I går 28.10.2017 var det et stor høstmarked i Klokkergården i regi av Lyngdal Husflidslag. Barnebarnet Thora ville ha oss med inn i Vintland gamle skole som står på Klokkergården museum. Jeg synes det er fint at barn er opptatt av hvordan en skole kunne se ut før i tida. Her er noen glimt. Er det noen som kjenner seg igjen, eller er alt forandret?
Det ser ut til at Vintland skole ble tatt i bruk etter nyttår 1896. Skolen var tidligere hos Sakarias Olsen for kr 3,- pr uke. Materialene til skolehuset ble kjøpt fra Lasta. Det var ikke vei til bygda, så materialene måtte bæres fra dalbunnen og opp den bratte heia. Skoleputene og det eldste kateteret er bevart.
Når skolen skulle ha juletrefest, ble ovnen bundet til veggen, fortelles det. Mye folk og tunge skritt fra folk som gikk rundt juletreet kunne føre til at golvet ristet og ovnen sto i fare for å falle sammen.
En sjelden kuleramme er bevart.
Se flaska med blekk.
Har du lyst til å drikke vann her?
Kartet hører sannsynligvis til de eldste kartene av Norge.
Skolen ble brukt til kristelig oppbyggelse, foreningsmøter, basarer og skole. Det var ikke elektrisk lys på skolen så lenge den var i bruk.
Siste skoleår 1946/47.
Kilde: 250 år med skole, Røksland, Lars, Lyngdal kommune 1989.
Gjert Caspersen spør på siden til Lyngdal Historielag om det er noen som har bilder av Rom fra slutten av 1950-årene. Jeg fant et bilde som viser en liten del av Rom. Men jeg vet ikke hvem som har fotografert det eller når. Kan det være fra 1958/1959 ved a/s Sørfly som du nevner?
Slik jeg husker det fra min oppvekst på Rom ser vi:
Bak til venstre en rød låve, men hvor er huset til Torleiv og Klara Vintland (?),
så Lyngdal Gamleheim,
så Agnes Roland,
så Andreas og Anna Fidjeland og Lise Fidjeland som ble gift med Tomas Harbak,
så foran ved hovedveien, der jeg vokste opp sammen med mine foreldre, Andreas og Torhild Omland, og mine besteforeldre Reinert og Olene Rom, fra jeg flyttet inn der i 1950,
så Karl og Inger Vintland.
Jeg er takknemlig om noen kan korrigere og utfylle mine opplysninger.
Gjert Caspersen spør på siden til Lyngdal Historielag om det er noen som har bilder av Rom fra slutten av 1950-årene. Jeg fant et bilde som viser en liten del av Rom. Men jeg vet ikke hvem som har fotografert det eller når. Kan det være fra 1958/1959 ved a/s Sørfly som du nevner?
Slik jeg husker det fra min oppvekst på Rom ser vi:
Bak til venstre en rød låve, men hvor er huset til Torleiv og Klara Vintland (?),
så Lyngdal Gamleheim,
så Agnes Roland,
så Andreas og Anna Fidjeland og Lise Fidjeland som ble gift med Tomas Harbak,
så foran ved hovedveien, der jeg vokste opp sammen med mine foreldre, Andreas og Torhild Omland, og mine besteforeldre Reinert og Olene Rom, fra jeg flyttet inn der i 1950,
så Karl og Inger Vintland.
Jeg er takknemlig om noen kan korrigere og utfylle mine opplysninger.
I går 18. oktober 2017 stanset jeg ved innkjøringa til Opsal for å se på flomskadene på ei bro på E 39. Jeg måtte smile inne i meg da jeg så skiltet som viste vei til Kristiansand og Flekkefjord. Er det slik man viser til omkjøringsvei?
Under en inspeksjon etter flommen i oktober 2017, ble det mandag oppdaget at det var store skader på det ene fundamentet til broen ved krysset inn til Opsal i Lyngdal.
Vi hadde nede dykkere, som kunne konstatere at det var snakk om betydelige skader, opplyser fungerende prosjektleder Karsten Utsogn i Statens vegvesen til Lister24.
Så må vi vurdere hvor vidt skadene på broen er av en slik karakter at de lar seg reparere eller om det må bygges en helt ny bro. Uavhengig hvilket alternativ som blir valgt, vil det ta minst en måned før broen er kjørbar igjen, sier Karsten Utsogn.
Utdrag fra artikkel av Tom Arild Støle, Lister24, Oppdatert: 10.okt.2017 07:20
Vil denne broa tåle flomværet i framtida?
Jeg ønsker Statens Vegvesen ved Karsten Utsogn til lykke med denne broa i framtida. Du gjør en kjempeviktig jobb.
Med undrende interesse sammenlikner jeg den moderne broa på E 39 med den gamle steinhvelvbroa ved innkjøringa til Opsal og Oftedal.
Bilder og valg av tekst ved Trygve Omland, Lyngdal 19.10.2017.
For noen dager siden gikk jeg på Hagenveien forbi Læringsverkstedet Rom barnehage, før kalt Rom gårdsbarnehage. Jeg bodde på dette stedet fra jeg ble født i 1944 til 1950 sammen med mine foreldre . Huset ble revet for mange år siden. Ofte stopper jeg foran mitt barndoms hjem. Mange minner kan stige fram når jeg er nær røttene mine.
Nylig ble jeg betatt av klaser med blomster foran et gjerde, eller kanskje det var en busk med hvite, runde, små bær. De liknet runde øredobber eller hvite rips eller andre runde bær. Jeg er ikke fink i botanikk, så jeg spør om noen som ser bildet, kan hjelpe meg med å sette rett navn på blomsten eller bæret. Jeg lurer også på om denne busken er hageplante eller noe som vokser vilt.
Kan busken med hvite bær stamme fra den tida jeg bodde i dette huset? Er det mulig?
Ned til venstre i bildet står jeg sammen med mamma, Thorhild Omland, i slutten av 1940-årene. Flagget og klærne våre tyder på at det var 17. mai. Vi leide i andre etasje av Hans og Petra Rom. Nå er som nevnt huset revet, og området har blitt til barnehage. Rundt det gamle huset var det hage med blomster, busker og trær. Gamle papirer peker på at det var vanlig med hage rundt husene på Rom. Når Plantasjen kommer hit, kan det bli en oppblomstring av små hager i Rom næringshage. Navnene Hagen, Hagekleiva, Hagehølen og Hagenveien må vel være en stor inspirasjon til å lage hager i næringshagen.
Jeg tror handelen vil blomstre enda mer på Rom, hvis vi får noen mini-hager som minner om hagene før i tida. Det burde ikke være nødvendig å reise ut av landet for å oppdage at store byer kan gi plass til grønne lunger. Jeg ser at det er noen små tilløp til å tenke grønne tanker i Lyngdal også, spesielt i Alleen.
Grønne KIWI kan vel gå i spissen en grønnere næringshage. Står ikke grønt i trafikken for kjør i vei?
Ser du fram til å bade i Breiva i elva Møska i Lyngdal? Da vil jeg anbefale deg å ta det litt med ro, vente og se det an. Det er et problem nå finne tørre plasser til å parkere biler. Muligheten for å betale parkeringsgebyr er flytende
Navnet Lygna kommer fra det norrønelugn, som betyr stille. Det er en god beskrivelse for de første 7-8 kilometrene, og de siste 4. Lyngdal kommune har fått sitt navn etter elva. Men i dag var ikke elva bare stille. Flommen 30.09-2.10.2017 fikk regnvann og smeltevann til å svulme over sine bredder med bulder og brak. Se mer i Wikipedia.
Hvis vi går ut på brua, kommer vi til et punkt der det er lurt å snu. Det ser ut som vannet flyter over og under brua.
Hengebrua i Alleen i Lyngdal er utsatt for tunge, truende vannmasser. Storåni i Hægebostad kommune sender ned gjennom dalen til Lyngdal store mengder med vann som knytter kommunene sammen.
Steintomta ved Jordmorbekken får teste seg i møte med vannmassene.
De harde steinene på Steintomta og det myke vannet i Lygna er i brytekamp og prøver muskler mot hverandre.
Flommen i Lyngdal fra 30.09 til 02.10.2017 løftet vannstanden til veldige høyder. Jeg synes det er spennende å se nærmere på virkningen av rikelig med regn på kort tid.
Brua over Litleåna ved Haijehølen og ved bunnen av Hagekleiva holder så vidt hodet over vann. Min barndoms badeplass til høyre brisker seg i høstregnet når flomvannet flyter frekt over den ny-asfalterte veien opp til det nye bygdefeltet.
Asfalten blir renvasket ved Hagebrua. Samspillet mellom vannet og landskapet kan føre til mange vakre former og bevegelser.
Litleåna ved Haijehølen breier seg brutalt over jordstykket til høyre mot Tuen.
Den nye butikken Skeidar i Rom næringshage like ved Litleåna har fått besøk i lageret sitt av flomvann. Jeg hørte et rykte om ei pumpe som sviktet. Her kan det se ut til at utbyggerne har noe å lære i møte med flomvannet. Litleåna er ikke en liten lettvekter som nabo når regnvannet fosser fram i fri flyt.
Flommen i Litleåna ved Skeidar engasjerte mange dyktige arbeidere i kamp mot naturkreftene.
Hva Dyrskuet er og burde være, var tittelen på en stil jeg skreiv i 1. klasse på Lyngdal Realskole i 1958. Jeg fant den i kjelleren som er full av ved og viktige kilder om så mangt. Læreren skreiv som kommentar til stilen: Du burde hatt mer om den siste del av oppgaven. Jeg hadde bare fire linjer om hva dyrskuet burde være. Jeg hadde skrevet at Dyrskuet burde gå mer stille for seg. Det burde ikke være så mye fyll og bråk som det er særlig da om kvelden. Her er setningen skrevet slik den ble etter at læreren hadde rettet den. Jeg manglet virkelig positive visjoner for Dyrskuet som 14 åring. Mange kreative personer har siden satt et positivt preg på Dyrskuet. I Lyngdals Avis leste jeg i dag at det ville bli utført 5000 dugnadstimer før alt er ryddet vekk igjen. Fredag kveld er det familiearrangement fritt for alkohol. Alle dere frivillige menn og kvinner fortjener ros for deres innsats over lang tid til glede for mange fra nær og fjern.
Jeg fikk lov i 2012 til å bli avbildet sammen med denne hesten. Takk til hestens eier. En slik hest hadde vi ei stund i min oppvekst.
Dyrskuet begynte i 1857 som ren husdyrutstilling. I år kan vi lese 32 sider i Dyrskue MAGASINET 2017 Lister om et rikt mangfold av utstillinger. Jeg fant bilder av dyr på nesten halvparten av sidene i Magasinet. Jeg har inntrykk av at hesten har styrket sin stilling på Dyrskue. Lørdag 2. september kl 09.00 skal Sørlandets største hestemønstring iscenesettes. I min oppvekst hadde vi hest som arbeidsdyr. Slik er det ikke lenger. Jenter har i stor grad overtatt omsorgen for hesten som ridedyr. I stilen fra 1958 skreiv jeg at de aller fleste dyrene på Dyrskueplassen var fine og feite. Bygda kunne være kry av dem. Noen bønder sto og holdt på store, brølende okser. Rundt dem sto det fullt av folk i en ring. Inne i ringen gikk en dommer rundt og så på oksene for å bedømme dem og gi dem den premien de fortjente. I en liten bjørkelund sto feite, fine kuer til salgs. Prisene ble diskutert. Selger satte oftest prisen svært høy. Bonden som kanskje skulle kjøpe ei ku, begynte å prute.
Stilen min var mangelfull. Men jeg fikk likevel et lite glimt av min opplevelse på Dyrskuet i 1958.
Har du stoppet ved Kvilesteinen utenfor butikken til gullsmed Asbjørn Opsal og lest hva denne steinen snakker om? Jeg tok bilde av steinen 1. juli 2017 før den nye miljøgata i Alleen ble åpnet. Nedenfor siterer jeg fra en plate ved steinen:
Minne fra Lauvvirketransport med mann, hest og kjerre fra øvre Eiken til Agnefest. Det kunne fraktes 0,5 mål pr tur. En karavane samle inntil 20 hester og startet gjerne gry tidlig mandag. Første rast var ved Kvås kirke. Her ble det kaffi og niste. Neste stopp ved Strands eiendom i Alleen. Siste etappe gikk til Agnefest, og med båt til Stavanger for røyking og brislingproduksjon.
Steinen til høyre på bildet snakker om den tida da hesten var et viktig arbeidsdyr i skogene, på jordene og i langtransport. Asbjørn Opsal til venstre for steinen er opptatt av å ta vare på vår fortid. Det fortjener han stor takk for. Han skreiv en artikkel i Lyngdalsboka 2003 om Et tilbakelagt, men ikke glemt trekk i Alleens historie. Jeg fant dessverre ikke denne årgangen av Lyngdalsboka i min samling. Er den til slags nå?
I fantasiens verden kan det være spennende å forestille seg 20 hester med lauvtrær som last trampe gjennom den nye miljøgata i Alleen 1. juli 2017. Siden det er en gågate, må hestene få lov til å tråkke i vei på de harde steinene, og legge fra seg sine visit-kort tilsatt ekte heste-lukt. Ved Strands gårdseiendom i Alleen ser vi en kvilestein. Kanskje var det godt for en mann på hesteryggen å stige ned. For en stivbeint rytter kunne det komme godt med å trø ned på en stein. Hvis vi bruker alle sansene våre, opplever vi at Alleen før og nå er fantastisk forskjellig.
I 2014 skreiv jeg en artikkel i Lyngdalsboka med den noe utfordrende tittelen: Alle veger før til Rom. Nedenfor siterer jeg et par linjer fra artikkelen om steiner som snakker om postbud til hest og om kjerre med likkiste på. Der folk og dyr har gått, står det noen steder igjen en merkestein som kan forteller om levd liv før i tida.
Så tidlig som på 1600-tallet hadde de bygd Optebrua (Oftebro) over Litleåna. Derfra gikk rideveg over Leikskaret, nå boligfelt, til Bergsaker.
Denne steinen fant jeg der Jakob Stålesen kjøpte gård i 1919. Han reiv det gamle posthuset i 1925 for å bygge nytt hus. Han hadde stall til fire hester som kunne brukes til å frakte post. Vi har grunn til å tro at postmenn kom ridende på hest hit, steig av hesten og trødde ned på steinen. Nå bor ekteparet Lehne der. De dyrker og selger jordbær til stor glede for mange.
I tunet i grn. 155 brn. 3 på Rom, som nå eies av Steffen Fidjeland, lå det tidligere en stein som de kalte Liksteinen. Den var om lag 1×2 m i firkant og 80 cm høg. Her steig de av og på hesten.
Mange har nok kjennskap til steiner som kan fortelle spennende historier om livet før i tida. Her utfordres du til å dele minner, mens du enda husker dem.
