st1:*{behavior:url(#ieooui) }

/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:”Vanlig tabell”;
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-priority:99;
mso-style-qformat:yes;
mso-style-parent:””;
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin-top:0cm;
mso-para-margin-right:0cm;
mso-para-margin-bottom:10.0pt;
mso-para-margin-left:0cm;
line-height:115%;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:11.0pt;
font-family:”Calibri”,”sans-serif”;
mso-ascii-font-family:Calibri;
mso-ascii-theme-font:minor-latin;
mso-fareast-font-family:”Times New Roman”;
mso-fareast-theme-font:minor-fareast;
mso-hansi-font-family:Calibri;
mso-hansi-theme-font:minor-latin;}

 Til høyre: Hans Rom. Vi bodde i huset til Hans og Petra Rom i 2. etasje da jeg ble født i 1944. Til venstre holder jeg hesten som hadde en sentral plass på gårdene før i tiden. Bak skimter vi huset jeg bodde i fra 1950. Bildet er vel fra rundt 1960.

Høy, hesjing og høying

Det var høysesong for høy og høying i juni og juli før i tiden. Gode minner melder seg. Merker du også det?

I 1950-årene vokste jeg opp på en liten gård med 18 dekar dyrket mark. Våningshuset var oppført i 1892, laftet bygd i 1 ½ etasje, 70 m2, 6 rom, gang, kjøkken og  jordkjeller. Låven var bygd rundt 1907-1910.

I følge boken Norges bebyggelse fra 1957 inneholdt fjøset tre kyr, kalv, hest, gris, ca 15 høns. Mamma skriver i et brev til Amerika 28.11.1961 at de har nok å gjøre. De har floren full av kuer. Vi har fire stk som melker nu og venter en til.

Pappa hadde andelsbrev i Lyngdal meieri som kostet kr 35 den 04.02.1953. Formann i styret for meieriet da var Hans Rom. Vi bodde i huset til Hans og Petra Rom i 2. etasje da jeg ble født i 1944.

Jeg husker en lysegul hest som vi kalte Blakken og en stor, gråaktig hest som vi kalte Møller. Kuene ble melket med hånd inntil vi fikk melkemaskin. Jeg lærte å melke. Hesten dro slåmaskin i slåtten, og han dro høylass med tørt høy inn på låven. Vi lesset gjødsel med greip og dyrepiss med pøs i ei kjerre som hesten dro ut på jordene. Gjødsla ble spredt rundt med ei greip i handa. Kornet ble tresket på låven i en treskemaskin som bråkte og brølte så gulvbordene ristet.

Om sommer gikk kuene i statsskogen ovenfor Hagekleiva. Da måtte kuene melkes inne i et umalt lite bygg i skogen, og melka fraktes i holker på sykkel til meieriet. Mamma fortalte om denne krevende transporten på sykkel.

Kuene gikk også og spiste gress i skogen på begge sider av Høylandsveien der jeg nå bor.

Pappa satte opp mange hesjer til å tørke høyet på. Enda i dag 12. juni 2014 har vi gamle hesjestaur liggende ved låven hulter til bulter. Vi kjørte nyslått gress til hesja med hest og kjerre eller hest og sleperive. Så lesset vi tykt med gress på hesjetrådene med en gaffel. Dersom hesja var tykk, kunne den tåle regn lenger.

Når vi tørket høyet flatt på jordet, vendte vi høyet med håndrive eller med hest. Truet regnskyer, samlet vi gresset i lange remser ved hjelp av hesten som dro et redskap etter seg. Med en høygaffel satte vi gresset i høysåter. Når varmen og slitet presset svetten ut av kroppen, fikk vi noen ganger drikke hjemmelaget tomtebrygg som kunne ligge i skyggen under ei hesje.

Både mamma og pappa deltok i arbeidet på gården. Mamma laget kraftfull mat til slåttefolket. Pappa kjørte som regel hesten inntil jeg fikk prøve å styre den.

Spillet rundt hestekreftene kunne være spennende. En gang seig hesten ned til vomma i bløt myrjord ved Litleåna. En gang bakket jeg med hest og kjerre inn i ei hesje vi holdt på å lage så den ble delvis skadet. Jeg dro tømmene i feil retning.

Hestekreftene var i høyspenn når pappa kjørte store, breie høylass inn gjennom låvedøra og inn på låvebrygga. Før løa var fylt opp med høy, kunne vi barn boltre oss i høyet og ha det gøy. Vi kunne hoppe i mykt, tørt høy fra en tverrbjelke eller et rekkverk. På gårdene før kunne noen overnattet i ei høyløe. Høyløa var også en lekeplass. Vi hoppet i høyet og ropte høyt. Trampet vi i høyet, ble det plass til mer høy. Når vi fikk mye høy, kunne løa bli helt full, nesten opp til taket der det hang tørka tobakksplanter fra 2. verdenskrig.

Etter hvert overtok traktorer mye av det arbeidet som hesten gjorde. Vi leide forpakteren ved Lyngdal prestegård, Morten Håland, til å slå gresset og kjøre det tørre høyet inn i låven med høysvans. Kornet ble etter hvert tresket ute på jordet av en moderne maskin som Anton Lindland hadde.

Når alt høyet var samlet inn, hadde vi slåttegraut og saft ute i tunet mellom huset og låvebrygga. Vi gledet oss sammen etter alt strevet med å få mat til dyrene. Det var fellesskap og fest på gården. Jeg ser for meg pappa i slåttonna svett med en svart skyggelue på hodet som var hans profil.

Trygve Omland

12. juni 2014

Brann i Romsåsen 2011

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Brannen i Romsåsen 2011 kom nær innpå hus

Nytt byggefelt i Romsåsen utviklesmai 2011

 Romsåsen på Rom i Lyngdal

Da jeg var ungdom i 1950 årene, kunne jeg sitte i studierommet mitt og se opp til skogen i Romsåsen. Der var ingen hus å se. Viss noen da hadde sagt at skogen skulle bli full av hus og veier, ville jeg ikke trodd det. Skogen var et sted for ulike trær, skogsbær, kristtorn og husdyr. Jeg skal gi noen glimt fra Romsåsen nord for Høylandsveien før Romsåsen ble et byggefelt. Muntlig og skriftlig brukes s-genitiv knyttet til Rom noen ganger og andre ganger ikke. Derfor velger jeg å være noe inkonsekvent.

Mamma fortalte at min oldemor, Gunhild Tomine Reinertsdatter Rosfjord ( f. 1856 og d. 1950), plukket blåbær i skogen vår. Hun krøyp noen ganger for å komme seg fram. Tomine husker jeg bodde i stua som vender mot hovedveien. Hun ble 93 år. Blåbær var et viktig bidrag til safthusholdningen i min oppvekst. Rå blåbær og tyttebærsaft hadde en frisk smak. Jeg ser for meg bærene som hang i poser på pinner i låvebrygga, og saften som rant og dryppet ned i pøser eller spann. Skogsbærene satte sunne og gode spor i oss.

 Kyrne hadde et fritt liv i Romsåsen før. De åt gress og gjødslet skoggrunnen. Skogen ble derfor mer frodig og næringsrik for gress og  bær enn i dag. Sola slapp bedre til der blåbærriset sto. Ovenfor Rolands hus, som lå i begynnelsen av Høylandsveien, sto det epletre på vår eiendom. Kristtorn vokste det mange steder, spesielt der skogbunnen var fuktig og vannrik som ved Raudalsfjellet og i et myrlendt terreng lenger nede. I tiden før jul var det spennende å ta en tur til områdene der vi fant kristtorn.

Bestefar, Reinert Rom, var dyktig til å styre hester. I låven på Rom står det enda igjen utstyr til å kjøre ut trær fra skogen med hest. Det var nok spennende å styre hesten med store og små stokker på slep i bratte bakker mellom trær.

Jeg har vært med på å plante grantrær i skogen vår som barn i 1950 årene og siden sammen med egne barn. De fleste trærne står der enda høyreiste og lett synlige. Noen grantrær har skapt julestemning i stuene på Rom. Pappa, Andreas Omland, gikk noen ganger ut i skogen før snøen kom for å merke av et aktuelt juletre som skulle hentes inn nærmere julekvelden.

Det var viktig å være rask til beins. Da jeg skulle ta ut tømmer fra skogen vår på Rom midt i 1970-årene, var den gamle hestestien for tømmerdriften blokkert av nye boliger. Jeg måtte lage en ny traktorvei rundt 1977 for å få ut tømmer. Da vi skulle bygge hytte ved Jovannet i 1977, hogde vi ut en del tømmer for salg som en hjelp til å finansiere hytta. Nå er denne veien rustet opp som en snarvei inn i Romsåsen. Veien ble mye brukt før den nye, asfalterte veien ble ferdig.

Thorvald Hagen forteller at han og min onkel, Robert Rom, lagte langrennsløyper til Høyland over Sauestøa og tilbake igjen. En vinter brakk Robert beinet i en hoppbakke som de lagte til oppe i skogen ovenfor Høylandsveien. Robert måtte da sitte veldig lenge i ro i kammerset og kjede seg. Hoppbakken er nå i 2014 tilgrodd med trær av ulike slag, og sletta som hopperne rant ut på, er nå boligfelt for rekkehus. For noen år siden sto kraftige, høye grantrær på denne sletta. Mamma, Thorhild Omland Vegge, sørget for at disse kjempetrærne ble hogd ned, mens vi enda eide denne delen av skogen.

Yr.no gir oss nå værvarslinger for Sauestøa på Rom i Lyngdal. I 1950 årene var Sauestøa et mål for barn på tur med saft og mat. Navnet kan vel tyde på at her har gått sauer før i tida.

Lyngdal kommune vedtok 28.08.1980 en minnelig overenskomst med Torleiv Vintland og Trygve Omland om kjøp av grunn i Romsåsen til boligområde. Selger, Trygve Omland, fikk rett til å bruke en driftsvei fra egen skog til en lasteplass på kommunens og nye eieres eiendom i framtida.

Fra Romsletta til Høyland var det terrengløype som også ble brukt som tursti. Så lenge det gikk kyr i Romsåsen og Romskogen, ble det gått opp stier for både dyr og mennesker. På en fjellhøyde mellom Høyland og Rom, kalt Kjerkeknodden, kan vi tenke oss at folk på vei til kirka, har satt seg ned for å hvile. De hadde da et vidt utsyn over sletta på Rom.

I 2011 så vi grå røyk stige opp fra skogen øst for Nybyggerens byggefelt. Spent fulgte vi med på vindstyrken og vindretningen. Heldigvis klarte brannmannskapet å slukke ilden før den nådde helt inn til husveggen i det gamle byggefeltet.

Går du opp i Romsåsen sommeren 2014, finner du en brei, asfaltert vei. Den er breiere og bedre enn hovedveien inn i bygefeltene som er Høylandsveien. Hovedveien er for smal for store anleggsmaskiner. Mange mener at veien inn til byggefeltet i Romsåsen burde legges fra Skrumoen. I dag har veiene i Romsåsen fått flotte navn som Romsåsen,  Romsåslia, Romsåskroken. Hvem så for seg veinavn og postkasser i skogen for 60 år siden? Elg og rådyr vil nok dukke opp i skogen nær de nye husene. De bryr seg ikke om veiskilt, bare de finner noe å spise. Planter beboerne i de nye husene roser og tulipaner, får de gjester fra skogen som plukker de vakreste blomstene. Lykke til med panoramautsikt, vind og vakre omgivelser.

Trygve Omland 4. juni 2014.

Vedlegg

Da Romsåsen skulle utvikles til et boligfelt, måtte det foretas en arkeologisk undersøkelse. I rapporten kan vi bl.a. lese:

Naturmiljø

Området som berøres av tiltaket består av skog, nord-sørgående fjellutspring i dalsøkkene, mellom fjellpartiene er det enkelte steder myrpartier med bekkeløp. I sørvestre del planområdet, sør for bergkollen på Sauestøa eller Skrumoen, var skogen hogd for noen år tilbake. Dette området var derfor preget av traktorspor, det lå også igjen en god del kvister etter hogsten. Nord for bergkollen var området preg t av lett barskog. I østre del av planområdet er terrenget brattere, mer ulent og tett bevokst med mindre lauvtrær.

Kulturmiljø

På Rom er det i Askeladden registrert flere typer kulturminner, som spenner fra

bosetningsspor til funn av graver, sverd, armringer i sølv og flintgjenstander. Nordøst for planområdet er det i Askeladden registrert et gravfelt med fire langhauger og en noe mer udelig haug. Gravfeltet har fått id:3421. Gravfeltet ligger på et bergfremspring som er avgrenset mot øst, sør og vest med til dels bratte sider. Det er viktig at gravfeltet og omgivelsene blir bevart slik at kombinasjonen naturforhold og gravfelt blir bevart.

Konklusjon

Det ble ikke registrert synlige fornminner i det aktuellle området ved den visuelle synfaringen. Østre deler av boligfeltet ligger under berknausen hvor gravfeltet med id: 3421 ligger, og planleggingen av dette boligfeltet må ta

hensyn til fornminnets beliggenhet ndg siktlinjer.

Kristiansand 07.05. 2010 Ann Monica Jensen Bueklev.

Slipestein

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvilke stikkord skaper en gammel slipestein i sinn og tanker?

Kjedelig arbeid!

Tålmodig utholdenhet…

Slit og svette!

Samarbeid

mellom den som sliper ljåen og den som får slipesteinen til å svinge.?

Sørgemusikk

 i møte mellom eggen og steinen.

Glede

 over en skarp egg som er klar til å hogge av gress og blomster.

Takknemlighet

for mat til kuer og melk til mennesker.

Hva tenker du når du ser en slipestein i dag?

Trygve Omland 31.mai 2014

Rom 1 sett fra Lindlands område for fjellknusing 2010

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Rom 2 Hvilke bygg er nå borte her etter 2010, og hvordan vil det se ut på Romsseltta om  fem år?

Rom 3 Vi ser over til Raudalsfjellet øverst på bildet.

Bilde: Jeg fantaserer om en kalv i grønt gress i rundkjøringen

som kan minne om Rom før i tiden.

Kan sentrum i rundkjøringen på Rom få en kalv som skulptur med grønt gress rundt seg? Eller må vi nøye oss med en KIWI-reklame som en fargeklatt foran grå gråstein i rundkjøringen midt i HandelsPARKEN?

Har det gått rundt for meg?

Jeg fantaserer. Jeg ser rundkjøringer i Lyngdal i fremtiden. Jeg ser for meg en okse i rundkjøringen ved Presthøl bro. Jeg ser for meg en kalv i rundkjøringen ved Handelsparken på Rom. Jeg ser den ensomme kua ved Lyngdal Rådhus, som ser etter sin egen storfamilie. Jeg ser en pinne fra skogen stige, stor og sterk i rundkjøringen ved Ubostad. Jeg ser en elg i kamp med Statens vegvesen, i en fremtidig rundkjøring i Herdal.

I rundkjøringenes mor i Lyngdal ser jeg et rådyr på flukt. Er vi alle på flukt fra grønne enger og kortreist mat? Har kuer og andre husdyr noen annen fremtid i Lyngdal enn å være skulpturer i rundkjøringer?

Har det gått rundt for oss? 

Trygve Omland

Bilde fra Lyngdalsboka 1989. Ommund Fidjeland og lyngdalskua.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

 At kommunen valgte Lyngdalskua til kommunevåpen, er noe av det beste som har skjedd i Lyngdal, sa Ommund Fidjeland til Farsunds Avis 11.09.1994.

Nå er det snart 20 år siden bonden på Rom sa dette. Mye innen landbruket og i Lyngdal har endret seg siden da. Men Lyngdalskua står likevel sterkt som symbol for kommunen.

Bjørn Bækkelund skrev i Lyngdalsboka for 1989 at kua er udødeliggjort som kommunevåpen i Lyngdal. Han skrev også at kua har blitt symbol for det gjenopptatte Dyrskuet.

Kua i bronse på Rådhusplassen viser Lyngdals historie som landbrukskommune før i tida. Kua som kommunevåpen gir byen en særpreget identitet som by, og fungerer godt som merkevare for handel og turisme. Første mål i markedsføring er å bli sett. Ei ku på bytur blir sett fordi den bryter med våre forventninger.  Kua foran kulturhuset er dessuten en kulturell lekeplass for barn. Kua minner barna om våre røtter. Kua som frontfigur på strikkeluer bærer vi med hevet hode. I veikanten ved Lehnesfjorden viser kua vei videre inn til Lyngdal som ei bygd med lange fjorder, små fjell og mange muligheter for å oppleve natur og kultur i en bygdeby.

Lyngdalskua blir ikke lett å jage ut av vår bevissthet, siden den har fått plass i Lyngdalssangen. Vi synger:

Her er Lyngdalskua som mange kjenner,

Egen rase som har prydet eng og bås,

Jeg tror Lyngdalskua vil leve videre som kommunevåpen i minst tjue år til, selv om det ikke skulle finnes en eneste lyngdalsku igjen da.

Trygve Omland

24.04.2014

LEIER: Kvinesdal Sparebank regner med å være klare til innflytting i lokalene i Handelsparken ved årsskifte. De skal ha tilholdssted i første etasje. Naboer blir Europris, Biltema, SparKjøp, Coop Obs! og Byggvell. FOTO: Kristiansen og Selmer-Olsen AS FOTO: Kristiansen og Selmer-Olsen AS

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kvinesdal Sparebank etablerer seg i Lyngdal ved årsskiftet.

Tekst:
Erlend Haddeland

Publisert:
08.04.2014 kl 10:58 Lyngdals avis på nett

150 år etter at Lyngdal Sparebank startet bank på Rom er det en sprek 144 åring som nå vil etablere seg på samme sted, skriver banken i en pressemelding.

Fra før av har banken med hjemsted på Liknes i Kvinesdal, salgskontor i Sirdal og Kristiansand. Nå går de altså i gang med å leie lokaler i Handelsparken i Lyngdal.

Første etasje

Kvinesdal Sparebank har opsjon på å leie deler av første etasje i bygget i Handelsparken. Avtalen er inngått med Rom Sagbruk, som har under oppføring nytt kombinert forretning- og kontorbygg liggende i Handelsparken.

Butikker som Europris, Biltema, Coop, Elkjøp blir nærmeste naboer.

? VI har opsjon på å leie deler av første etasje, så får vi se i prosessen videre når vi begynner å designe hvor vidt vi utvider, sier banksjef Svein Hermansen til Lyngdals Avis, som regner med å være innflytningsklar ved årsskiftet.

Han anslår at det i snitt vil arbeide fire mennesker i det nye salgskontoret.

Derfor valgte de Lyngdal

Hermansen begrunner valget av salgskontor med at Handelsparken har utviklet til å være et viktig knutepunkt i regionen og bankens markedsområde.

? Først og fremst falt valget på Rom fordi Lyngdal og Handelsparken har blitt et senter for mange kommuner. Vi ønsker å komme tettere på kundene våre som strekker seg fra Kvinesdal, via Farsund, Lyngdal og Hægebostad, og helt bort til Vigeland, sier banksjef Svein Hermansen til Lyngdals Avis.

Kvinesdal Sparebank hadde ved årskifte en forvaltningskapital på i overkant av tre milliarder kroner, og en kjernekapitaldekning på 18,2 prosent.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Trygvald Staalesen foran verkstedet under bygging.

Lyngdal Bilverksted på Rom i Lyngdal

Dette er også en del av Lyngdals historie. Denne historien startet og ble avsluttet i min tid, forteller Staale Staalesen.

Pappa, Trygvald Staalesen, arbeidet før og under krigen på verksted i Alleen.
Han fortalte at det var ganske slitsomt å ligge under bilene å reparere, spesielt om vinteren,.
Han hadde en drøm om å bygge sitt eget verksted på Rom.

Dette fikk han til. Bildet som han står foran, er verkstedet under bygging.
Han bygde graver som bilene kjørte inn over. Man kunne da stå under bilene å arbeide.

Dette gikk bra en stund, men av flere grunder ble det ikke mulig å drive videre.
Det ble leid ut til han som bygde Troll biler i Norge. Det var ikke liv laga. Det ble vel bare bygde 2-3? Trollbiler.

Det har siden vært forskjellige aktivitet i bygningen.

Når jeg nå kjører forbi, ser jeg at det er fullstendig jevnet med jorden.

Dette ble veldig kort om Lyngdal Bilverksted.

Kilde: Staale Staalesen skriver på facebook 4. april kl. 19:56 i 2014, og jeg har redigert det litt.

 Arne Kjell Bringsjord Bygget ble revet i fjor (2013) og lå der som rundkjøringa i Presthølen er i dag. Det ble bygd stort sett av tyske krigsfanger etter krigen (1946). Har en mistanke om at han som står i steinhaugen foran bygget er Trygvald Stålesen?

 Håkon Spjelkaviknes møbelfabrikk, se s. 101 i Lyngdal Sparebank 100 år

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Firmaet Spjelkaviknes  Møbelfabrikk ble startet 15.09.1948 i en innkjøpt tyskerbrakke på Rom i Lyngdal av Håkon Spjelkaviknes. Håkon var utdannet som interiørarkitekt ved Statens Håndverk og Industriskole. Han kom fra Nordmøre.

Firmaet laget møbler etter egne tegninger, og det hadde også konsultasjonsvirksomhet fra eget tegnekontor. Firmaet satset spesielt på salongmøbler. Virksomheten omfattet møbelfabrikk med produksjon av treverk og stopningsartikler. Firmaet hadde en betydelig produksjon av sittemøbler. En tid leide Spjelkaviknes utsalgslokaler i en ny rutebilstasjon.

Firmaet hadde egen fabrikkbygning med 500 kvaderatmeter grunnflate. Den lå mellom en brakke fra 2. verdenskrig i Romsleiren som enda er tatt vare på og Sørlandets hovedvei som i dag er E 39. Kundekretsen var i begynnelsen

Firmaet og fabrikken har vært gjennom flere spennende faser.

I 1960 fikk firmaet en kommunegaranti på lån til å bygge møbelfabrikk og kjøpe maskiner.

I 1962 tok Spjelkaviknes i bruk det nye og moderne fabrikklokalet. Firmaet hadde da mange ansatte.

Anlegget ble utvidet i 1965.

Seinere gikk firmaet over til hovedsakelig å selge innkjøpte varer.

I dag er den opprinnelige bygningen revet, og det er bygd et stort leilighetsbygg.  

Kilder:

DET NORSKE NÆRINGSLIV,  Vest-Agder Fylkesleksikon. Redaktør Johs. Sætherskar, Bergen 1953., s. 691.

Lyngdal Sparebank 1864-1964, s. 100-101.

Lyngdal fra Istid til nåtid av Sigurd Eikeland,1981, s. 277.

Jeg tar gjerne imot informasjon spesielt om perioden fra 1962.

Hvor finner vi drikkeplasser for hester i dag?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da jeg vokste opp i 1950-årene, var det vanlig med drikkeplasser for hester langs veiene. Jeg husker spesielt en drikkeplass ca 20 m fra den skarpe svingen i Høylandsveien på Rom i Lyngdal. Der stoppet hesten vår på vei til Birkestøl. Jeg ser for meg hesten med reisekjerre, min spenstige bestefar og min store bestemor. Hesten visste nok at han skulle stoppe ved drikkeplassen. Der rant det friskt vann i en liten bekk, og et støpt, firkantet kar samlet opp vann til hesten. Drikkeplassen ga både hesten og vi mennesker en pust i bakken. Jeg mener at det også var en drikkeplassen i bunnen av Høylandsveien i nærheten av Lyngtunet. Mellom Herdal og Romssletta var det også en drikkeplass ved den gamle, svingete veien langs Lilteåna. Jeg legger her ut et bilde av en liten bekk som kanskje kunne passe som drikkeplass mellom Herdal og Romssletta, og et bilde der drikkeplassen var nær den skarpe svingen i Høylandsveien.

Jeg savner drikkekarene. Hvor har de blitt av? Kan vi få tilbake noen drikkekar der hestene drakk før i tiden. Er det noen jenter med hest som kan få på plass noen drikkekar igjen?

Hester består av 60?70 prosent vann. Væsketap som overstiger 10 prosent av kroppsvannet, kan være livstruende. Fri tilgang til vann, spesielt på varme dager, er livsviktig. Det viser seg at hestene drikker godt selv om det er kaldt ute.

Vannforsyningen til hester må være ren og sikker, da en hest har behov for opptil 50 liter vann i døgnet alt etter bruk og størrelse.

Trygve Omland
30. mars 2014.