Gaute Heivoll skriver i romanen Før jeg brenner ned: Før jeg gikk ut i gangen, så jeg på bildet på veggen over fjernsynet. Det var helt svart, men med gullskrift: Alt av nåde.(s. 46).
Forfatteren Gaute Heivoll hadde vært på besøk hos Liv og Torstein Follerås i Finsland. De var naboer til hovedpersonen i romanen. Alt av nåde er ikke bare et bilde på veggen hos ekteparet Follerås. Nåden fyller hjemmet deres.
Min kone og jeg var på besøk hos Liv og Torstein for fire år siden. Jeg la merke til bildet over fjernsynet i stua. Alt av nåde. Når livet brenner ned og bli svart, skal vi lytte til Herrens ord: Min nåde er nok for deg.
Alt av nåde er en av nøklene som åpner dører inn til romanens univers, slik jeg ser det.
Innvandring til Amerika (USA) og andre land er i fokus for tida. Det foregår en heftig debatt om hvem som skal stenges ute fra USA og fra Norge. I det perspektivet kan det være interessant å lese om utvandring fra Norge til USA på slutten av 1800-tallet. Jeg viser til romanen LAND INGEN HAR SETT av Edvard Hoem fra 2016 på side 76.
Frihetsstatuen eller frihetsgudinnen står på Liberty Island ved munningen av Hudson River i havna til New York. Symbolet står for frihet og demokrati. Det ble avduket 28.10.1886. Hva betyr det for oss i dag?
Kartet viser at innvandrere til USA er kommet fra mange land.
Høsten 2015 besøkte jeg Ellis Island Nasjonalmuseet for immigrasjon til USA.
Edvard Hoem spør og svarer:
Kva var det for ei makt som fekk familien Aas og hundretusenvis av andre norske menn og kvinner til å bryte opp frå heimane sine i Norge og søke et nytt liv på den andre sida av havet?
* Mange var kanskje ikke sikre på hvorfor de reiste.
* Mange dro fordi det var mange andre som reiste.
* Mange dro fordi de leste brever fra utvandrere som var fulle av lovord om det nye landet.
* Mange dro fordi de ville gripe sjansen som andre slektninger og venner hadde gjort. De hadde fått gratis jord, og så etablerte de seg i USA.
* Framtidsutsiktene i Norge var små. Snart ville det bli for knapt for alle. Gårdene ble stadig mindre fordi gårdene ble delt opp mellom søsken.
* Mange trodde at det var forsynet, Gud, som ville at de skulle reise.
Disse grunnene har Edvard Hoem tatt fram i sin roman om utvandringen fra Norge og innvandringen til Amerika. Det var nok også mange flere individuelle og personlige grunner til at mange brøt opp fra det kjente i Norge til landet ingen hadde sett.
Hva kan vi lære av historien om norsk utvandring til Amerika som kan være nyttig i den aktuelle debatten om innvandring til Norge i dag?
Kilde: Hoem Edvard, LAND INGEN HAR SETT, roman, Forlaget Oktober, Oslo 2016.
Jeg anbefaler deg sterkt å lese denne boken og de to bøkene som er kommet tidligere: Slåttekar i himmelen (2014) og Bror din på prærien (2015).
Tekst og foto: Trygve Omland, Lyngdal 7. mars 2017.
I går kveld ble jeg ferdig med å lese romanen De skyldfrie av Gaute Heivoll. Men jeg er ikke ferdig med romanen. Fortellingen fortsetter å utfolde seg i min fantasi. Jeg anbefaler romanen til alle som liker å reflektere over grunnleggende verdier i hverdagen.
De skyldfrie, tror jeg, er barna Astri og Signe som ligger rygg mot rygg på forsida av boka. Romanen slutter slik: De lå så stille og fredelig. Litt av håret deres var filtret sammen og gled i hverandre. Han sto lenge og bare så. Han vekket dem ikke. Han lot dem sove i fred.
Han som står og ser på barna er den skyldige, Embret. Han produserte løgner for å dekke over skam og voldtekt, slik jeg ser det, utført på ei ung jente. Mannen som gjorde overgrepet heter Sem. Han var onkel til jenta, Edit. Fortelleren i romanen utforsker hvordan løgn fanger inn mange mennesker i fangenskap, og det fører til at de blir fremmede for hverandre. Alle som blir dratt inn i løgner, lager nye løgner for å skjule sannheten om det som har skjedd. Løgnen er som en snøball som blir stadig større og fryser til is. Ingen klarer å smelte den harde isklumpen. Det ender med at Edit, som ble voldtatt, dør som en følge av den lange prosessen med løgner, fortielser og taushet som skulle hindre at sannheten kom fram. Hun orket ikke å leve lenger som skuespiller på et teaterstykke gjennomsyret av løgner. Edit ble et offer for et overgrep fra hennes onkel Sem, mens han som gjorde overgrepet gikk fri.
Romanen er rammet inne av varme og omsorgsfulle mennesker på bedehuset. Bedehuset er et trygt i miljø i starten, og bedehuset er et godt sted å vende tilbake til i slutten. Jeg legger merke til to bønner på bedehuset som står i skarp kontrast til løgnhistoriene i resten av romanen. Predikant Lundberg ber bl. a. slik til Herren Gud Fader i himmelen på side 9: Vi ber om at du renser oss og åpner våre hjerter slik at vi tar imot ordet, og bærer grøden med tålmodighet.
Ti år seinere kommer predikant Lundberg tilbake til bedehuset, og han ber da bl. a. slik: Pris være deg, Herre, for at du har renset meg med ditt blod. Gi meg nåden, La meg være åpen i lyset fra din kjærlighet
I disse bønnene ser jeg håp for mennesker som er ødelagt av løgnens makt. I Guds nåde, i renselse i Jesu blod og i Guds kjærlighet ser jeg muligheter til å velge sannheten, åpenheten, ærligheten og fellesskapet i stedet for løgnen, fortielsen, tausheten og ensomheten.
Takk, Gaute Heivoll, for en roman som har utfordret meg til å tenke videre kritisk på løgner i dag som ødelegger mennesker og relasjoner.
Mine tanker går til kontrasten mellom sannhet og løgn i Johannes evangeliet. Jesus sier i Joh 8,31-32: Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler.Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.
Kilde: De skyldfrie av Gaute Heivoll, Tiden Norske Forlag 2016, 2. opplag
Jeg fikk boka BønnesvaretNår bønnebarna vender hjem, da jeg fylte 73 år. Boka er skrevet av Sten Sørensen, og den kom ut på Hermon Forlag i 2016. Han presenterer ni bønnebarn. Alle har de en mer eller mindre dramatisk historie å fortelle.
Slik ser bokas forside ut.
Her velger jeg å avgrense meg til følgende spørsmål:
1. Catos kristne mormor ba for gutten Cato som hadde en vond og vanskelig oppvekst. Cato glemte aldri mormor. Han sier: Det var koselig å være hos mormor. Hun skar brødskiver i små ruter og la på store topper med prim.
2. Bestefar til ei jente som Cato hadde gått på skole med fra 1. til 6. klasse besøkte sin bestefar. Plutselig reiste bestefar seg fra søndagsmiddagen og sa: Gud sier at vi må ut i skogen. Det er en person som trenger hjelp. Cato sto da bundet og forlatt i skogen noen kilometer bortenfor. Han begynte å rope til Gud. Da var Gud der. I det sekundet han ba Gud om hjelp, så var han der. Gud sendte en bestefar som var lydhør for Gud.
3. Cato gir mye av æren til medmennesker i Blå Kors for at han har fått et nytt liv. De viste meg tillit. De hjalp meg med øvelseskjøring, og de ga han jobb i Kristiansand Blå Kors. Den grenseløse tilliten de viste meg, har betydd mye, sier Cato. Det er ensomheten som tar knekken på de fleste, sier han.
4. En sommer fikk han lyst til å dra til Sarons Dal. Nå har han vært der hvert år i fire år. Sarons Dal ga Cato tillit på kjøkkenet under stevner der. Sommeren 2016 hadde Cato ansvar for å bespise over 1000 mennesker daglig under stevnet.
5. Gud har brukt mange forskjellig mennesker for å hjelpe Cato til et nytt liv sammen med Jesus. Jeg ble sett av Gud, sier Cato. Han gleder seg stort til å fortelle mormor hvor godt han fikk det i det nye livet. Hun fikk ikke oppleve bønnesvaret mens hun levde.
Dette lille glimtet fra boka om bønnesvaret håper jeg gir flere lyst til å lese boka.
Jeg leser for tida ei bok jeg fikk til jul om CARL FR. WISLØFF som ble misjonsfolkets professor. Han levde fra 1908 til 2004. Egil Sjåstad har skrevet en grundig og lettlest biografi om en av de mest markante ledere innen teologi, kirke og misjon på 1900-tallet. Han var en glitrende god foreleser på Menighetsfakultet, der jeg var student fra 1965 til 1971.
Wisløff har skrevet en rekke bøker. Sjåstad forteller om en av bøkene som har fått en eventyrlig utbredelse. I et fagpanel blant Dagbladets litteraturkjennere ble denne boka – Jeg vet på hvem jeg tror ? rangert i 2008 som en av de 25 viktigste sakprosabøker i Norge etter 2. verdenskrig. Boka hadde i 2005 et opplag på 21. Totalt er den solgt i over 73 000 eksemplarer bare i Norge. I tillegg er den blitt oversatt til 16 språk. Min utgave fra 1965 har studieplan. Boka er mye brukt i bibelgrupper. Boka sikter på å gi en kortfattet, populær troslære.
Mange vil nok finne boka i bokhylla eller lagt bort på loftet. Finner du den ikke, kan du spør på gjenbruksbutikker.
Takk til Egil Sjåstad for biografien om Wisløff som skaper lyst til å lese mer om og av misjonsprofessoren. Boka fører oss inn i viktige temaer og tendenser innen kirkeliv, bedehusliv , misjonsliv og samfunnsliv på 1900-tallet. Kjøp og les.
Sønnen Han kommer fra Amerika til Kina etter Maos fall og avviser kristendommen. Tidligere under Maos kommunisme hadde moren brent opp Bibelen til sønnen. Bibelen var en gave fra bestevennen hans i Kina da de var tretten år.
Nå er alt snudd på hode. Moren som lever i Kina etter Maos fall, har blitt en kristen. Hun vil gi et gullkjede med et gullkors til sønnen som kommer fra Amerika. Men sønnen som kommer fra Vesten nå avviser Bibelens budskap. Vi leser om denne sønnen og moren i en novelle av Yiyun Li i boken ?Tusen års inderlig bønn.? Vi leser på side 135. Han kjenner på korset, unngår å la fingrene røre ved den korsfestede figuren. Korset ligger massivt og tungt i hånden hans. Tjuefire karat gull, sier moren. Like rent som troen vår.
Falzullah Muradi forteller om en opplevelse i Mandal som kan inspirere alle til å se mennesket som trenger hjelp.
De ansatte ved Mandal bibliotek var veldig hyggelige. Det virket som om de ikke bare var interessert i bøkene, men også i menneskene som kom for å låne dem, …det eneste stedet jeg likte meg, var på biblioteket….Den som sto mest på for å få det til ( med frivillig arbeid for meg) var en dame som het Torunn. …Kan hende hun til og med kunne hjelpe meg – eller kjente noen som kunne trykke på de rett knappene? …Før jeg visste ordet av det, var jeg i gang med å fortelle kortversjonen av historien til Torunn (om min oppgave som tolk for Det Norske Forsvar i Afghanistan) …At denne samtalen skulle bli starten på en prosess som til slutt endte på den norske statsministers bord, hadde vel ingen av oss kunnet drømme om.
Disse få setningene gir et lite glimt av hva en bibliotekar i Mandal kan bety når hun ser et medmenneskes behov. Jeg anbefaler boka Ingen bror får bli igjen til alle som er interessert i hvordan en flyktning kan oppleve dramatiske opp- og nedturer.
En kamptolks beretning om krigen i Afghanistan og Norges svik er skrevet av Faizullah Muradi i samarbeid med Jon Gangdal. Boka kom ut på Gyldendal Forlag i 2015.
Barnebarn hviler på gulvet foran ei bokhylle. Hun ser sliten ut. Liker man ikke å lese bøker, kan man bruke dem som dyne og dorme av litt. Bøker er best når de brukes.
Bilder og tegninger kan åpne for sider ved en tekst som vi ikke har sett før.
Går vi inn i Bibelen, kan vi komme ut igjen med gleden i Herren. Fil 4,4: Gled dere i Herren, igjen vil jeg si dere: Gled dere i Herren.
Dansen rundt gullkalven.
Hvem eller hva er gullkalven i 2016?
Tegningene er tatt fra avisen SE og les utgitt av Det Norske Bibelselskapet. Jeg var med i en komite for mange år siden om Bibelen åpen for alle. Avisen ble laget av B&L Creative Service A/S.
Lyngdal Filmklubb viste kvalitetsfilmen Brooklyn på mandag 5. september 2016. Filmen handler om Eilis, en ung, irsk kvinne som får mulighet til å emigrere til Brooklyn på 1950-tallet. Hun viser oss hvor komplisert og konfliktfylt livet kunne være for emigranter i spenningsfelt mellom forventninger på hjemstedet og nye forpliktelser i Amerika. Eilis rives nesten i stykker mellom familiebånd i Irland og nye muligheter i Brooklyn som nygift i Amerika med en kjekk gutt med italienske røtter.
Filmen fikk meg til å tenke på en teaterforestilling jeg så på Broadway i 2015 om Matilda, et barn med bein i nesa.
Boka om Matilda handler blant annet om jenta Matilda på 7 år som ble helt oversett av sine foreldre. De var bare opptatt av seg selv, av jåleri og materialisme. En kvinnelig lærer oppdaget at barnet var et geni som hadde magiske evner. Rektor på skolen trakasserte Matilda grovt. Rektor var et maktmenneske uten selvinnsikt og uten empati. Foreldrene og rektor måtte til slutt flykte på grunn av deres ugjerninger og maktmisbruk. Matilda og læreren fant hverandre, og læreren tok over ansvaret for Matilda.
Bøkenes verden ble redningen for Matilda. Foreldrene og rektor kunne ha ødelagt barnet med sin autoritære og egoistiske holdning.
Er Matilda en revolusjonær? Er hun et forbilde og en ressurs for barn som undertrykkes av en autoritær pedagogikk?
Lærer Honey og barnet Matilda har funnet hverandre. De står sammen mot de ødeleggende kreftene og ser etter mulighetene hos menneskene.
Boka Matilda kom ut i 1988, ble filmet i 1996 og ble musikal blant annet på Broadway i 2013. Illistrert av Quentin Blake.
Roald Dahl (født 13. september 1916 i Llandaff ved Cardiff i Wales, død 23. november 1990 i Great Missenden i Buckinghamshire) var en norsk-britisk forfatter som blant annet har skrevet en rekke novellesamlinger preget av en utsøkt svart humor med overraskende vendinger, foruten rundt 30 burleske og fantastiske barnebøker hvor mange er blitt filmatisert. https://no.wikipedia.org/wiki/Roald_Dahl
Bilder og tekstvalg: Trygve Omland, Lyngdal 8.september 2016.
Konserten i Lyngdal bedehus 21. april 2016 med sanger av Trygve Bjerkrheim (TB) gjorde meg nysgjerrig på denne kunstneren. Ordene hans synger. Ordene er musikk. Jeg vil her løfte fram noen få smaksprøver fra boka I samtale med Trygve Bjerkrheim av Arne Prøis fra 1991. For meg er dette noen språklige godbiter som inneholder gode poeng å tygge videre på.
I et TV-program sa TB: Jeg er så heldig at jeg har hatt to fine harper å spille på: Nynorsk og bokmål, både i dikt, salmer og sanger. S. 34.
Gode kvinner har gjerne en egen evne til å skape og formidle fortrolighet, sier TB. S. 42.
TB: Jeg tilhørte en gående generasjon. S. 48.
TB forteller om kona Thea Karinas omvendelse. Hun sa: Ja, Gud, nå vil jeg bli en kristen, selv om jeg ikke skal få en glad dag mer. Hun fikk tusen rike og glade dager. I sannhet: Gud tok ikke glansen av hennes liv. S. 60.
TB forteller om en gang han kom hjem fra en reise. Kona hadde våknet en natt ved at det sprang en mus over ansiktet hennes. Ble du redd spurte jeg? Nei, sa hun. Men hylte du da? – Nei, det hadde hun heller ikke gjort. Det skal åndsnærværelse og sjelsstyrke til slikt. S. 66.
Etter at kona var død i 1987, fikk han oppleve mange gode minner fra år i et lykkelig samliv. Men savnet – kjærlighetens etterklang – er der også. S. 69.
