre julestemning. Ingen juletre eller julelys. Bare gamle aviser og blader og julekort på spisebordet. På kommoden ligger gamle, gule konvolutter. Sengetøyet er grått og godt brukt. En svart etasjeovn skaper en varm, vennlig atmosfære. Kaffekjelen er farget kullsvart av fortidens flammer. Ei lommelykt brukes for å se om kafien koker. Parafinlampa kan gi lys i mørket om det er nødvendig. Elektrisk lys finnes ikke. Lapp på lapp på klær vitner om gjenbruk og nøysomhet.Marias strømper har seget ned og likner på et trekkspill. Mangelen på ytre stas åpner døren for meg inn til stallen i Betlehem som har blitt tildekket av moderne støy mange steder. Jeg har med aviser, mat og gaver til jul. Juleevangeliet er den beste gaven. Jeg leser fra Luk 2,1-14. Gleden glitrer i de gode ansiktene. Noen gledestårer siger nedover et godt 70 år gammelt kinn. Jeg hører takketoner. Jeg forstår bedre i dag som jeg selv er blitt 70 år at Gud er blitt menneske av kjøtt og blod, han er født inn i fattige kår, han finnes i en liten stue på en heiegård fri for business. I ærbødighet kjenner jeg at her finner vi Gud. Maria og Magnus setter oss på sporet til ekte, åndelige rikdommer i Guds rike.
I et minneord om Magnus skreiv jeg i Farsunds avis 26. januar 1990 bl. a. dette: Magnus hadde mange sider som vi vil huske med takk og glede. Han var preget av gudsfrykt med nøysomhet. Traust og trofast førte han videre fedrearven. På stokkveggen over senga leste jeg på mørk bakgrunn Gud ser deg. De hadde Rosenius sin Husandaktsbok utgave fra 1920. Den var slitt, noen blader var falt ut. Den er som et speil, sa Magnus. En niese av Magnus, Betty Gebhardt, og hennes mann kom helt fra Amerika til begravelsen 23. januar. Hun var datter av Emanuel Nenningsland, bror til Magnus.
Magnus var født og oppvokst på gården Nenningsland som har vært i familiens eie siden 1600-tallet. Da Magnus var 27 år, reiste han til Amerika, og han kom hjem igjen etter seks år og overtok gården.
Heiefolket hadde forgreininger langt ut i verden. En hjertesak på Nenningsland, Birkestøl, Åsan, og Høyland var Nenningsland kvinneforening som arbeidet for Guds rikes vekst i Finnmark og blant samer. I dødsannonsen for Magnus som døde 17. januar i 1990 i høy alder på 92 år, er det nevnt seks navn, og alle er knyttet til USA. Jeg tenker vi finner flere personer med link til Nenningsland som bor i USA enn de vi kan oppspore i Norge. Sporene etter Maria og Magnus må ikke snø igjen eller viskes ut i tidens sandstormer.
Til venstre: Martin Birkestøl på besøk hos nærmeste nabo ved hytta etter mine besteforeldre på Birkestøl.
Birkestøl betyr stølen der det vokser bjørk. Støl i moderne språk blir oftest brukt om en seter. Opprinnelig var det navnet på en plass der buskapen ble samlet og melket. Jeg vil dele noen minner om to søsken på bnr 2 på Birkestøl i Lyngdal. De var ugifte. Sammen drev de en gård ved veis ende som Martin overtok i 1928. Ved midten av 1950-årene var arealet på gården oppgitt til å være på 70 dekar, derav 12 dekar dyrket mark. Gården hadde smie, sauefjøs, potet- eller jårplehus og to-tre bygninger til et lite stykke fra boligen, der de kunne samle høy eller melke kuer.
Malene Birkestøl (1890-1967) var den eldste i en søskenflokk på fire, og Martin var den yngste f. 1898. De hadde to brødre i Amerika. Den ende ble prest der, den andre døde tidlig i Amerika rundt 29 år gammel. I 1963 kjøpte Malena og Martin hus på Rom, og de bodde en periode der i vinterhalvåret. I 1973 skjøtet Martin gården på Birkestøl bnr 2 til Terje Rom.
Jeg ser for meg Martin komme haltende ned bakken fra det øverste bruket til hytta på bnr 1 som mine besteforeldre eide og brukte mye om sommeren. Han likte å snakke med de få naboene som var der. Da mine besteforeldre fikk batteriradio, økte nyhetsverdien ved besøk hos naboen. Selv om Martin og Malene hadde brødre i Amerika, var informasjonsmengden liten på toppen av heia. De fikk nok brev og aviser av og til. På bordet i dagligstua kunne det ligge en stor bunke med gamle aviser. Menighetsbladet, som hadde navnet Kyrkjehelsing, var et viktig nyhetsblad, da det begynte å komme ut. Dette menighetsbladet ga oppdatering om døpte, konfirmanter, vielser og dødsfall. Malene var kjent for å huske navn fra denne informasjonskilden bedre enn folk flest.
Martin utnyttet skogens ressurser godt. Han skov tynne trær, og brukte barken som mat til husdyrene. De smale stammene uten bark brukte han som ved. Noen ganger tørket han de små pinnene rundt en høy etasjeovn i stua.
Inn mot en stor, grå stein hadde Martin en bitte liten slipestein. Den måtte være stein gammel. Mange ljåer var slipt skarpe der, mens Martin trykte ljåen hardt mot steinen og en annen dro sveiven jevnt rundt så svetten tøyt fram. Det var ikke en attraktiv jobb.
Jeg ser for meg Martin med riva etter å ha formet en bør med høy som min fetter, Roald Rom, skal bære inn i løa. Ryggen og beina ble utsatt for tunge byrder. Jeg kan ikke huske at Martin hadde hest. Kanskje andre kan si noe om det.
Jeg ser for meg Malene med rive oppe i en bakke. Høyet skal vendes eller rakes sammen for å bæres inn i løa like ved. Viss vi kom på besøk i arbeidstida, kunne nok Malene bli mer interessert i å snakke med oss enn å bruke riva. Folk på besøk var ikke en daglig opplevelse på den øverste heiegården. En gang fikk vi besøkende en sjokolade som hadde ligget så lenge at den ikke kunne kalles fersk. Langt fra butikker blir tidsbegrepet svært annerledes enn nede i dalen og enda mer i dagens tempo.
En gang var Martin med oss ungdommer for å lyse med sterkt lys på fisk i en bekk, så fisken sto stille, og vi kunne stikke fisken i nakken og drepe den. I ulendt terreng tråkket Martin av sted. Men så dukket nabo Magnus opp ved en bro over bekken fra Jovannet. Med gode grunn likte han ikke denne fiskemetoden. Vi følte oss avslørt, og jeg tror ikke vi fikk fisk i bekken den gangen.
Jeg besøkte Martin i 1970, da jeg utdannet meg til å bli prest. På bordet lå Farsunds Avis, Evangelisten og Det beste. Martin brukte brorens konfirmasjonsbibel fra 1912. Martin var opptatt av Israels gjenstridighet, Guds straff, Israels omvendelse, den store trengsel og de siste tider. Jeg hadde tenkt å si noe mer enn jeg rakk, men Martin tok initiativet. Jeg lyttet og kommenterte. Det ble sunget om at Herren må åpne mitt øye, så jeg ser hvor rik jeg er.
Martin Birkestøl talte i minnestunda til Olav Johan Oskarsen Nenningsland som ble gravlagt 6. juli 1979. Olav hadde lenge bodd på Nenningsland, nabogård til Martin. Martin var nå grå og bøyd. Han talte lavt. Han minnet om den store innbydelsen i Matt 11,28. Jesus sier: ?Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.?
Jeg er takknemlig for at jeg ble kjent med Malene og Martin Birkestøl fra heiegården ved veis ende. Med globale greiner til USA levde de med røttene rotfestet i norsk natur og kultur.
Bilde 2 viser at mine besteforeldre fikk besøk på hytta.Foran ser vi bestefar og meg, til høyre bestemor.
Hvem er personene foran hytta utenom mine besteforeldre og mine foreldre. Jeg husker ikke navnene. Kan noen hjelpe meg?
Hva husker man fra barneårene, og hvorfor husker man noe bedre? Jeg husker i alle fall besteforeldrene mine i stor takknemlighet. De var tilstede i min hverdag og i min verden som barn.
Birkestøl var min barnehage, min SFO og mitt undervisningsrom om sommeren. Mine besteforeldre var mine lærere i livets skole. De var blant de beste. De var ufaglærte i skolevesenet, men topp utdannet i vanlig hverdagsliv.
Jeg var ofte og mye sammen med mine besteforeldre på Rom, mormor og morfar. Gården på Rom hadde en støl noen kilometer inn på heia kalt Birkestøl, et sted med mange bjørker som lyste opp med sine slanke, hvite legger like ved hytta. Den hadde to rom, en liten veranda og to lave loft. Der var utedo bak hytta, ei umalt løe, et fjøs nede ved en bekk og rester etter en jårplekjeller. Vi måtte gå langt for å hente vann. Om sommeren var jeg med mine besteforeldre i dette Paradiset som enda smiler til meg.
Jeg kjenner nesten lukten av steikte lapper og arme riddere som bestemor serverte. Tørt brød ble dyppet i melk og eggedosis og steikt i ei panne på en komfyr med mange runde ringer på toppen. Ringene kunne fjernes etter behov og åpne for at det ble levende ild under panna. Varmen fra komfyren og lukten fra nysteikte delikatesser fylte hytta med stemninger som sitter i kroppen enda. Bestemors billige sommermat var det beste vi kunne spise
Jeg ser bestefar hvile på en smal benk i et hjørne inn til en umalt tømmervegg. Jeg ser vedkassen på den andre siden av rommet like ved komfyren. Bestemor ser meg i livlig lek. Jeg bærer ved fra vedkassen og legger den opp på bestefar som ligger rolig på ryggen. Bestefar blir bunnen i et vedlag. Men for meg er bestefar toppen på trygghet og tålmodighet. Bestefar var vant med å hogge ved og legge opp ved i tilmålt vedlag. Han kunne også selv være en del av vedlaget. Han kunne arbeidet hardt i skogen og leke lett i stova.
Jeg ser meg redd rundt løa på Birkestøl. Jeg hadde kanskje gjort noe jeg ikke burde i min lave alder. Jeg hadde brukt ei sag, og saga hadde skåret seg inn i nedre del av venstre bein. Enda har jeg et arr som er ca 3 cm langt og ½ cm bredt. Selv om jeg var redd for å møte de voksne, måtte jeg ha hjelp fra dem. Vi var langt fra lege. Ingen kunne sy sammen det åpne såret. Men på en heiegård er det nødvendig å ta i bruk det som er i nærheten. På en støl må vi støtte oss på folks erfaringer og naturmedisin. En voksen person i hytta la et lauvblad fra et tre på såret til lillegutt. Jeg kan ikke huske at jeg fikk noe problem siden med såret. Men arret er der som en dokumentasjon på det farlige, men trygge livet langt fra medisinsk vitenskap. Besteforeldre kan noen ganger være den beste medisinen for å redde smårollinger.
Mitt barndoms Birkestøl viser en serie bilder av mine besteforeldre og meg i fantasiens filmsal. Bestefar kjører høy med hest til løa på en slede nedover bakker og oppover, over stokk og stein. Vi henter greiner fra ospetrær til næring for kyrne. Bestemor henter grønnsaker og bær fra to forskjellige hager som er stengt for dyr. Jeg leker med biler på en liten vei som er laget i naturen. Bestemor ligger i senga og sover med lyder som hun blåser ut i stova i stille støt. Jeg puster i en atmosfære av trygghet og velvære. Besteforeldre går aldri ut på dato.
Denne hytta på Birkestøl brukte jeg mye i min oppvekst sammen med familie og kamerater.
Underveis til Birkestøl har jeg passert Store Nenningsland i Lyngdal mange ganger i min oppvekst og siden. Mange minner dukker opp. Jeg vil del et par av dem, og gi noen glimt fra en tida det var faste beboere i husene. Nå er gårdene på Nenningsland i hovedsak sommeridyll og fritidsboliger.
Da vi som unge var på overnatting i hytta på Birkestøl, hente det at vi var nede ved bekken fra Jovannet og bekken nedfor huset der Olav Nenningsland bodde fra 1932-1960 for å lystre og stikke aure. En gang var vi sammen med Martin Birkestøl. Vi tok da en snarvei slik at vi ikke skulle bli sett av Magnus Nenningsland som ikke likte denne måten å fiske på. Men vi var så uheldig at vi møtte nettopp Magnus ved broa over bekken fra Jovannet. Magnus hadde nok rett i sin skepsis til vår måte å fiske på. Det var kanskje ikke helt lovlig.
Da vi gikk forbi Nenningsland der Olav og Anna Nenningsland bodde, ble vi imponert over den helårsgrønne granhekken rundt hagen og huset. Olav klippet hekken som det skulle være håret til kongen. En ung gutt mistet en gang ei slipsnål i hekken som vi aldri fant igjen.
Navnet Nenningsland kan betyr driftig eller virksom, eller det kan komme fra mannsnavnetNennir, fra Sverige Nænnir, fra Norge Nanni. Lokal uttale er nænneklann.
I 1838 ble fellesskapet på Nenningsland utskiftet ved overskjønn. Gården ble da delt mellom tre eiere
I 1666 var folketall i Nenningsland brn 2 oppsittere m/2 sønner, i alt 4 mannlige personer, i 1801 var det 2 husstander med 8 personer, i 1835 var det 3 husstander med 12 personer, 1900 var det 3 husstander med 15 personer, i 1960 var det på Nenningsland og lille Bjodland (Åsan) til sammen 14 personer.
Slektsforskning viser at et ektepar på Nenningsland fikk sju barn, og et annet ektepar fikk elleve barn og seks av dem reiste til USA. Nenningsland ble da sterkt knyttet til USA i løpet av 1800-tallet på grunn av mange barn og fattigdom.
Nenningsland brn 2 skjøtet Jakob Fidja i 1810 til Ole Tollaksen Homeland, gift i 1793 med Berte Malene Legsdtr Eiesland. De fikk sju barn, en flyttet til Tromøy i 1826, en dro i 1849 som gift til Amerika, en døde samme år som hun ble født, en ble gift to ganger, en druknet under bading i 1834 ca 16 år gammel.
Vi hopper til Ole Villum Tobiassen Nenningsland f.1829, d. 1919 (ca 90 år) og Åse Tobine Eilertsendtr Fladen f.1844, gift 1863 (ca 19 år) fødte 11 barn, 6 dro til USA. Det ble etter hvert hardt å klare seg økonomisk med så mange barn. Ca 1890 gikk gården på auksjon. Auksjonsskjøten var på 1 700 kr. Den yngste dattera ble født i Herdalen i 1890. Ole døde som fattiglem i 1919.
Husdyrhold, årlig utsæd, arealer:
–I 1668 var det 1 hest, 10 naut, 12 smaler, 3 og 3/4 tønner korn.
–I 1866 var det 8 kyr, 6 sauer, nesten 4 tønner korn, 6 og en halv tønne poteter.
–I 1875 var det 1 hest, 14 storfe, 10 sauer, over 6 tønner korn, 10 tønner poteter.
Nenningsland hørte til Opsal skole i Bjodland krets. Fra Nenningsland og Birkestøl var det kun en lang sti over heia til skolen. Fra 1890 til 1920-årene var det mange elever på Opsal skole. Det varierte mellom 30-40 elever hvert år. I 1930-årene var elevtallet nede i 8-9 elever, og det var udelt skole. Et par år etter krigen i 1940-45 var det todelt skole med opptil 20 elever. Ingen av beboerne på de fire gårdene på Nenningsland og Birkestøl etter krigen hadde barn. Bjodland krets holdt lengst på nynorsk som hovedmål i Lyngdal, helt til 1964. Da Å skole i 1966 ble en sentralskole, ble Opsal skole nedlagt.
Nenningsland kvinneforening ble startet høsten 1926. Åtte kvinner var med i begynnelsen. De kom fra Høyland, Nenningsland, Birkestøl og lille Bjodland (Åsan). Da ei bok om misjonsarbeid i Lyngdal gjennom 100 år kom ut i 1946, hadde foreningen vært opp i 15 kvinner. Jeg tror foreningen arbeidet for Finnmarkmisjonen som senere fikk navnet Samemisjonen. Når foreningen ble nedlagt, vet jeg ikke. Jeg tror også det var husmøter på Nenningsland.
Endringene på Store Nenningsland viser endringene på heiegårdene i hele landet.
Kilde for uten meg selv:
Misjonsarbeid i Lyngdal gjennom hundre år. Hj. Svennevik og E. M. Wåkseland, Flekkefjord 1946, s. 113.
250 år med skole, Lars Røksland, Lyngdal kommune 1989, s.86-87.
Lyngdal III Østre del GARD OG FOLK, Oddleif Lian, Lyngdal kommune 1986, s. 527-528 og 535-537.
Vi ser at bøndene i dag samler inn gress og høy for å ha mat nok til husdyrene når sommeren er over.
Hvordan foregikk høytransporten fra vollen til låven før i min oppvekst i 1950-årene? Hvilke minner har du?
Jeg ser for meg at høyet ble brakt under tak på flere måter: Med hest og høykjerre, med hest og høyslede, med traktor og høysvans og med en bøyd menneskerygg som bar en tung høybør.
Har du vært med på det siste: Å bære høy på ryggen? Det var vanlig på heiegårder når de ikke hadde hest, eller når terrenget var for kupert for kjerre eller slede. Viss du ikke har sett hvordan en høybør blir til, vil du neppe forstå min skildring av prosessen.
På bildet ser du min spreke fetter, Roald Rom, med en stor høybør på ryggen. Vår læremester, Martin Birkestøl, holder i riva som er et viktig redskap når høybøra skal lages og formes.
Det var en kunst å lage gode høybører.
Vi brukte et spesielt tau festet til et tynt tre som var bøyd som ei løkke. Denne løkka var midt på tauet, og fra løkka la vi tauet som to parallelle tau med ca 40-50 cm avstand. Så kjemmet vi tørt høy sammen, ristet det og la det opp på de to parallelle tauene. Dette gjorde vi mange ganger inntil høybøra ble høy og stor.
Vi la så de to tauene over høybøra og festet dem i løkka, og så strammet vi hardt til, så høyet satt fast som i ei klype.
Den som skulle bære høybøra, måtte bøye seg ned, sette ryggen inn til høybøra og stikke armene mellom tauene og høyet. Vi som ikke bar høybøra, sto foran høybæreren og dro i tauet for å få bæreren til å reise seg.
Før bæreren kunne gå av sted med høyet, måtte vi bruka ei rive til å rake av løst høy på høybøra. På den måten hindret vi at det ble liggende igjen høystrå langs veien der bæreren skulle gå. Hvert høystrå hadde høy verdi.
Når alt høyet var inne, skulle markene være frie for høystrå. Det skulle se fint ut.
Å lage høybører med rett fasong er fagarbeid det står respekt av.
Jeg har nesten mistet luktesansen. Det er et savn ikke å kjenne sommerlukten fra tørt høy. Da er det fint å fantasere om høybører som lukter friskt.
Slik husker jeg Romssletta fra oppveksten i 1950-årene.
Bildet har jeg fått på Lyngdal kulturhus. Kan bildet være tatt i 1953? Bak fra venstre: Hagen, Hagekleiva, mot høyre Tuen. Foran fra venstre: Litt av huset til Lise f. Fidjeland, Rolands, Lyngdal gamlehjem. Mellom fra venstre: Vintlands hus, Reinert og Olene Rom/Andreas, Thorhild og Trygve Omlands hus, Hans og Petra Roms hus, Hålands hus og sagbruk
Bildet viser bestemor Olene Rom, mamma Thorhild Omland, nabo på Birkestøl Martin Birkestøl (?) og tre av bestemors barnebarn. Gjett hvem de er.
Bestemor sitter i ei kjerre klar til avgang fra Birkestøl i retning Rom. Kjerra som hun sitter i, kan brukes til persontransport, utkjøring av gjødsel, vedkjøring og kjøring av gress til hesjer. Slitte bildekk som du ser, var bedre, lettere og mer behagelig enn tunge hjul med jernbeslag. Dette var et moderne transportmiddel i 1950 årene. Turen ga frisk luft så lenge ikke hesten stoppet for å legge fra seg en hilsen på veien. Siden kjerra var åpen, ble turen en reise i Guds vakre, vidunderlige og varierte landskap. Det var ikke nødvendig å reise langt og dyrt for å oppleve det skjønne skaperverket.
Bestemor og bestefar var lenge på stølen om sommeren. Bestefar kjøpte stedet i 1921. De bodde i et halvt hus fra Grummedal som hadde fått et påbygg, og det var loft med luke fra stua og en liten veranda. Kuer hadde de med på heia, og dermed mat og drikke. Kuene var plassert i et lite fjøs like ved en bekk som rant stritt med to store fosser som sang lystig. Mellom huset og fjøset sto det ei løe. Bestefar kjørte høy inn til løa med en slede som kunne komme fram i bakker og ulendt terreng. Han bar også høy på ryggen. Kvister fra osp ble også lagt inn i løa som mat til husdyrene. Like ved løa var det en potetkjeller. Jeg husker ikke om den var i bruk.
Bestemor med hesten er et symbol for meg om et rikt liv på Birkestøl sammen med mine besteforeldre i sol, sommer, slit og skjønnhet.
