Sommerfloren på Birkestøl lå til høyre for løa i bakgrunnen. Mormor, Olene Rom, kjører hesten, hennes barnebarn bak, og mamma Thorhild, og Martin Birkestøl mot høyre.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Sommerflor er ikke det samme som et fjøs. Begrepet fjøs kommer fra det norrøne ordet fjos. Det skal gi natte- og vinterly for husdyr, vanligvis kuer, sauer og geit. Flor var et enkelt bygg et stykke fra fjøset og våningshuset.

Min morfar, Reinert Rom, hadde en flor i Statsskogen ved toppen av Hagekleiva. Thorvald Hagen forteller om denne sommerfloren i Barndomsminner. (s.25).?Det var mor som fikk hovedansvaret for å gå til Reinerts sommerflor å gi dyrene mat og drikke, samt melke, og bære den heim,? skriver Thorvald. Han var mange ganger med sin mor. Det var slitsomt om sommeren å gå den lange, bratte veien fra Hagen til sommerfloren morgen og kveld. Selv om det ikke var mange kyr å melke, fulgte det med mye ekstra arbeid. Gjødsla måtte bæres ut fra floren morgen og kveld. Vann måtte bæres inn fra bekken som ikke rant rett forbi floren. Høyballer måtte rives opp og fordeles til dyrene.

Jeg ser for meg denne sommerfloren, en liten, grå, umalt bygning i skogen med litt gress her og der og mange trær. Jeg tenker: Blir stedet der den simple sommerfloren sto, om noen år et boligfelt med hvite, vakre hus? Når beboerne nyter melk i Statsskogen i framtida, kan det være sunt å sende noen tanker tilbake til de som satt på en lav krakk i sommerfloren og melket kyrne med sterke, veltrente hender. Kanskje melka smaker enda bedre viss vi drikker den med et sideblikk til prosessen fra kyrne gir fra seg sitt produkt til melka renner ned i magen vår. Ville vi da kjenne trang til å takke både kua og Vår Herre for melka som kan bli til mangfoldig og velsmakende mat og drikke? Hvordan hadde vi levd viss Skaperen ikke hadde skapt kyr? Er det skadelig om barn lærer at melka i glasset ikke kommer fra et stort, tilfeldig smell?

Mine besteforeldre, Reinert og Olene Rom, tok meg med til sommerfloren på Birkestøl i Lyngdal. De kjøpte et bruk på Birkestøl i 1921 av Tobias Bertinius Tønnessen Høyland. Han dro med familien til Amerika.  Ved folketellingen i 1875 ble Birkestøl drevet som et underbruk til Høyland. Mine besteforeldre brukte det som underbruk til gården på Rom. Jeg var mye på Birkestøl om sommeren. Sommerfloren ser jeg for meg som nærmeste nabo til en vannrik bekk med to fossefall like ved. Det var en bro over bekken fra floren og inn til skogen. Mine besteforeldre hadde kyrne med seg til Birkestøl når de skulle slå gress, tørke det og få høyet inn i løa. Da var avstanden kort fra melka i spente jur på kyrne til bestemors matbord. Jeg vet ikke om det lå bonderomantikk i lufta når melka suste ned i pøsen og bekken bruste og fossen skummet ned som et brudeslør.

Nå ligger det bare igjen råtne rester etter sommerfloren på Birkestøl, men minnene er friske som lysende, hvite bjørkestammer.  Vi sa Berkjestøl som betyr stølen der det vokser bjørk. Like ved hytta sto det noen stramme bjørkestammer. De lyste opp som nysilt melk. Birkestøl har vel tidligere vært en melkeplass i utmarka under en større nabogård, trolig Nenningsland. I hele Å sogn finnes bare to gårdsnavn som inneholder ordet støl, Birkestøl og Støle. I Austad og Kvås finnes dette navnet flere steder. Melkeplasser ble til sommerflorer, og i moderne språkbruk kaller vi gjerne støl for seter. Men melk er melk når den kommer fra kyrne, selv om den ekte Lyngdalskua ikke finnes lenger.

Trygve Omland

Rom 5.02.2015

Kilder:

Hagen, Thorvald, Barndomsminner, 2004.

Lian, Oddleif, Lyngdal III Østre del GARD OG FOLK, 1986.

http://no.wikipedia.org/wiki/Fj%C3%B8s

Bildet er utlånt fra Lyngdal Kultursenter KF. Widerøs flyfoto

Kjenner du deg igjen?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hvor og når er dette bilde tatt? 
Hvilke hus kjenner du igjen?
Hvilke bygg er revet, og hvilke bygg har kommet istedet?
Hvem bodde i husene på bildet?

Min far, Andreas Omland kjørte tankbil med melk, en Bedford.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

17. mai 1953. Toget går få by Lyngdal Meieri og Helge Selands forretning.

Lyngdal Meieri fotografert av fra boka Lyngdal Sparebank 1864-1964.

Freden i 1945 ga ny frihet og gode framtidsutsikter for folk. Lyngdal Meieri kan igjen vokse. I 1918 hadde meieriet det laveste mottaket av melk. Første verdenskrig var da over. Nå var enda en storkrig slutt.

Det ble vedtatt på årsmøtet i 1947 å kjøpe ny tomt fra Torleiv Selands eiendom på andre siden av veien mot Lygna. Våren 1950 kom byggingen i gang. Bygget kostet kr 905 000 med maskiner og utstyr. Lån ble ordnet med Lyngdal Sparebank. Den 2. juni i 1952 kunne man ta i bruk det nye anlegget. Dette året hadde meieriet 809 andelseiere, storparten av dem var medeiere i bedriften.

Torvald Farbrot skreiv i boka Norges Bebyggelse fra 1957: ?Men nå har bygda fått nytt meieri, som er et av de mest moderne på Sørlandet. Rutebildnettet er også utbygd, så nå kan nesten hver gård i bygda sende melk til meieriet?.

Melkemengden var da kommet opp i 3,1 million kg. (I 1982 kom den opp i den 4,8 million kg.)  Meieriet produserte nå ostesortene gauda og edamer, og smør.

Det gamle meieriet sto på leiet tomt. Meieriet kjøpte tomta for kr 3500. Det gamle ostelageret fra det gamle meieriet ble brukt som frysebokser til utleie.

På frihetsdagen 17. mai i 1952 ble en ny melkbar åpnet, og den ga overskudd fra starten av.

I 1953 ble det inngått kontrakt med Vest-Agder Melkesentral om leie i de nye lokalene til et tørrmelkanlegg, og leie i det gamle anlegget til lager. Tørrmelkanlegget ble drevet av Melkesentralen fram til 1976, og da overtok meieriet driften. Anlegget ble en periode holdt i drift når det var spesielt store melkemengder og ved lange høytider og ekstra helgedager.

Jeg husker at min far, Andreas Omland, kjørte melk til anlegget i en periode. Det var stas for guttungen å sitte høyt oppe i førerhuset på tankbilen når pappa skulle hente melk. Pappa kjørte også melk i tankbil fra området Helleland til området Porsgrunn/Skien. Mamma var nok urolig iblant når pappa kjørte melkebil med tilhenger i mørket på glatte veier.

Midt i 1960-årene gikk meieriet over til å bruke plastemballasje ved butikksalg av helmelk, og etter 4-5 år ble dette anlegget erstattet et kartonganlegg for alle typer melk og fløte.

I begynnelsen av 1970-årene var det helt slutt med bilruter som tok melkespann og melkeruter med hest. Tankbiler tok etter hvert over all transport av melk.

I 1970 begynte en ny epoke ved sammenslutningen av meieriene i Lyngdal, Farsund og Lista. I Farsund og på Lista førte det til strid og rettssaker. Abraham Tjøtta ble ny meieriingeniør etter Lars Fosse. Sentraliseringen førte til at det måtte bygges en ny fløy på meieriet i 1977. I dette året leverte en av leverandørene 200 000 kg melk til meieriet, og det var like mye som meieriet tok i mot totalt det første driftsåret i 1899. Antallet leverandører var nå 220.

Sigurd Eikeland skreiv i 1981 i boka LYNGDAL Fra istid til nåtid at Lyngdal meieri ikke har produksjon lenger. Hele melka går til konsum i eget distrikt og til supplering østover til andre fylker.

Gårdssmøret gikk nå til Halse Meieri i Mandal. Lyngdal Meieri lagrer melkeprodukter til forretninger og institusjoner i eget distrikt.

Perioden etter andre verdenskrig ble for Lyngdal Meieri preget av vekst, nybygg, utvidelser, omstillinger og sentralisering. I 1957 skreiv Torvald Farbrot at ?Det er hovedsakelig melkeproduksjon jordbruket i herredet bygger på.? Melka er og blir kilden til liv og vekst i landbruket.

Kilder:

Eikeland, Sigurd, LYNGDAL Fra istid til nåtid, Rosfjord 1981.

Farbrot, Torvald, NORGES BEBYGGELSE, A/S Norsk faglittertur G. Reinert, 1957.

Sale, Odd og Fahlstrøm, Kristian, Lyngdal Sparebank 1864-1964, Lyngdal 1964.

Tygve Omland

24.01.2015

Bildet står fremst i jubileumshefte fra 1948 om de første 50 årene.

Lyngdal Meieri under krigen

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I 1938 ble det vedtatt at Vest-Agder Melkesentral skulle overta driften av Lyngdal Meieri. Dette varte til utgangen av 1940. Da overtok meieriet igjen driften på egen regning. Okkupasjonsmyndighetene i Norge under 2. verdenskrig var strenge. De krevde at all melk og alle melkeprodukter som smør og fløte skulle leveres gjennom meieriet. I august 1940 ble det gjennomført fettrasjonering.

Generalforsamlingen i 1941 vedtok at meieriets leverandører bør være tilsluttet Norges Bondelag, og de skal betale sin kontingent gjennom meieriet ved melkeoppgjøret for februar hvert år. De som ikke vil betale kontingenten slik, kunne si fra til bestyreren Lars Fosse som ble ansatt på årsmøtet. Under samme årsmøte ble det vedtatt at Austad og Kvås skulle ha hvert sitt medlem i meieriets styre.

 I 1942 ble styret og bestyreren ansvarlige for at leveringsplikten ble opprettholdt. Det var straffbart for leverandørene å unnlate å levere melkeproduktene sine til meieriet etter gitte forskrifter. Man kunne holde igjen til eget bruk ¾ liter melk for hvert medlem i husstanden.

I 1943 ble det besluttet å lyse ut på anbud kjøp av ved på rot for å møte vanskeligheter med brensel på grunn av krigen.

I et seinere år ble det bevilget kr 200,00 til fjøsregnskapslaget og kr 200,00 til feavlslaget for at man kunne kjøpe en ny okse.

På årsmøtet i 1946 ble det bevilget kr 500,00 til Nasjonalhjelpen, og det ble gjennomført en pensjonsordning for meieriets funksjonærer. Bernhard Aas holdt en minnetale over Kristian Kvavik som var død siden sist årsmøte, og Leiv Kvåvik som døde i tysk krigsfangenskap.

Etter at krigen var slutt, begynte melkemengden å stige sterkt. Meieriets lokaler ble for små. I 1947 ble det besluttet å kjøpe ny tomt på Torleif Selands eiendom. Seinere ble det bestemt å gå over til fyring med olje, og oljefyringsanlegg ble installert.

I 1948 var det 50 års jubileum. På årsmøtet dette året ble det bevilget kr 3000,00 til aksjer i Lyngdals Konservesfabrikk A/S og kr 400,00 til fjøsregnskapslaget. Det ble sendt en protest mot at navnet Lyngdalsfeet ble tatt bort. Sørlandets faglige Samorganisasjon kom med en beskjed  i 1948 om at meieriets ansatte var organisert. Det ble nå forhandlet om lønn og arbeidsvilkår, og de kom til enighet om en avtale.

Lyngdal Meieri hadde nå bedre framtidsutsikter med sine store planer om nybygg. Meieriet hadde sikret seg en solid posisjon i produsentenes bevissthet. Meieriet i Lyngdal som begynte som et dampmeieri, hadde kjempet seg gjennom mange vanskeligheter i samarbeid med hardtarbeidende bønder. I jubileumsåret var melkemengden kommet opp i 887 342 kg.

Våren 1950 begynte byggingen av nytt meieri.

Kilder:

Eikeland, Sigurd, Lyngdal Fra istid til nåtid, 1981.
Rødland, M. og Olaus Kvaavik, Lyngdals Meieri Et streiftog gjennom 50 år 1998-1948, Edgar Høgfeldt AS ? Kristiansand. (Jubileumshefte).

Trygve Omland                                           

Lyngdal 23. 01.2015

Bilde fra heftet Lyngdals Meieri et streiftog gjennom 50 år fra 1898 til 1948.

Et forberedende møte for å starte opp Lyngdal Meieri ble holdt den 13. mai 1897. Tretti interesserte gårdbrukere møtte opp, og alle tegnet seg som deltagere i å danne et dampmeieri i Lyngdal. Den 29. desember valgte de tomt for nytt meieri. Berge fikk 53 stemmer, og Bergsaker fikk 19 stemmer. J. E. Vinnem ble valgt som formann i styret for meieriet. Tomten på Berge ved Tingbakken ble bygslet for kr 4,00 pr år. Ragna Fuglestvedt ble ansatt som meiersk 10. august 1898, og hennes lønn var kr 30,00 pr måned. De bøndene som bodde nærmest meieriet skulle selv levere melke til meieriet. Eierslandsruten og Møskedalsruten ble satt bort for kr 1,50 pr tur for hver rute.

For den første driftsmåneden ble det betalt 6 øre pr. liter melk. Leverandørene fikk skummamelk tilbake fordi meieriet kun hadde smørproduksjon. Alle leverandørene ble pålagt å levere melk til meieriet fordi noen unnlot å gjøre det.

Strid og misnøye oppsto rundt problemet med å få inn melk fra alle leverandørene, og det var uenighet om pris på melk etter fettprosent. I 1908 ble det vedtatt at de leverandørene som kunne øke sin leveranse skulle få en premie på kr 30,00. Det var adskillig uenighet og misnøye rundt overgang fra smør- til osteproduksjon. Noen aksjonærer ville oppløse selskapet. Men det var ikke flertall for verken det ene eller det andre.

I 1916 ble meieriets ysteridrift forpaktet bort til Per Foss. Forpakteren klaget allerede etter to år over leverandører som ikke sendte sin melk til meieriet. Styret fikk da myndighet til å kjøpe aksjer fra de misfornøyde leverandørene som gjerne bodde lengst unna.

Per Foss ba seg løst fra avtalen om å forpakte ysteriet på grunn av økonomisk tap og sviktende helse. Generalforsamlingen løste Foss fra avtalen, og meieriet kjøpte ysteriinventaret. Driften gikk nå i overskudd, og pengene ble delt mellom aksjonærene og et driftsfond.  Det foregikk nå livlig omsetning av aksjer.

Meieriet gikk nå bedre en tid inntil det ble vanskelig å få solgt osten. Diskusjonen dreide seg da om meieriet skulle satse på en annen ostesort f. eks. gauda, eller om de skulle gå tilbake til smørproduksjon. Det ville bli dyrt med nye maskiner og nytt inventar, og det ble ikke noe av det. Ostemarkedet ble bedre.

I 1928 kom det et forbud mot å fortsette med å omsette produksjon av blandet geitost. Etter forhandlinger og hjelp fra konsulenter ble det bestemt at det skulle kjøpes inn 20 melkegeiter fra Sirdalen som skulle fordeles mellom noen leverandører.

Meieriet hadde nå en vanskelig økonomisk periode. Nødvendige maskiner var kjøpt inn, og meieriet tapte i noen handelsforbindelser. Gjelden økte med kr 10 000,00.  I 1930 ble det bestemt at meieriet skulle slutte seg til Eksportsentralen.

I 1933 ble meiersk Åsta Tryland syk, og hun måtte slutte etter 34 års tjeneste. Hun hadde utført sitt arbeid med troskap og pliktfølelse. I 1934 døde hun. Selma Abusland ble ansatt i fast stilling. Hun ble en fargerik personlighet i Lyngdal. Jeg husker henne som en humørfylt ungdomsleder i 1950-årene.  Vi ble og blir i godt humør bare ved å si navnet Selma, og vi begynner å mimre. Jeg bare måtte stanse litt ved Selma, selv om denne artikkelen skal slutte ved krigsutbruddet i 1940.

I 1935 gikk styret nølende med på å ta imot smør, fløte og melk fra hele Lyngdalens herreder, Austad medregnet. Melkeprisene var på vei oppover, og i 1936 ble meieriet utvidet for å ta imot økende varemengder. Det ble installert ny kjerne, fløtekar, frysemaskin med mer. Veggene i første etasje ble ombyttet med mursteinsbygg.

Da meieridriften ikke gikk så godt, ble det bestemt i 1938 at Vest-Agder Melkesentral skulle overta driften inntil videre. Driften kom inn i mer faste former og tilslutningen økte. I 1939 var melkemengden oppe i 668 000 kg. Så kom krigen og den tyske okkupasjonen i 1940.

Lyngdal meieri hadde da gjennomlevd over førti år preget av opp- og nedturer, uenighet og misnøye, modernisering og utvidelser. Melka har hele tiden vært bindeleddet til nytte for både leverandører, produsenter og forbrukere. I år har Lyngdal Landbruksmuseum fokus på melk som tema. Da er det naturlig å reflektere litt over meieriets historie og se om vi kan lære noe av den.

Bilde av Lyngdals meieri.

Kilde:
Rødland, M. og Olaus Kvaavik, Lyngdals Meieri Et streiftog gjennom 50 år 1998-1948, Edgar Høgfeldt AS ? Kristiansand.

Trygve Omland                                           

Lyngdal 17. 01.2015

TINE Meieri Sør Lyngdal. Byggeår 1952. Utvidelse 1970, 1977, 1987

Ny giv i landbruket er ikke en ny oppfinnelse. Det viser et lite dykk ned i historien.

Leverandør- og salgsdistrikt for anlegget i Lyngdal strakk seg fra Mandalsdistriktet til grensen mot Rogaland fylke, det var godt og vel halve Vest-Agder i utstrekning. I dette område var sju meierier i drift i begynnelsen av 1970-årene før rasjonaliseringen av meierier kom for alvor. Etter mye strid, særlig på Lista, ble en sammenslutning vedtatt i vestre del av fylket vedtatt 1. januar 1970. Lyngdal pekte seg da ut som et sentralt sted i distriktet som strekte seg fra Lista fyr til Eiken.

I 1990 var antallet leveranddører til meieridistriktet 497, i 1997 var det sunget til 437. Antallet produsenter i Lyngdal var 61 i 1997, mens antallet på Lista var 72. Melkeleveransene fra egne leverandører i distriktet sank med 482 000 liter melk fra 1991 til 1997. Vi ser altså at utviklingen er negativ.

Lyngdal Meieri er det eneste i Meieri Sør i denne perioden som leverer suppleringsmelk. Fløten ble hovedsakelig levert til Rogaland til kjerning. Anlegget i Lyngdal leverte Kefir, Cultura, kulturmelk og skummet kulturmelk.

Det ble investert for kr 24,4 millioner i perioden 1992-1997.  Det totale salgsdistriktet i den tiden er om lag 53 000 personer, og det omfatter også Mandalsområdet.

Man arbeidet mye med å rasjonalisere transporten inn til og ut fra Lyngdal meieri, og ruteopplegget. Bilmateriellet ble da bedre utnyttet. I løpet av 1996 ble det etablert felles distribusjon mellom slakteri (Gilde), eggsentral (Prior) og Meieriet Sør (Tine). Inntransport av melk fra økologiske drevne gårder var en ekstra utfordring fordi produsentene ligger spredt med store avstander mellom dem.

Meieri Sør har lagt mye arbeid i kvalitetsstyring og intern kontroll. Målet er at varer og tjenester som ikke holder riktige mål, skal ikke ut på markedet. Meieribrukene skal ha en miljøvennlig produksjon og et sikkert arbeidsmiljø. Lyngdal Meieri har tatt i bruk ny teknologi i forbindelse med rensing. Gårdstankene har vært et alvorlig miljøproblem. Styret for Meieriet gikk inn for et forslag fra en rapport i 1994 som skulle sikre en mer miljøvennlig bruk av tankene.

Ny giv i landbruket i dag har blitt synlig i media og på mange andre arenaer. Jeg har inntrykk av at de som arbeider i landbruket stadig har vært opptatt av å rasjonalisere, aktualisere og samarbeide for å få bærekraftige produkter ut på markedet. Et eksempel på dette er prosesser som var i gang i perioden fra 1983-1998. Lykke til,  NY GIV I LANDBRUKET.

Trygve Omland, Lyngdal 14.01.2015.

Kilder: Samuelsen, Finn, Meierisamvirke i Sør 1983-1998, Kristiansand 1999, s. 52-59.

Samuelsen, Finn, Mjølk og organisasjon i Sør, Kristiansand 1994, s. 127.